Ved Høgskolen i Nord-Trøndelag lager friluftslivsstudentene kniver. Vi lager brukskniv med slire for jakt, fiske og andre friluftslivsaktiviteter. Det å kunne bruke en kniv som du selv har laget, kan kjennes tilfredsstillende.
Endret: 05.03.2010 kl. 15:09
Du får en kniv slik som du selv vil ha den, både når det gjelder dekor og utforming, og en kniv som passer til din egen hånd. Denne kronikken handler om de overveielsene vi som lærere foretar når vi løfter fram en tradisjon, refleksjoner når vi spikker og lager selv, og ikke minst når vi etter noe møye bærer kniven med stolthet på turer i skog og mark.
Kniven har vært i alminnelig bruk i Norge siden den nordiske steinalder. Med innføringen av industrielt framstilte kniver ble tradisjonen i en periode satt på vent: Det ble så enkelt og billig å kjøpe kniv, at håndverket og prosessen med å lage den selv, syntes å miste allmenn interesse.
I arbeidet med kniven har vi utformet noen ideer som innbefatter håndverk, men hvor den enkelte student bør utfordres på også andre måter:
- Løfte opp bevisstheten om kniven som et tradisjonsikon.
- Gjennom å lage selv bli utfordret på den kunnskap som sitter i «hendene».
- Bruke kniven fornuftig i friluftsliv gjennom å skape små gjenstander og ha den for hånden på våre ferder
- Bære kniven med stolthet.
Summen av disse utfordringene kan sammenfattes i ønsket om å formidle noen av disse kvalitetene som kniven representerer. Knivlaging representerer ikke lenger taus kunnskap. Det er egentlig ikke behov for dokumentasjon av framgangsmåten ved knivlaging. En rekke kilder gir gode beskrivelser av framgangsmåter. Utfordringen er å ta kunnskapen og ferdighetene i bruk! Metodikken er å prøve sjøl under kyndig veiledning. Aristoteles sier at «de tingene vi må lære for å gjøre dem, lærer vi ved å gjøre dem».
Dette skulle egentlig ikke være vanskelig. Spikke og pusse knivskaftet, borre hull og lime skaftet til knivtangen, sy slire og endelig sette farge på det hele! Likevel byr dette på en utfordring i det postmoderne samfunnet. Vi er blitt vant til å kjøpe, og kjøpe nytt. Dessuten kan det synes som om moderne oppvekst og fysiske miljøer ikke byr på muligheter for spikking og heller ikke rommer hverdagslige kroppsopplevelser og kroppserfaringer. Prosessen med å skape selv rommer mer enn å tenke.
Filosofen Maurice Merleau-Ponty sier at å kunne noe, er viktigere enn å tenke. Å kunne noe innbefatter tenkning, selv om det kan være vanskelig å artikulere denne tenkningen. Når vi kan noe om knivlaging, lagres disse erfaringene i kroppen og blir dermed en del av det arsenalet av indre knagger vi besitter. Disse knaggene kan ha egenverdi og gi mening, men kan også representere et viktig utgangspunkt for annen læring, for å bekle ord og ikke minst for å gi begrepene mening.
Over alt hvor mennesket finnes brukes kniver til spikking, matlaging og reparasjoner. Ordet kniv vekker assosiasjoner enten det gjelder bonden på jordet, Hellstrøm på kjøkkenet eller dronning Sonja. Samtidig stiller kniven oss overfor nye utfordringer i risikosamfunnet: «Ikke drep meg med våpenet», sa gutten da kameraten dro opp en skarp og skinnende kniv. «Jeg skal bare spikke», svarte vennen. I dag er det ikke tillatt å bære kniv på offentlig sted. I det offentlige rom blir vi utrygge; om vi ser og sammenstiller ulike personframtoninger med ordet kniv.
«Stygg, men sterk», sa de i Leksvik om hvordan en kniv gjerne kunne være. Uttrykket gjenspeiler oppfatningen om bruksnytte framfor andre hensyn. Staskniven stod kanskje i den andre enden av skalaen; en kniv som var vakker å se på, men som kanskje ikke var velegnet til daglige gjøremål.
I arbeidet med kniven for friluftslivsstudenter er dette noen av de forhold som blir berørt. Likevel er ideen å pirre nysgjerrigheten og vise at en kniv kan romme mange hemmeligheter med sin iboende estetikk. Hvordan skal kniven bli? Skal den ha et stort og rundt håndtak eller langt og smalt? Hvordan skal linjeføringen fra skaft til knivblad være? Hvilket materiale skal vi velge til skaftet? Kanskje er ideen med å få et fint skaft å hente opp og avdekke naturen selv?
Gjennom å spikke og pusse ned et tremateriale henter vi fram naturens egne tegninger; linjer, streker og former. Vi gir naturen bokstavlig talt en håndsrekning. Ulike materialer gir egne farger, dybde og variasjoner. Valbjørk eller rirkuler gir mange naturlige tegninger som kan synliggjøres eller dekkes til. Behandler vi skaftet med olje eller ulike farger, kan vi ytterligere forsterke naturens eget kunststykke. Samtidig med dette arbeidet finner vi snart ut at ingen materialer er lik noen andre. Emnet er unikt og kniven blir unik.
Om kniven skal bli et smykke, er egentlig mest opp til eieren.
Spikking i rått materiale med skarp kniv kan gi mestringsopplevelser og følelsen av å få noe gjort og få noe til. Det kvasse stålet i den femkantete kniven biter godt i det myke trevirket, slik at treet nesten blir høvlet bort. Vi kan gjøre hva vi vil med materialet. Kanskje ikke akkurat slik kunstneren Nils Aas ville ha gjort det, men slik den enkelte greier. Materialet har ingen begrensninger. Vi må likevel være forsiktige med materialet og naturen. Ikke ha for stor kraft, være nennsom og med en ide om å lykkes.
For oss som er lærere synes det som om forutsetningene for å kunne skape selv er tilstede når vi lager knivskaft, spikker eller teljer. Vi skaper også en historie. Når vi skaper slike historier skaper vi kultur. Kultur er ikke noe vi har, men noe som skapes. Og når vi skaper kultur, skaper vi også oss selv.
Den gamle kniven kan fortelle mange historier. Kniveieren kan ha mange minner eller historier om kniven. Den gamle knivsliren kan være slitt, ha mistet fargen og se preget ut. Skaftet kan ha fått riper, men likevel være polert. Selve bladet kan ha vært slipt mange ganger og ser mer ut som en syl enn som en kniv. Kniven forteller da en historie. På denne måten blir gjenstanden kniv til noe mer enn bare en kniv.
Eivind.Sather@hint.no
