Endret: 17.03.2010 kl. 13:05
Meldingen som foreligger peker på mange relevante og aktuelle utfordringer og muligheter for primærnæringene i regionen i tida framover. Jeg tror Trøndelagsfylkene har mange av disse til felles med andre deler av landet, og at problemstillingene som framsettes er svært relevante, ikke bare regionalt, men også i et nasjonalt perspektiv. Det er åpenbart at primærnæringene vil bli viktigere i framtida. Allerede i dag er primærnæringene årsak til over 11 prosent av arbeidsplassene i Trøndelag. Samtidig vet vi at vi har ei global matkrise som sannsynligvis vil bli kraftig forverret av klimaendringer om ikke alt for mange år. Dette vil skape et behov for økt satsing i næringa, også i Trøndelag. Denne situasjonen blir særlig prekær med tanke på at få land har så lite dyrka jord som Norge, med ca 2,2 mål per person.
Landbruksmeldinga presenterer fire ulike «framtidsbilder» – mulige scenarioer for framtidas landbruk og bygdesamfunn – som er interessante. Det første, «Frislippsbygda», beskriver en framtid med liberalisering av handel med mat kombinert med deregulering av jordbruket: Konsekvensene blir selvsagt fraflytting av bygdene og fullstendig rasering av jordbruksproduksjonen i fylket. Dette er konsekvensene dersom H og Frp får legge premissene for landbrukspolitikken i framtida, noe vi får håpe vi slipper. Det neste scenariet, «Mangfoldsbygda», presenterer et solskinnsbilde med vekst i distriktene og i matproduksjon og et stabilt antall driftsenheter. Dette er resultatet av en regulert landbrukspolitikk, aktiv distriktspolitikk og sterkt jordvern. Mer om det om litt. Det tredje scenariet er «Klimaendringsbygda» som også innebærer en stor vekst i distriktet, men dette er først og fremst en vekst som tvinger seg fram fordi klimaendringene gjør det umulig å leve mange andre steder her på jorda. Vi må håpe vi slipper å komme dit.
Det siste scenariet, «Framskrivingsbygda», beskriver en nøktern framskriving av dagens situasjon. Produksjonsvolumet opprettholdes, men antall bruk går ned, og folketallet på bygda reduseres sakte men sikkert. Dette må ses på som konsekvensen av en fortsettelse av dagens rødgrønne politikk hvor 4419 gardsbruk er lagt ned siden Senterpartiet fikk landbruksministerposten. Jeg regner det som åpenbart at ingen som lever i distriktet i dag ønsker seg Frp og Høyres landbrukspolitikk med de konsekvensene den fører med seg, men den lange nedadgående tendensen vi har hatt gir likevel ammunisjon til de som tenker at «det går nå nedenom og hjem uansett, så verre kan det vel ikke bli».
Som argument for liberalisering og frislipp blir derimot det for tynt. Om vi kan si at norsk landbruk sliter med influensa i dag, er ikke det noen grunn til å ønske seg kreft. Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning beregnet for eksempel i 2009 at Frps kuttforslag innen landbruket ville føre til at det bare var igjen 90 årsverk av dagens 6150 årsverk i nordnorsk landbruk og 80 av dagens 5130 årsverk på Vestlandet. På landsbasis ville antall bruk bli mer enn halvert. Denne beregningen tar likevel ikke med Frp og Høyres positive holdninger til nedbygging av handelsbarriærer på matvarer i beregningene, så det faktiske resultatet for norsk landbruk av politikken ville bli enda mye verre. La oss håpe vi ikke kommer i en situasjon der disse partienes politikk får råde over norsk landbruk. Jeg regner det også som åpenbart at ingen ønsker seg en verden ødelagt av klimaforandringer, og at vi vil jobbe det vi kan for å unngå også det. Utfordringen vi står igjen med er da: Hva er nøkkelpunktene for at vi skal komme til den levende og voksende «framtidsbygda», og ikke bare «framskrivingsbygda»? Det er et punkt som framstår med noe mindre klarhet.
Landbruksmeldinga tar for seg en mengde foreslåtte tiltak, alt fra satsing på relevant utdanning til identitetsbygging og og merkevarebygging, men holder dette? Hva er elefanten i rommet som det ikke snakkes om? Elefanten er ei melkeku! Melkeproduksjonen utgjør 71 prosent av verdiskapningen i jordbruket i Sør-Trøndelag og 56 prosent i nordfylket. Dersom man tar med den kjøttproduksjonen som naturlig følger med, blir kua enda mer dominerende. Den er bærebjelken i landbruket, og dermed også i bygdesamfunn i hele Midt-Norge, og her er problemet med lønnsomheten stor. Svak lønnsomhet i melkeproduksjonen er den altoverveiende grunnen til at nedgangen i antall foretak ligger på 4-7 prosent hvert eneste år i Trøndelag.
Dersom lønnsomheten i melkeproduksjonen ikke forbedrer seg kraftig kan man satse så mye på økologisk bærproduk-sjon, og utdanne så mange nye avløsere man bare vil – konsekvensen vil uansett bli en nedgang for landbruket. Dette spørsmålet er selvsagt et spørsmål som må løses nasjonalt. Det er også nevnt kort i planen som et innspill til nasjonal politikk gjennom en mer generell oppfordring til å «styrke økonomien i primærjordbruket, med spesiell fokus på grovforbaserte produksjoner». Utfordringen går altså til, og oppgaven ligger hos, regjeringa. Vi har ei rødgrønn regjering som sier den vil satse på landbruk. Gjennom nasjonale jordbruksforhandlinger med bøndenes organisasjoner har den også redskapene til å føre en aktiv distriktspolitikk. Spørsmålet vi da står igjen med er: Vil de følge opp ordene med handling?
Mener regjeringa at det i ei tid med matkrise og ei usikker framtid er viktig å satse på norsk matproduksjon, satse på maten vi alle faktisk er avhengig av for å leve? Er det viktig å fortsatt ha verdiskapning over hele landet, med trygg og god matproduksjon i solidaritet med resten av verden, heller enn å kjøpe maten ut av munnen på verdens fattige? Kanskje til og med viktigere enn Bondeviks skatteløfte fra 2004? I så fall er det bare en ting å gjøre, finansminister Johnsen: Bruk pæeng på landbruket!
Diskuter denne saken
Innsendt av hilmar j., 17.03.2010 14:44:01
Det er nok mer interessant for regjeringa å investere i Yara og Monsanto enn å investere i økologisk landbruk.
