Kronikk mandag 01. 02. 2010

Naturmangfold berører alle

For det trengs både nye internasjonale og nasjonale mål. Regjeringen lovet i Soria Moria1-erklæringen at tap av biologisk mangfold skulle stanses innen 2010. Disse er ennå ikke nådd.

Naturviterne organiserer akademikere med naturvitenskapelig kompetanse og utdanning. Nylig besvarte våre medlemmer ansatt i kommunene på spørsmål om deres holdning til fagmiljø og den nye Naturmangfoldloven som ble innført 1. juli 2009. Den har som mål å stanse tapet av biologisk mangfold. For ambisjonene til Regjeringen er høye, men dessverre er ikke virkeligheten i norske kommuner i samsvar med disse.

Mangel på natur- og miljøfaglig kompetanse i norske kommuner hemmer arbeidet med å stanse tap av biologisk mangfold. En av grunnene er at kommuneforvaltningen tjener lite på å skaffe seg egne fagfolk på natur og miljø. God gjennomføring av miljø- eller landbrukspolitikk fører ikke til mer penger overført til kommunene. Kommunepolitikernes prioriteringer blir toppet av oppgaver som skole, helse og omsorg. Få er i tvil om hva som vinner om kommunen må velge mellom tilstrekkelig fagfolk på pleiehjemmet eller i forvaltningen av stor salamander.

Kan det være at det er vanskelig for helt vanlige borgere å få øye på hva som står på spill i natur- og miljøforvaltningen? Tenker vi oss godt om ser vi det opplagte. God natur- og miljøforvaltning verner livet! Verdien av velfungerende økosystemer er høy. Enkeltarter kan vise seg å ha enorm betydning for menneskeheten. Det gir grunn til ettertanke.

Satt på spissen: Norge består av 95 prosent natur og 5 prosent kultur (3,5 jordbruk og 1,5 bebygd areal). All natur blir forvaltet av våre 430 kommuner. Kommuneforvaltningen må bidra til å gjennomføre både lokal og nasjonal miljøpolitikk. Det bør ikke være noen bombe at slike jobber bør utføres av faglig kompetent arbeidskraft.

Den største utfordringen er at det er for lite kompetanse og at fagmiljøene er for små i kommunene. Små fagmiljøer gir lite rom for faglig vekst og utvikling. Overraskende svarer halvparten at de er positive til kommunesammenslåinger for å få bedre fagmiljøer. Svarene kommer fra mennesker som gjerne er mer distriktsvennlige enn folk flest. Mange har valgt utdannelse og bosted for en jobb i distriktene.

Naturviternes undersøkelse viser at det foreløpig er lavt eierskap og forankring til Naturmangfoldloven i kommunene. 3 av 4 fagfolk svarer at konsekvensene av loven i liten eller ingen grad er diskutert i kommunen. Halvparten tror ikke på at det vil være tilstrekkelig med ressurser til å følge opp loven etter intensjonen. Opplæringsbehovet er stort. 4 av 5 saksbehandlere sier de har behov for opplæring i hvordan loven skal håndteres. Myndighetene skal i gang med et opplæringsprogram i år, og det er stort behov for at dette arbeidet lykkes.

Hva betyr mangelen på eierskap og kompetanse?

Miljøsaken handler mye om samfunnets korrigeringer av aktiviteter for at vi skal sikre en bærekraftig fremtid. Dette vil si at vi vil ta vare på fellesgoder som ren luft, rent vann, dyre- og plantearter og deres leveområder. For å få til dette må demokratiet handle med fullmakt til beste for alle. Fagkompetansen står sentralt i vårt demokrati. Den er grunnlag for beslutninger enten du befinner deg på Stortinget eller lokalt i din kommune. Vedtak må baseres på best mulig kunnskap. Det betyr ikke at fagpersoner, eller byråkrater, skal bestemme over de folkevalgte. Saksbehandlere i det offentlige jobber for politikerne. Jobben består av å gi best mulig grunnlag for nye beslutninger, og å iverksette politikernes vedtak.

Mange som jobber med naturforvaltning kjenner seg nok igjen i bildet om at miljøpolitikk er et område der lokalpolitikere kan bli overkjørt av saksbehandlere i statlige institusjoner som f.eks. Direktoratet for naturforvaltning eller Miljøverndepartementet. Det snakkes om «å tenke globalt og å handle lokalt». Lokalt kan disse sakene være langt mer nyanserte og komplekse. Brukerinteresser står ofte mot verneinteresser. Da er det en stor fordel å ha både relevant fag- og lokalkunnskap. Følelsen av å få tredd vedtak ned over hodet er ikke noe godt utgangspunkt. Spesielt ikke hvis innholdet er vanskelig å forstå for de berørte.

Regjeringen kaller god fagkompetanse og lokalkunnskap for «kunnskapsbasert forvaltning». Denne kunnskapsbaserte forvaltningen eksisterer i liten grad på det kommunale politikkområdet natur og miljø. Kun 1 av 10 norske kommunerhar ansatt egen miljøvernleder. Slik har det vært i flere år. At kommunene mangler naturfaglig kompetanse erkjenner også miljøvernminister Erik Solheim.

For å gjennomføre all god miljøpolitikk trenger kommunene eierskapet til dette. Siden det meste av miljøpolitikken vedtas på riksplan, er faren stor for at eierskapet først og fremst ligger hos rikspolitikerne. Mangel på lokalt eierskap kan hindre nødvendige prioriteringer og aktiviteter. Noen hevder dette er bevis på at ansvaret må ligge sentralt fordi både vilje og kompetanse finnes der. Men det behøver ikke være eneste rette løsning. Dette kan også rokke ved en annen sentral verdi i det norske samfunnet – «det kommunale selvstyret».

Lyspunktet er at der det finnes naturvitere og naturvitenskapelig kompetanse, blir den faktisk brukt. Våre medlemmer forteller at faglige anbefalinger når fram til lokalpolitikerne. Rådene naturvitere gir, blir tatt til følge i stor grad.

Dagens kommuner må ta dette på alvor og bruke fagkompetanse i større grad i sitt arbeid. De skal levere og vise sin styrke til å omsette sentrale vedtak til bærekraftige, lokale og kunnskapsbaserte tiltak. For det må bli helt naturlig at også stor salamander blir tatt vare på der den hører hjemme i sin del av en norsk kommune.

TH@naturviterne.no