Det gjelder å stokke fingrene når du er på Facebook. Litt slurvete pekefingerføring og du er påmeldt til en demonstrasjon mot blasfemiske tegninger av Hoppsi Deisi og tilsluttet et krav om Muhammed tilbake i barne-tv.
Endret: 12.02.2010 kl. 15:19
Kan sanne demokrater stå imot folkets krav om pupper til maten?
Vi har lagt bak oss uken som definitivt etablerte Facebook som det nye sentrum i norsk politikk. Parallellt med at KrF nok engang fikk vist fram forakten i de foldete hender, ga Kringkastingsrådet oss en kort innføring i de sosiale mediers politiske potensial. Etter den nye valgordningen, hvor Facebook-gruppenes størrelse tolkes som et uttrykk for folkets vilje, kan vi allerede nå – tre år før valglokalene stenger – slå fast at det er større mulighet for at Makka Pakka tar et mandat i Vestfold enn at Inger Lise Hansen gjør det.
Kringkastingsrådets tyngste argument i kampen for å få småbarnsprogrammet «Drømmehagen» tilbake til gammel sendetid og kanal, er at folket vil det slik. Kringkastingssjefen er ikke bundet av rådets råd, men våger han å sette seg opp mot Vox Populi?
May-Helen Molvær Grimstad, Kringkastingsrådets nylig tiltrådte leder fra nettopp KrF, viser til at flere enn 25000 har sluttet seg til en Facebook-gruppe som vil ha Hoppsi Deisi, Hinkelpinkel og Makka Pakka klokken 17.30 på NRK1, et krav som viser at utbredelsen av digitale opptakere må være mindre enn tidligere antatt.
I Stavanger har politikerne nektet den amerikanske restaurantkjeden Hooters å etablere seg. Kjedens konsept er kvinnelige servitører med store pupper og små t-skjorter, et opplegg som har vist seg fullt ut å kompensere for kjøkkenets mangler. Facebook-gruppen som forlanger at vedtaket omgjøres, er kommet opp i 12221 medlemmer. Det er ikke like mange som i kampanjen for «Drømmehagen», men det er tross alt flere enn Arbeiderpartiets stemmer ved sist kommunevalg i byen. Kan sanne demokrater stå imot folkets krav om pupper til maten?
Disse to banale eksemplene kan lett avfeies som digital analfabetisme (Kringkastingsrådet) og munter populisme (Hooters-kampanjen). Flere har minnet om at terskelen for å slutte seg til en gruppe på Facebook er så lav at det blir latterlig å regne det som en politisk handling. Men ved å bagatellisere de sosiale medienes evne til å koordinere ellers ukoordinerte grupper, svekker vi samtidig forståelsen av hvordan politikken kommer til å bli skapt og utviklet i årene som kommer.
I boken «Here comes everybody» viser professor Clay Shirky ved New York University hvordan Twitter, Facebook, blogger og sms-kjeder stadig oftere tas i bruk for å påvirke både kommersielle firmaer og politiske prosesser. I januar 1999 ble et fly fra Northwest Airlines stående på bakken i Detroit i sju timer etter landing fordi det var snøvær og kaos på flyplassen. Passasjerene fikk ikke mat, doene ble overfylt og stemningen var hatsk.
Hendelsen endte med noen kritiske artikler i lokalavisen, det var alt. I desember 2006 skjedde noe tilsvarende med et fly fra American Airlines, som ble omdirigert til Austin, Texas. Men denne gang førte hendelsen til et lovforslag i kongressen om passasjerrettigheter, til en omfattende diskusjon i alle typer medier om hvor mye flyselskapene kan herje med oss, og til at minst én toppsjef for et flyselskap måtte gå av.
Forskjellen mellom de to hendelsene var de sosiale mediene. Passasjerene i American Airlines-flyet hadde e-post, blogger og Facebook til sin rådighet. De hadde verktøy som kunne omskape noen timers raseri til en varig politisk prosess. Store selskaper har fått oppleve hvor voldsomt trykket nedenfra kan bli når kundene organiserer seg på denne måten.
Verdens største produsent av pc-er, Dell, måtte legge om hele kundestøtten etter at én misfornøyd kunde, internettguruen Jeff Jarvis, skrev et blogginnlegg om hvor elendig han var blitt behandlet. Det var ikke kraften i det ene innlegget, men trykket fra de hundretusener som koordinerte sine meninger rundt budskapet fra Jarvis, som fikk Dell til å tenke seg om.
Hadde Jyllands-Posten bestemt seg for å karikere Profeten i 1995 i stedet for i 2005, ville den samlete reaksjon antakelig vært to sinte imamer i Århus og et skuffet leserbrev fra en dansk-pakistansk kjøpmann på Vesterbro. Men i 2005 hadde imamene og de unge, sinte muslimene internett til sin rådighet. Såkalte flash mobs kunne mobiliseres på et øyeblikk gjennom sms, og etter hvert gjennom Twitter og Facebook.
Denne uken har karikaturhistorien gjentatt seg som farse, med Dagbladet i rollen som den fortumlete narren som hele tiden snubler i sine egne, altfor store sko. Oppslaget som utløste drosjestreik, protester og demonstrasjoner i Oslos gater var etter alt å dømme bygget på en ren provokasjon, satt i scene av den operetteaktige «terroristen» Arfan Bhatti. Åstedet var Facebook-sidene til Politiets sikkerhetstjeneste hvor noen, muligens Bhatti selv, hadde lagt en lenke til en 13 år gammel sjikane laget av en jødisk ekstremist.
Etter at Dagbladet gikk rett i fella, etablerte den samme Bhatti en Facebook-gruppe for alle som vil protestere mot nettopp Dagbladets gjengivelse av tegningen. De 1000 drosjesjåførene har koordinert seg gjennom sosiale medier, det samme gjorde gårsdagens demonstranter. Selv de politiske køpenickiadene blir voldsomt forsterket av nettets kraft.
Denne kraften kommer til å påvirke norsk politikk uendelig mye mer enn Senterpartiets forsøk på å gjenreise sentrum og KrFs gradvise avvikling.
sven.egil.omdal@aftenbladet.no
Følg på twitter.com/svelle
Diskuter denne saken
Innsendt av Velger, 13.02.2010 12:08:39
Internett gir FOLKET en stemme. Og FOLKET er fantastisk begavet og smarte og rettferdige og sannferdige.
Lykke til med valget 2013 dere korupte politikere og udugelige journalister. Må dere tilsammen klare å kapre En(1) stemme.
