Kronikk lørdag 23.01. 2010

Fosterbarn – og stolt av det!

Ja, jeg er stolt! Ikke av å ha en mor som ikke klarte å ta vare på meg, selv om hun gjorde sitt beste, heller ikke av å ha en far som har valgt ikke å ha noe med meg å gjøre.

Saken oppdateres.

Men jeg er stolt av at jeg har en mamma og pappa som har valgt meg, av mange tusen barn, fordi de vil ha meg akkurat som den jeg er, og ikke den jeg skulle ha vært eller kan bli. Jeg er stolt av at jeg har fått livet.





Det var mine biologiske foreldre som unnfanget meg, men det var mine fosterforeldre som ga meg muligheten til å leve det livet mine biologiske hadde gitt meg så mange år tidligere.





Flyttet flere ganger

Det var først da mine fosterforeldre kom inn i livet mitt, at jeg virkelig kunne begynne å leve det, i stedet for bare å eksistere. Jeg er oppvokst i Trøndelag og har vært et barnevernsbarn hele livet. Allerede da jeg var tre måneder gammel ble jeg flyttet første gang, og det skulle ikke bli den siste. De første to flyttingene skjedde før jeg var tre år, så det husker jeg ikke mye fra. Men jeg husker siste gangen jeg ble hentet hjemme og kom til en institusjon. Da var jeg 11 år. Ingen kunne forklare meg hvor lenge jeg skulle bo der, eller hva det neste ble. Jeg visste heller ikke når jeg skulle få se mine foreldre igjen. Alt dette gjorde livet mitt veldig vanskelig.





Andre fikk familie

De siste årene på institusjon hadde jeg sett mange venner få en familie. Gleden var stor den sommer-dagen for fem år siden, da jeg fikk beskjed om at barnevernet hadde funnet et hjem også til meg. Jeg husker ennå det første møtet med de som skulle bli min fosterfamilie. Bare dagen etter at jeg fikk høre om dem, var de der plutselig. Jeg husker at jeg var urolig. Enn om vi ikke kom overens? Den tanken ble fort skjøvet bort da de begynte å diskutere praktiske ting, som om rullestolen var smal nok til å komme inn i campingvognen deres. For dem var jeg allerede en del av familien.





Fikk ikke flytte inn

Etter hvert som tiden gikk, følte jeg meg mer og mer som deres datter. Jeg følte deres kjærlighet og omsorg, ikke bare fra dem, men fra hele familien. Jeg ble glad i dem, og begynte å glede meg til å flytte til dem. Det gjorde de også. Etter vel to måneder var rommet på institusjon ryddet, og planene klare for familieliv.





Barnevernet i hjemkommunen min hadde funnet et fosterhjem til meg, et fantastisk hjem, med mor, far og søsken som ville gi meg kjærligheten, omsorgen, grensene og livet jeg dessverre ikke hadde vært så heldig å få oppleve tidligere. Vi hadde alle lengtet etter flyttedagen. Sjokket og sorgen ble desto større da det viste seg at barnevernet i fosterforeld-renes kommune nektet meg å flytte inn. Grunnen var, fikk jeg vite, at barnevernet i de to kommunene var uenige om dette var til det beste for meg.





En byrde for samfunnet

I dag vet jeg bedre, og kanskje forsto jeg det den gangen også: At det ikke var mitt beste konflikten handlet om. I dag vet jeg at det handlet om kommunens økonomi. De ville ikke ta imot et barn som trengte mye, også fra det kommunale støtteapparatet. Jeg vet at om de hadde sett på barnet beste, mitt beste, hadde ikke enkelte i kommunen tryglet mine fosterforeldre om å ta et hvilket som helst annet barn, bare ikke dette barnet som ville bli så dyrt for kommunen.





Denne konflikten varte i nesten et år. Alt dette gjorde meg ekstra utrygg, og jeg begynte å føle at jeg bare var en byrde for samfunnet, og at jeg var mye mindre verdt enn alle andre. Ingens barn. I Brennpunkt-dokumentaren «Ingens barn» på NRK sist høst, beskrev jeg den usikkerheten jeg følte om jeg skulle få bo hos dem eller ikke. Var det noen vits i at jeg var med dem på ferietur? Var det noen vits i å bli mer kjent med dem, og mer knyttet til dem? Skulle jeg tørre å satse på det, for enn om jeg ikke fikk bo der likevel? Enn om de to som jeg nå hadde begynt å kalle for mamma og pappa ikke skulle få ha meg, de heller?





Det skulle ta et helt år før barnevernet i min hjemkommune og fosterhjems-kommunen kom til enighet. Dette året var preget av usikkerhet, motgang, redsel, og sinne, men også kjærlighet. Det var i løpet av dette året jeg virkelig skjønte hvor mye fosterforeldrene mine brydde seg om meg.





Kjempet for meg

De kjempet for å få beholde et barn de knapt kjente. De satte ut alt de hadde av nebb og klør for å få komm-unene til å forstå at dette var det beste for meg som barn, og at kommunene måtte ta til fornuft.Det letteste for dem hadde utvilsomt vært å gi etter. Men de kjempet med og for meg, slik ingen hadde gjort før. Samtidig prøvde de å skape et best og tryggest mulig hjem hos seg, de gangene jeg var der på besøk.





De viste meg at de alltid ville være der for meg. Hadde det ikke vært for dem kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke hadde vært der jeg er i dag, verken sosialt, fysisk eller psykisk. Hadde det ikke vært for dem, hadde jeg fortsatt bodd på institusjon.Ga meg et verdig liv. Også jeg kunne ha blitt «Ingens barn», uten noen å kalle mine nærm-este. I stedet har jeg fantastiske fosterforeldre som er klare til å ta livets oppturer og nedturer med meg. Mine fosterforeldre er de som har gitt meg et verdig liv. Det er de som medmennesker og som foreldre som har gjort at jeg er der jeg er i dag – og ikke barnevernet. De ga meg et liv der jeg endelig kunnefå leve, i motsetning til bare å eksistere.





Ja, jeg er fosterbarn – og stolt av det!













Stine Machlar har bodd i fosterhjem de siste 5 årene. Før hun kom dit led hun under sviktende omsorg både hjemme og i barnevernet. Denne uken sendte NRK Trøndelag et TV-portrett med Stine, som er tilgjengelig på nett-TV:

http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/600483

Stine medvirket også i dokumentaren Brennpunkt: Ingens barn, sendt på NRK1 29. september 2009:

http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/554647

Stine har sin egen blogg, som du kan lese her: http://stinemachlar.blogg.no

















Vis debatt
comments powered by Disqus

Trykk her for debattregler

Gikk du glipp av disse?