DKNVS har en aura av akademisk høytidelighet. Men selskapets historie viser at institusjonen har hatt stor samfunnsmessig betydning.
Endret: 11.03.2010 kl. 08:57
Samfunnsutviklingen har truet med å gjøre DKNVS til en anakronisme. Selskapet har likevel klart seg godt.
Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) kan virke som en livsfjern forsamling. Medlemmene har egne høytidsdager og deler ut medaljer. Mange har inntrykk av at medlemmene sitter opphøyet, riktignok ikke i elfenbenstårn, men i staselige saler der de diskuterer interne saker. Det som skjedde i Trondheim Katedralskoles gamle festsal i går, kunne ved første øyekast bekrefte en slik oppfatning.
Et betydelig antall godt voksne menn og et fåtall kvinner med akademiske titler satt i salen. De var kommet for å høre Arild Stubhaug snakke om boka «Den lange linjen», der han forteller historien om DKNVS fra 1760 til i dag. Etterpå diskuterte forsamlingen om det virkelig var slik at Peter Frederik Suhm, en av selskapets grunnleggere, kom til Trondheim bare for å gifte seg til penger?
Slike problemstillinger er ikke blant de mest sentrale i den lange historien om DKNVS. Men Stubhaug mener tilfeldigheter og personlige initiativ ikke skal undervurderes. Riktignok lå forholdene spesielt godt til rette for å opprette et slikt selskap i Trondheim, en by der den velstående og opplyste overklassen hadde gode internasjonale kontakter gjennom sin handelsvirksomhet.
Uten Schøning, Suhm og Johan Ernst Gunnerus, som var hovedarkitekten bak det hele, er det likevel ikke sikkert Trondheim hadde fått et vitenskapsselskap hele femti år før Norge fikk et universitet. Samtidig med at opplysningstidens idealer spredte seg så langt nord som til Trondheim, var disse tre rette menn på rett sted til rett tid.
DKNVS sier at «Den lange linjen» er «folkeboka» om institusjonens historie, i motsetning til det engelske bokverket «Æmula Lauri», som retter seg mot et internasjonalt, akademisk publikum. Verket er skrevet av historikerne Brita Brennna, Astrid Wale, Håkon W. Andersen og Magne Njåstad og tar for seg selskapets utvikling i et detaljert, vitenskapshistorisk perspektiv. Verket ble i går diskutert under et seminar der flere nordiske forskere deltok.
Stubhaugs «folkebok» blir nok ikke folkelesning på linje med jo Nesbø, men den forteller en historie som bør interessere alle som er opptatt av Trondheims status som Norges fremste naturvitenskapelige kunnskapsby. Som tittelen sier, går det en lang, sammenhengende linje, riktignok med svinger og kroker på, fra 1760 til 2010. Den starter med biskop Gunnerus, fortsetter blant annet med opprettelsen av Nordens første realskole i 1783, Trondhjems tekniske læreranstalt i 1870 og NTH i 1910. Dette får vi vite mer om når NTNU feirer sitt hundreårsjubileum i september.
Underveis var det flere ganger nære på at den lange linjen ble brutt. Etter selskapets storhetstid på slutten av 1700-tallet, ble situasjonen endret da landets første universitet ble opprettet i Christiania i 1811. Landets vitenskapelige tyngdepunkt ble umiddelbart forskjøvet. DKNVS måtte finne et nytt ståsted, nærmest som et forskningsråd med betydelige naturvitenskapelige samlinger. Men institusjonen spilte fortsatt en rolle i samfunnsutviklingen. Et eksempel på det er pengestøtten til Ivar Aasen. Uten midler fra DKNVS er det ikke sikkert han hadde vært i stand til å gi oss et nytt skriftspråk.
Selskapet har vært nødt til å justere kursen kraftig ved flere anledninger, blant annet i 1926, da det opprinnelige selskapet ble delt i to. Også de siste tiårene har samfunnsutviklingen truet med å gjøre DKNVS til en anakronisme. Selskapet har likevel klart seg godt. Alle som har vært med på et av arrangementer under navnet Byen, bygdene og kunnskapen, vet at selskapets virksomhet kan interessere de fleste. Nå gjelder det mer enn noen gang at selskapet fortsatt klarer å oppdatere seg selv. Det er dagens ledelse heldigvis fullstendig klar over.
