Kommentar tirsdag 19.1.2010

Bakglatt i fagerbakkene

Foto: STEINAR FUGELSØY

Varaordfører Knut Fagerbakke (SV) sjokkerte da han før helgen erklærte at han ikke stolte på Senterpartiet. Det vakte nasjonal oppsikt at den fremste SV-eren i det rødgrønne fyrtårnet sa til Adresseavisen at han fryktet et snarlig brudd i samarbeidet. Skurken i Fagerbakkes verden er Sp.

Hans utblåsning er ingen impulshandling, men uttrykk for en frustrasjon som har bygget seg opp over tid. Forholdet mellom ham og Senterpartiets kommunalråd, Tone Sofie Aglen, er iskaldt. Fagerbakke henviser til Ola Borten Moes syn på asylpolitikk og innvandring for å finne politiske saker der SV og Sp står langt fra hverandre. Men avstand finner han også i kommunepolitikken. I fjorårets store stridssak var Aglen eksempelvis mer åpen for skolenedleggelser enn SV.

Motsetningene mellom Sp og SV toppet seg i innspurten av forhandlingene om kommunebudsjett for 2010. Konkret stod slaget om økt eiendomsavgift, der SV sa ja, mens Sp sa nei. De vant frem med sin motstand mot å øke skatten på eiendom. Dermed mistet bystyret muligheten til å dra inn 30-40 millioner kroner ekstra, midler som kunne gitt større handlingsrom for gode SV-saker. Det er lagt et meget stramt budsjett for Trondheim, en situasjon SV befinner seg lite vel med. Partiet trives best når de får bruke penger.

Ordfører Rita Ottervik vil bruke all sin autoritet for å holde laget samlet. For henne er det maktpåliggende å berge det store politiske prosjektet hun leder. Dersom det rødgrønne utstillingsvinduet går i tusen knas, vil det gi gjenlyd på riksplan og være et prestisjenederlag også for regjeringen.

Etter Fagerbakkes utspill går spekulasjonene høyt både innenfor og utenfor Rådhuset. Hvem ønsker egentlig hvem dit pepper'n gror? Hvem vil egentlig ikke samarbeide med hvem? Og hvem skal Arbeiderpartiet samarbeide med hvis det skjærer seg med en av de små?

KrFs Odd Anders With står med armene åpne og vil gjerne inn i varmen sammen med Arbeiderpartiet, men uten SV. Han ser et Ap som vil orientere seg inn mot sentrum, bort fra SV. Det må Ap-ledelsen naturligvis avvise, og Rune Olsø gjør det. Det finnes ingen plan B, sier han. Men allerede i vår vil Ap kjøre en stor sak der SV går imot, nemlig i spørsmålet om å innføre parlamentarisme i Trondheim. Her vil Ap trenge støtte fra andre partier.

Fagerbakkes utblåsning forteller om et partnerskap som vakler og der den gjensidige tilliten er tynnslitt. Det er lenge siden den valgnatten han ga Rita et seierskyss midt på truten. Når Fagerbakke peker på Sp som utbryter, svarer Ola Borten Moe at det egentlig er SV som vil ut av samarbeidet. SV må avklare sitt forhold til koalisjonen. Det kan heller ikke utelukkes at Senterpartiet kan se seg tjent med et løsere forhold der de samarbeider med Ap fra sak til sak. Slik ville Sp få frem sin egen politikk bedre enn når det hele kokes sammen i den store rødgrønne kompromissgryten.

Også Fagerbakke kan tenke i samme gate. SV har behov for å markere sin profil tydeligere enn de klarer nå. Budsjettet for 2010 er ikke noe godt SV-budsjett. Selv ikke i saker hvor SV har vunnet frem, har de klart å selge inn seiersbudskapet overfor velgerne. SV var det partiet som mest iherdig kjempet mot skolenedleggelser og bidro til å berge Kalvskinnet skole. Miljøpakken for Trondheim har også et tydeligere SV-preg enn partiet har klart å kommunisere.

Om kort tid skal samarbeidspartiene reforhandle Lianerklæringen fra 2007. Det er den politiske plattformen for det rødgrønne samarbeidet i Trondheim. Det er her et eventuelt brudd vil materialisere seg. Varaordførerens utspill er lite egnet til å smøre stemningen foran forhandlingene.

Den som har greie på skismurning, vet at rødt og grønt bør brukes på hver sin ytterkant av temperaturmåleren. I kneika opp til Lian er det tydelig at Fagerbakke vil satse på et tykkere lag med rødt.

I kaldt vær og tørr snø kan det klabbe seg skikkelig til.