Nå skal det settes prislapp på verdien av godene naturen gir oss. Det skal stoppe ødeleggelsene og redde kloden.
Endret: 09.02.2010 kl. 09:04
I en konferansesal på Royal Garden har det den siste uken summet av stemmer på gebrokkent engelsk. Utsendinger fra nesten hundre land har utvekslet kunnskap og tanker om jordens tilstand. Hvor ille står det til? Hva kan vi gjøre for å få beslutningstakere verden rundt til å handle? Hvilke nye mål er det realistisk å sette?
Klimasaken slo inn for fullt hos politikerne og i opinionen i 2006 etter et par tiår med begrenset oppmerksomhet. I dag er det få som ikke er fortrolig med drivhuseffekt, CO2 og skumle fremtidsutsikter.
Et tilsvarende gjennombrudd for betydningen av jordas biologiske mangfold har vi ikke sett. De fleste synes nok det er trist at arter blir utryddet. At fjellreven og tigeren tar farvel og at regnskogen hogges ut, er ille. Men vi tar ikke helt inn over oss at utrydding av planter, dyr og deres leveområder inngår i en økende rovdrift på jordas ressurser som er en like stor trussel mot vår eksistens som klimaendringene.
Rovdriften bidrar dessuten sterkt til de samme klimaendringene. Når vi vet at temperaturøkningen på kloden i sin tur også dramatisk reduserer liv og leveområder både i havet og på land, får vi en farlig ringvirkning. I beste fall kan engasjementet i opinionen for klima smitte over og gi en helhetlig forståelse for sammenhengene i naturen.
2010 er naturmangfoldåret. Foreløpig ser det ut til at mange har nok med å fordøye klimasaken. Det vil være tragisk om det skygger for andre og like viktige miljøutfordringer. Når vi ennå ikke har klart å gjøre alle de klimavennlige ordene til handling, når vi ikke er i nærheten av å få til reelle kutt i utslippene, er det kanskje for mye forlangt at vi skal bry oss om vanskelige begrep som biodiversitet, mangfold, bærekraft og økosystemer.
Stammespråket til fagfolkene og miljøligaen bidrar ikke akkurat til å gjøre problemene til allemannseie. Egentlig er det enkelt: Hogger du vekk all skogen, forsvinner dyra som lever der, heller du gift i bekken, blir fisken og drikkevannet borte. Fjerner du matjorda, blir det ikke mat. Lettfattelig nok for en femåring.
Men så har vi likevel gjort det litt mer komplisert. Som jordens selvutnevnte herskere har vi vært vant til at det er bare å ta seg til rette. I noen tusen år gikk det greit. Det var nok å ta av. Feilgrepene gikk mer ut over menneskene enn naturen. Så kom kunnskaps- og teknologieksplosjonen med alle fremskrittene som til slutt gjorde oss i stand til å forstyrre selve jordas vitale organer. Nå ser vi at en febersyk Moder Jord også har trøbbel med hjerte og lunger.
Folk flest blir fort immune mot slike dommedagsvarsler. Derfor har klodens forsvarere begynt å snakke et språk som selv politikere forstår. Nå handler det like mye om økonomi som økologi. Money talks.
Ekspertene lager nå verditakst på alt det vi vanligvis tar for gitt. Alle de goder eller fordeler som vi mennesker får av velfungerende natur, kalles økosystemtjenester. Disse tjenestene har en økonomisk verdi. Det handler både om reell nytteverdi og verdien av opplevelse, helse og velvære.
Nå er bienes innsats i frukt og grønnsakhagene verdsatt til 22 milliarder dollar. Medisin basert på økosystemtjenester er prissatt til mange hundre milliarder dollar.
Når regnestykket også tar med verdien av det som går tapt ved naturinngrep, til nå usynlige kostnader i de fleste kalkyler, får vi et helt nytt beslutningsgrunnlag. Å erstatte ødelagt grunnvann, ville nok blitt en dyr forpliktelse i Statoils klimaødeleggende oljesandeventyr i Canada. Tapte turistinntekter, tapte leveområder for fauna og tapte opplevelsesverdier for folk i området blir dessuten sjelden eller aldri tallfestet i slike saker.
Her hjemme blir ikke de reelle kostnadene ved utrydding av villaksen og innhogget i havets fiskeressurser tatt med i regnskapet for oppdrettslaksen. Og hvordan blir kalkylen for vindkraftprosjektene dersom man tar vekk subsidiene og prissetter tapet av urørt villmark?
I tillegg til oppmerksomhet rundt prisen på økosystemtjenestene, trenger vi mer inngående kunnskap om hvordan vi kan løse dagens og fremtidens problemer ved å spille på lag med naturen.
På FN-konferansen i Trondheim var nettopp dette temaet til Johan Rockström, sjef for Stockholm Resilience Centre. Ordet resilience kan oversettes med tåleevne. Professoren og hans kolleger jobber med å få mer kunnskap om naturens evne til å takle menneskelig påvirkning. De vil også finne hvor mye som skal til før faren for kollaps er overhengende.
Planeten vår har måttet tåle stadig mer over lang tid. Evnen til å ta seg igjen er snart brukt opp.
Du kan klemme ganske hardt på en ballong, og den gir etter. Når du slipper opp, vil den gå tilbake til sin opprinnelige fasong. Hvis du klemmer hardere, smeller det, men du er aldri sikker på eksakt når det skjer. Den svenske professoren mener vi risikerer hurtige, irreversible og dramatiske sammenbrudd når jordas tåleevne er brukt opp.
Denne kunnskapen om naturens evne til å hente seg inn har ikke som formål å tegne et dommedagsscenario, men den er nødvendig for å finne de gode løsningene.
Fra midten av 1950-årene har så å si all menneskelig aktivitet som påvirker naturen skutt fart. Kurvene for bruk av naturressurser og utslipp av forurensing begynte å peke stadig brattere oppover. Vi som er født i de første tiårene etter krigen, tilhører den første generasjonen i verdenshistorien som er i stand til, og kanskje også i ferd med, å ødelegge hele planeten. Det er litt av en bør.
Ironisk nok vil kloden sannsynligvis klare seg sånn noenlunde i vår levetid, selv om større katastrofer kan inntreffe. Langtidsvarselet for andre halvdel av århundret er dramatisk verre. Det er da klimaendringer og økologisk sammenbrudd kan slå til i virkelig stor skala. Det er da de økologiske vippepunktene Rockström beskriver, kan slå inn. Barna som nå labber rundt i barnehagen kan få en svært mye tyngre bør.
Hvis vi da ikke umiddelbart får til en snuoperasjon. Rockström mener det er i løpet av det tiåret vi akkurat har startet på, at de bratte utviklingskurvene må knekkes, slik at de peker nedover. Det er en ekstremt krevende målsetning. Men siste sjanse er nå.
Hørt det før? Boka "Grenser for vekst" av blant andre Jørgen Randers, kom i 1972 og hadde samme budskap. Allerede ti år tidligere utgav Rachel Carson "Silent Spring" (Den stille våren), boka som kanskje mer enn noen annen vekket miljøbevisstheten i den vestlige verden.
På vei hjem fra konferansen slo jeg på bilradioen. Joni Mitchell med "Big Yellow Taxi". Hun synger om både DDT, fugler, bier og avskoging. Refrenget summerer opp hva det handler om:
"They paved paradise – and put up a parking lot".
Hun og mange andre hadde skjønt det allerede i 1970. Advarslene mot forurensing og rovdrift på jordas ressurser var mange, tydelige og klare. Også den gangen het det at klokka var fem på tolv.
Tok 70-tallsmiljøvernerne feil? Jordens undergang kom jo ikke. Nei, de tok ikke feil. Det er påfallende hvor presist de aller fleste av dagens miljøutfordringer ble beskrevet. Mange av miljøkatastrofene pågår nå. Fiskeressursene i havet er i faresonen. Skogen hugges ned. Matjorda blir ørken eller asfalt. Grunnvannet brukes opp. Vi som sitter trygt i et nordeuropeisk paradis merker det bare ikke.
De eneste "feilen" i analysene fra 70-tallet var at de kanskje undervurderte jordas tåleevne. Advarslene var korrekte, men tidsperspektivet var heldigvis for pessimistisk. Samtidig vet vi nå at buffermekanismen som i første omgang har gitt oss tid, er en alvorlig trussel den dagen ballongen sprekker.
Hvor viktig blir det da med én blomsterart fra eller til, én fugl mer eller mindre? Neppe verdens undergang? Kanskje ikke, det kan vi aldri vite sikkert. Poenget er at summen av arter og leveområder som forsvinner utgjør en ukjent størrelse. Konsekvensene bare aner vi.
Når utryddingen skjer tusen ganger hurtigere enn ved naturlige prosesser, har vi ikke kontroll på resultatet. Erosjon, tørke, ras og flom er ofte menneskeskapt.
Vi mennesker som er bare én av jordens mange millioner arter bør være så ydmyke at vi innrømmer andre arter retten til å leve. Alle er en del av det store økologiske samspillet som vi er totalt avhengige av. Vi vet heller ikke hvilke skjulte skatter naturmangfoldet gjemmer.
De fleste av oss kan kjenne sorg over at vi, nærmest i forbifarten, utrydder hundrevis av arter som har vært her minst like lenge som oss. Vi kan ha medfølelse med både tigeren og en ukjent sommerfugl. Dette er følelser som kan hjelpe oss til å handle rett, selv om vi ikke har hele innsikten om sammenhengene i økosystemet.
Varslene om en mulig dommedag er mange og dessverre godt underbygget. Likevel, hva svarer den gamle miljøguruen Buzz Holling når han blir bedt om å komme med ett eneste budskap til unge mennesker?
- Vær optimistisk!
Vår egen Jostein Gaarder var også til stede på konferansen i Trondheim. Pessimisme er latskap, hevdet han.
Har vi noe valg?
stein.arne.sether@adresseavisen.no
Diskuter denne saken
Innsendt av Erik Steineger, 08.02.2010 13:09:17
Takk for en velskrevet og reflektert kommentar om et tema som burde vært mye høyere oppe i den politiske debatten. De naturødeleggelsene som pågår i våre dager vil få enorme kostnader. Når økonomene nå har begynt å regne på dette, bør vi hilse arbeidet velkommen. Den tilsvarende rapporten om kostnader ved klimaendringer (Stern-rapporten) bidro sterkt til at politikerne tok problemet på alvor. Håpet er at TEEB-rapporten (om kostnadene ved naturødeleggelser) vil få tilsvarende virkning
Innsendt av Tore Tømmerdal, 14.02.2010 23:40:55
Regn også på det som skjer i norsk landbruk, hva det vil koste å bygge stadig ned, samtidig som innsatsfaktorene øker og inntektene går ned. Begynn å regn på hva slags bærekraftig landbruk vi må ha for å brødfø våre egne innbyggere, når den varsla krisa setter inn. Det blir litt av en kostnad for å få det til. Det kommer en dag da de fleste må erkjenne at maten kommer ikke fra "frysedisken". Den viktigste saken nå i klimasaken, er å finne løsninger på å gi alle nok mat og vatn!
Innsendt av Per Sørum, 06.02.2010 21:32:05
Diskusjon rundt natur og miljø preges ofte av kynisme. Mennesket er som det er, mennesket gjør det som det gjør og mennesket gjør det fordi det kan. Mennesket har gjort det til alle tider, gjør det nå og vil gjøre det for all framtid.
Hvor mange er det som gjør det fordi de kan? Ikke mange. En liten del av de som bebor jorda kan, de fleste kan ikke. Det kyniske svaret da blir gjerne at alle ville gjort det om de kunne. Fatalisme kalles det. Fatalisme forutsetter at alle handlinger er bestemt på forhånd for all tid og at mennesker er maktesløse i å endre hva som skal skje. Ingen handlinger er bestemt på forhånd. Det har aldri vært slik, det er ikke slik nå og det vil aldri bli slik. Mennesket har makt til å endre hva som skal skje til enhver tid, mennesker har gjort det og vil gjøre det framover. Det er fatalismens motstykke – positivisme.Utfordringa er å koble positivismen med ydmykhet. Ydmykhet i forhold til mennesket sin rolle her på jorda. Alt henger sammen med alt sies det. Godt sagt. Vi er en del av naturen, ikke herskere over den. Vi må bli brukere av naturen, ikke forbrukere. Å sette en prislapp på det vi gjør i forhold natur og miljø er en god ide. Forutsetninga er alt tjener på det, ikke bare mennesket.Innsendt av salmon salar , 06.02.2010 20:14:51
Utbygging av vindfarmer bak et falskt skinn for å "redde verden fra klimaendringer", er voldtekt av naturen.I Midt-Norge er det planlagt, konsesjonssøkt og konsesjonsgitt et høyt antall vindfarmer som det nå heter. Flere omsøkte får trolig konsesjon. Det blir tatt minimalt hensyn til urbefolkningens rettigheter, vegetasjon, dyr og fugler - hvorav flere rødlistearter, Friluftsområder med fornminner, verneområder og hittil inngrepsfri natur fra fjord til fjell blir sprengt ut og fylt med møller, trafoer og veier Energifeffekten fra vindkraft er dokumentert og naturgitt marginal. (Vind er ikke statisk). Store statlige subsidier (våre skattepenger) må pumpes inn for å få lønnsomhet i disse farmene. Hardt pressede utkantkommuner setter sin lit til at eiendomsskatt fra vindkrafta skal finansiere svømmeanlegg og nye skoler. Det som nå synes klart er at overføringene kommunene i dag får fra staten reduseres tilsvarende eiendomsskatten de avspises med. Og snipp snapp snute. Distriktene er lurt trill rundt nok en gang. Snakk om å sitte med skjegget i postkassa.
Innsendt av Velger, 06.02.2010 11:55:55
What else is new?
Nå tror jeg at jeg skal bryte min egen selvpålagte justis og gå inn på skattelistene og søke på denne skribenten?Hvor mye har han forsynt seg med?
