Kronikk mandag 08.02. 2010

Diskriminerende byutvikling?

Bilbasert handel har stor negativ betydning for miljøet. Spredning av handelstilbudet har betydelig effekt på bosettingsmønsteret, og byspredning fører til dyrere infrastruktur, dyrere vedlikehold av investeringene og generelt større belastning for den offentlige økonomien. Kjøpesentra er i stor grad relatert til utenbys eierskap, både når det gjelder lokaler og leietakere. Dette fører til storstilt eksport av lokal kapital. I tillegg kommer den effekten handelsutbygging har på inntrykket av byene, kall det gjerne identiteten.

Følger som dette gir grunn til sterkere politiske føringer når det gjelder handelsutvikling. Ikke av proteksjonistiske årsaker, og ikke for å favorisere visse former for handel. Men for å skape rammebetingelser som sikrer en viss balanse. Som rådgiver innen by- og sentrumsutvikling ser jeg mange eksempler her i landet på at utviklingen er i ferd med å komme for langt, ikke bare i et miljø- og samfunnsøkonomisk perspektiv. Det perspektivet som opptar meg mest for tiden, er det menneskelige.

Det jeg sikter til har sin bakgrunn i privatisering av det offentlige rom. Eller rettere: At private arealer overtar for det offentlige rom. Jeg har i en tidligere artikkel beskrevet den merkelige utviklingen med utbygging av private byer i USA. Når trendene viser at publikum ønsker seg tilbake til tradisjonelle bysentra, svarer investorene med å bygge kunstige slike.

Årsaken til dette er ønsket om kontroll på i hovedsak tre områder:

1. Gategrunn. Man unngår innblanding fra offentlige myndigheter som regulerer, fjerner parkering og graver når det ikke passer.

2. Eiendomsstruktur. Man slipper å bli enig med andre eiendomsbesittere om profil, innhold og hva som skal ligge hvor.

3. Man kan bestemme hva slags publikum som får slippe inn.

Det er det siste temaet jeg ønsker å sette fokus på. Da jeg høsten 2008 besøkte den private byen «The Grove» i California, slo det meg at dette var et område jeg ikke automatisk hadde adgang til! På tettsteds-konferansen for Hordaland i mai hørte jeg Donald Lee fra Open Spaces Society i Storbritannia gi en tankevekkende beskrivelse av hva som har skjedd i Liverpool. Der har en av Storbritannias rikeste menn, hertugen av Westminister, fått kjøpe noen av de mest sentrale kvartalene i byen. Med gategrunn og det hele. Arealet som er ganske stort, er omgjort til et privat handleområde. Eieren bestemmer hva som skal foregå i gatene, og Lee kunne fortelle at man kan bli bortvist av private vakter dersom man ikke passer inn. Et kjøpesenter i Karlskrona lar bl.a. Røde Kors samle inn penger, men tar 1500 kr i avgift.

De fleste rister på hodet av slike beskrivelser. Men er vi egentlig så langt unna dette nivået i Norge? Tiggere, gatemusikanter, loddselgere, idrettslag som selger vafler og stands med politiske budskap er eksempler på hva som ikke slipper inn i kjøpesentra. Ikke en gang politiske partier får holde appeller og ha stands der under valgkampen. Demonstrasjoner og vanlig torghandel er andre elementer som er uønsket. Eieren er i sin fulle rett til å avgjøre hvem som får slippe inn, og vi godtar dette. Faktisk føler jeg at de fleste er glade for at det finnes slik kontroll.

–Dette er da ikke noe problem. Vi har jo fortsatt sentrumsgater som kan brukes til slike formål, vil mange si. Det sier også jeg! Men dette problemet har en glidende overgang. Det er ikke noe skarpt skille for når utviklingen tar overhånd. Og så lenge utviklingen går gradvis, er vi ikke i stand til å se de uheldige bieffektene. Det som hender, er at når en stadig større del av byens handel og sosiale samkvem flyttes inn i private områder, blir byens gater mindre interessante som arena. En effekt kan også være at de som fortsatt bruker bygatene må gå spissrotgang mellom tiggere, løpeseddelutdelere etc., fordi slike kategorier utgjør en økende andel av menneskene som befinner seg der.

Det som kanskje er enda verre, er at vi ufrivillig er i ferd med å innføre en form for segregering. Hvis du ikke ser ut som folk flest, kan du risikere å bli vist bort fra kjøpesenteret. Det føles i første omgang riktig at fillete og skitne fylliker, forvirrede personer og andre som stikker seg negativt ut skal kunne nektes adgang til private områder. Men etter hvert som størrelsen på – og ikke minst bruken av – private by- og handelsområder øker i forhold til tilsvarende offentlig areal, vil vi tydelig se en sortering av mennesker. Utseende eller hvem du er avgjør om du slipper inn. Andelen av mindre tilpassede mennesker vil kunne øke utenfor de private kjøpesentrene, mens slike er helt fraværende innenfor.

Hvor farlig utviklingen kan være, vises gjennom at flere byer nå har større handelsareal i private kjøpesentra enn utenfor. I Steinkjer som er et eksempel på dette, er sågar alt det private kjøpesenterarealet under samme tak. Til og med i en stor by som Tromsø planlegges nå en så stor utvidelse av kjøpesentrene på Langnes at handelsarealet her vil bli større enn det man har i sentrum. En del av handelsarealet i sentrum er dessuten også i kjøpesentra.

Det er ubehagelig å se tiggere i gatene. Noen av dem er i nød, og det er ikke hyggelig å bli minnet om det i vår vellykkede hverdag. Det er godt å slippe synet av fulle folk og narkomane. Det er befriende å gå rundt blant andre mennesker uten å måtte se sosial nød, fortvilelse og elendighet. Men er det riktig å stenge dette ute for at vi ikke skal se det? Selv om dette handler om noe annet enn rasediskriminering, minner det ikke i foruroligende grad om tidligere sørafrikansk apartheid og amerikansk raseskillepolitikk?

Jeg mener egentlig ikke at kjøpesentra og lignende konstellasjoner skal pålegges å slippe inn alt som her er nevnt som eksempler. Men jeg ser likevel at vi kanskje står overfor et valg mellom dette, og å begrense hvor stor del av handelsarealet som kan være i private sentra.

odd.midtskog@sentrumsutvikling.no