På blokka fredag 08.01. 2010

Å hoppe etter Hagen

Nyttårskvelden kom kong Harald på fjernsynet og sa noe av det varmeste og forstandigste som er sagt over temaet – at kilden til vår velferdsstat er våre forfedres arbeidsinnsats, og at vi alle er avhengige av våre medmennesker.

Etter det er den retorisk-politisk arenaen steindød, det nevnte temaet svidd helt ned av milliardærens poserende selvgodhet. Hvem gidder hoppe etter Hagen? Slik er det hver gang. Noen medierådgiver eller taleskriver kan han neppe holde seg med, gu’forby!

Etter det er det bare å slippe Siv Jensen inn i de siste restene av «rök och dimma», som svenskene sier, for å fastslå at verden og Norge er slik Hagen beskriver den. Basta. Også når han anbefaler mobiltelefonbruk til varmesystemet på hytta som et viktig sparetiltak i klimakrisens tid eller har sin høyst individuelle oppfatning av hva det innebærer å snu snippen.

Hvor samfunnspolitisk nummen går det an å bli selv for en mann som er blitt steinrik av å selge pizza og mandariner i løs vekt, av å si mye dumt og å flagge ut pengene til Sveits?

Men TV2 elsker ham, særlig nå som all annen samfunnsdebatt i kanalen er bortimot nedlagt av økonomiske hensyn. Men kjøpmannen leverer – billig på alle måter.

Synd – for vi hadde trengt en slik grundig, seriøs debatt om høyt sykefravær og følgelig arbeidsfravær, drøft for og imot som det het i barndommens stiloppgaver, hva som er utløsende og forebyggende, av folk som skjønner og er i vår samtid. Rent ut sagt – som en god venn beskriver det – hvor lenge kan en stadig tynnere flaggstang bære verdens største – og voksende – flaggstangkule? Og som han legger til med en billig vits: Den retningen det bærer er ikke noe å flagge for.

Nesten 40 milliarder i sykelønn, kanskje 45 neste år om utviklingen ikke stopper. Sykelønnsordningen er først og fremst til for de som er syke, de som av tusen grunner ikke makter å gå på jobb. Det er innlysende. Men offentlig statistikk viser at 20 prosent av de som er sykemeldt, ikke har søkt annet arbeid. Halvparten av dem igjen sier at de heller aldri har tenkt å gjøre det. Snakker vi om fallende arbeidsmoral eller det man i gamle dager kalte «skoft» – et ord som i dag er like utryddet som ordet husmorforkle?

Vi vet inntil lange gjesp hva «Hagen’ene» mener. Men nyttårskvelden kom kong Harald på fjernsynet og sa noe av det varmeste og forstandigste som er sagt over temaet – at kilden til vår velferdsstat er våre forfedres arbeidsinnsats, og at alle av oss er svært avhengige av våre medmennesker.

Jeg skal være forsiktig med å antyde hallusinerte opplevelser på en nyttårsaften, men det var kanskje en eller annen gammel sliter som skimtet en Nygaardsvold eller en Tranmæl bak de tunge gobelinene på Slottet da Kongen sa: – Vi kan ikke kreve mer av vårt samfunn enn det vi selv er villige til å yte. Det var uttalelse som hadde en sterk etterklang av det som en gang var fagbevegelsens manende slagord: «Gjør din plikt, krev din rett» med like stor vekt både på plikten og på retten.

Ord tydeligvis også for vår tid. Og noe helt, helt annet enn smykke- eller spa-annonsens tanketomme: «Fordi du fortjener det». For hva da? Og i forhold til hvem?

Godt nytt år!