Tre lærde menn møttes i Trondheim og stiftet Norges første vitenskapsselskap i 1760.
Endret: 10.03.2010 kl. 10:27
Det var biskop Johan Ernst Gunnerus, rektor Gerhard Schøning og historiker Peter Frederik Suhm. I over 50 år, helt til vi fikk et universitet på norsk jord i Christiania i 1811, var Selskabet i Trondheim landets eneste vitenskapelige institusjon.
I alle år har Selskabets mål vært å fremme vitenskapen, men midlene og engasjementet for å virkeliggjøre dette har variert. Også oppfatningen av hva vitenskap kan eller skal fremme, har endret seg. For 250 år siden lå utfordringene i å gå ut og oppdage verden og kartlegge naturens ressurser. I dag handler det mye om å bevare verden og ta vare på naturens mangfold. For 250 år siden var menneskets evne til å løse livets gåter for første gang kommet i fokus, naturvitenskapen brakte opp i dagen innsikter som utfordret teologiske dogmer. En liten gruppe bestemte hva som var god forskning og kunne komme folk flest til gode. I dag er det i større grad det politiske klima som styrer pengestøtten.
Selskabets stiftere var inspirert av den brede kulturelle bevegelsen som preget Europa den gang, den såkalte opplysningstiden. Et viktig aspekt var å bidra til økonomisk vekst og et bedre liv ved å nyttegjøre seg mineralene i berget, dyre- og plantelivet til lands og til vanns.
Biskop Gunnerus oppfordret stiftets prester til å sende ham planter, dyr, mineraler og arkeologiske gjenstander. I bispe-gården i Trondheim bygget det seg raskt opp en naturalsamling, og her ble fisker og dyr dissekert og beskrevet, og planter til bruk i medisin og til farging av tøy registret med norske og samiske navn. Selskabet stod åpent for alle som kunne gi prøver på sin kunnskap på en måte som ikke oversteg «fornuftige Ustuderedes Horizont», som det het. Og foruten interesserte i byen, i stiftet og nasjonen ble lærde fra hele Europa innvalgt som medlemmer.
Selskabet fikk europeisk ry gjennom sine publikasjoner, og særlig ble avhandlingene innen botanikk og zoologi lagt merke til. Bokgaver og donasjoner gjorde Selskabets bibliotek til landets største, og pengegaver la en økonomisk basis for virksomheten.
I over 70 år fungerte Selskabet også som et landhusholdningsselskap som med pengepremier og medaljer oppmuntret bondebefolkningens flid. Fra hele landet strømmet det inn rapporter om personer som hadde utmerket seg med grøfting, dyrking av nye vekster, rydding av stein, bygging av fjøs, utrydding av rovdyr – og det kom stoffprøver fra veversker og prøver på hjemmedyrket tobakk.
Da Universitetet i Christiania begynte sin virksomhet, ble mye av landets vitenskapelige aktivitet samlet i hovedstaden. Selskabet i Trondheim fungerte da i tiårene etter 1814 nærmest som et nasjonalt forskningsråd, som ga støtte til viktige prosjekter. Blant dem som ble støttet var zoologen Michael Sars, geologen B.M. Keilhau, historikerne Rudolf Keyser og P.A. Munch – også dikterne Wergeland, Bjørnson, Ibsen og Vinje fikk pengestøtte. Det mest skjellsettende var kanskje Selskabets bidrag til Ivar Aasen og hans arbeid, som la grunnlaget for en ny skriftform i landet.
Men i denne rollen som vitenskapelig støttespiller måtte Selskabet mer og mer søke råd fra personer i hovedstaden, der landets ekspertise på nær sagt alle vitenskapelige felter nå befant seg. De økonomiske ressursene Selskabet rådet over, kunne heller ikke holde tritt med en stadig mer aktiv stats finansiering av forskningsprosjekter.
Fra 1870-årene konsentrerte Selskabet sitt arbeid om å videreutvikle de naturhistoriske og arkeologiske samlingene som stammet fra Gunnerus' tid. Til da var de bare sporadisk blitt vedlikeholdt og supplert. Dette museet ble til stor glede for distriktets befolkning, samtidig som samlingene dannet basis for forskning. Dette var helt i pakt med en internasjonal trend, den empirisk baserte vitenskapen. Darwins tanker og utviklingslæren stod sentralt, evolusjonstankegangen preget selv åndslivet.
Selskabet ble en museumsinstitusjon som også drev forskning. Det eneste som krevdes for å bli medlem, var at en betalte medlemskontingent. Premissene for Selskabets posisjon endret seg da Norges Tekniske Høiskole begynte sin undervisning i 1910. Da fikk byen et vitenskapelig miljø avtopp internasjonal standard, og professorene ønsket seg et forum for faglige foredrag og diskusjoner. Mange mente Selskabet kunne revitaliseres til dette formål. Motsetningene endte med at Selskabet ble splittet i 1926. Den ene delen fortsatte linjen som var etablert med museumsvirksomheten, den andre vendte tilbake til tradisjonen fra det lærde selskap der vitenskapelige fortjenester kvalifiserte til medlemsskap. Denne delingen har preget Selskabet siden.
Krigen 1940-45 medførte store endringer i synet på måten forskning kunne organiseres på. Vitenskapelig forskning og teknologisk utvikling hadde i krigsårene gått fra triumf til triumf og bidratt til den endelige seieren. Atombomben var selvsagt det fremste eksempelet. En offentlig finansiert forskning ble satt høyt på den politiske dagsorden, og styresmaktene ønsket bedre kontroll på støtten og strategien for denne aktiviteten. Ulike statlige forskningsråd for vitenskap og teknologi ble etablert, og forskning som fremmet vekst og velstand ble på bred front prioritert.
En konsekvens av dette var at de tradisjonelle vitenskapsselskapene ble underminert. De var jo nettopp basert på at en utvalgt gruppe i kraft av sin kompetanse bestemte over begrensede ressurser og kunne vurdere hva som var god forskning og fortjente støtte.
Museumsdelen av Selskabet var en ivrig støttespiller da Universitetet i Trondheim ble etablert i 1968, og 16 år senere overtok staten alle museumssamlingene og biblioteket som en integrert del i universitetsstrukturen. Selskabet har funnet sin posisjon ved fortsatt å være en medlemsorganisasjon der innvalg er begrunnet med vitenskapelige kvalifikasjoner, men der det samtidig er rettet et hovedfokus mot kunnskapsformidling med et bredt allment publikum for øye.
Arild Stubhaug har skrevet «Folkeboka om Videnskabsselskabet»
arilds@math.uio.no
