I dag er den femte oppsetningen av Henrik Ibsens «En folkefiende» premiereklar på Trøndelag Teater. Før urpremieren 13. januar 1883 på Christiania Theater knyttet det seg ekstra spenning til spesielt enscene: det store folkemøtet i fjerde akt.
Endret: 29.01.2010 kl. 08:38
«En folkefiende» handler om doktor Stockmann som oppdager at vannet i byens bad er forurenset. Da han vil offentliggjøre dette,blir han sensurert og får alle mot seg. På et stort folkemøte skal han tale til massene og opponere mot byens ledende politikere og forretningsmenn, representert ved hans bror, politimesteren. Konsekvensene får hele familien merke.
To dager før urpremieren skrev Christiania Intelligenssedler at scenen med folkemøtet ville bli «Stykkets clou» om teateret fremskaffet et tilstrekkelig antall statister. Ifølge Aftenposten stilte en rekke av de «Talere, Tilhørere og Referenter, der stadigt har færdes paa Folkemøderne søndenfjelds» seg til disposisjon. Det ble ikke aktuelt. Teateret nøyde seg med egne statister.
På denne tiden befant Ibsen seg i Roma. Per korrespondanse fjerninstruerte han i detalj hvordan Christiania Theater skulle presentere «En folkefiende». Han ønsket «natursandhed» og at «alt må være virkelig». Særlig gjaldt dette scenen med folkemøtet hvor «enhver karikerende overdrivelse» måtte unngås.
Kritikerne var uenige om teateret lyktes med denne scenen. I Christiania Intelligenssedler påpekte kritikeren problemet med å instruere så mange medvirkende. Han mente scenen ble for statisk: «Man gjorde sin pligt upaaklagelig, peb, hvor der skulde pibes, kastede ud, hvor der skulde kastes du». I en omtale i Fædrelandsvennen het det at 80 medvirkende i denne scenen var for få: «Scenen kunde ha rummet og burde ha været fyldt af det tredobbelte antal». Dessuten ble den sosiale sammensetningen av folkemøtet kommentert: Det bestod nesten bare av arbeidere og løsgjengere «i skidne, stygge klæder,akkurat som om der i provinsbyerne ikke existerer skikkelig klædte mennesker, og som om folk der mere end i hovedstaden gaar til folkemøde i det uslete toilette, de har». Dagbladets kritiker mente at folkemøtet ville blitt bedre om den medvirkende fulle personen ikke viste seg så ofte, men heller «hylede inde fra Mængden». Sammen med kostymene var denne personen trolig grunnen til at Aftenpostens anmelder opplevde folkemøtet som «et virkningsfuldt Stykke Naturalisme».
Det er åpenbart at Christiania Theater forsøkte å etterkomme Ibsens ønske om «den størst mulige natursandhed», men uten å lykkes fullt ut.
På Trøndelag Teater er «En folkefiende» fremført fire ganger. Første fremføring foregikk 12. oktober 1943 med teatersjef JohanBarclay Nitter som instruktør. Den 1. september 1954 åpnet teatersjef Victor Huseby sesongen med AgnesMowinkels oppsetning av «En folkefiende». I 1969 la teatersjef Erik Pierstorff premieren på «En folkefiende» til nyttårsaftenen. Kjetil Bang-Hansen hadde regien. Den fjerde oppsetningen foregikk våren 1990.
Uansett hvor forskjellige omstendighetene og forutsetningene var for hver av disse oppsetningene, viser scenebilder fra dem at de var temmelig like med hensyn til fremstillingen av folkemøtet i fjerdeakt. Talerstolen var plassert bak og til venstre på scenen, og på skrå i forhold til salen. Den var omkranset av deltakerne i folkemøtet med venner og fiender på hver sin side. Oppstillingen gjorde at publikum ble tilskuere til et folkemøte ved at det så gjennom den «fjerde veggen» på scenen og inn i folkemøtet. Med et utenfraperspektiv ble publikum betraktere av et folkemøte. Med hensyn til antall involverte, når ingen av oppsetningene opp til urpremierens massesamling. I oppsetningen i 1943 var det 26 «fremmøtte» på folkemøtet. På Trøndelag Teaters Gamle Scene må antallet ha gitt inntrykk av et temmelig fullsatt møte. I 1954 var tallet 15, mens det i oppsetningen anno 1969var nokså glissent med kun ni medvirkende på scenen.
Den siste oppsetningen av «En folkefiende» på Trøndelag Teater hadde premiere 9. februar 1990. Teaterets faste instruktør Geir Sveaass og ensemblet fant lite lystig lesing i premierekritikkene. Kanskje var kritikerne for opptatt av det de fant negativt i oppsetningen enn å kommentere Sveaass’ måte å organisere folkemøtet. Også i hans oppsetningen var talerstolen plassert bak på scenen, men nå midt på og med fronten mot publikummet i salen. Deltakerne satt på stoler og benker som sto på tvers av scenen. På de bakerste radene i dette folkemøtet, hvor teaterscenen og teatersalen samlet utgjorde selve salen hvor folkemøtet foregikk, befant teaterpublikummet seg. Fra sine plasser så det ryggene på skuespillerne påbenkene foran seg og fronten på Arne Reitan i rollen som doktor Stockmann.
At folkemøtet også omfattet teaterpublikummet, ble tydeliggjort ved at enkelte av skuespillerne på de bakerste benkeradene av og til vendte seg mot publikummet med et talende blikk og megetsigende kroppsspråk. Dermed ble den «fjerde veggen» så å si opphevet. Teaterpublikummet ble involvert som passive deltakerei folkemøtet og tildelt rollen som den tause, kompakte majoriteten. Som publikummer fikk man lett en følelse av å være medansvarlig, men maktesløs overfor folkemøtets behandling av doktor Stockmann. Til tross for de meget dårlige omtalene, ble dette folkemøtet hver kveld fylt opp av 15 «faste» medvirkende på scenen og et betalende publikum som i gjennomsnitt utgjorde i overkant av 200 hver kveld.
Nå er det altså klart for den femte premiere på «En folkefiende» i Trøndelag Teaters snart 75-årige historie. Dermed fortsetter den nye teatersjefen Kristian Seltun teaterets sterke Ibsen-tradisjon. Foruten Nationaltheatret har intet teater oppført Ibsen så ofte etter krigen som nettopp Trøndelag Teater.
Ved denne premieren knytter det seg ekstra spenning til fremstillingen av folkemøtet. Den fleksible Hovedscenen blir ombygd og formet som en hestesko. Dette skaper helt spesielle forventninger til regissør Carl Jørgen Kiønigs utforming av folkemøtet og publikums eventuelle deltakelse i det.
thoralf.berg@hist.no
