Gå til mobilutgaven
Tips oss 24 timer i døgnet på 07200!
  • Send SMS eller MMS med bilder til 07200, kodeord TIPS
  • Send epost til 07200@adresseavisen.no
  • Ring 07200 (telefonen er betjent hele døgnet)

Hver måned belønner vi det beste tipset med inntil 10.000 kroner. Alle tips blir vurdert. Du kan også benytte dette skjemaet:

forsiden / Meninger

Avsalting og bærekraftsproblem

  •   ERIN CHRISTINA SANDBERG <br/> Studerer til MSc Natural Resources <br/> Management, NTNU <br/> LAILA RENATE SELLEVOLL <br/> Studerer til master i geografi, NTNU TINA SOLVANG<br/> Studerer til Siv.Ing i Industriell<br/> kjemi og bioteknologi, NTNU <br/> ANNA SOLEIKA JAWANSKI PETERS <br/> Studerer til master i geografi, NTNU <br/> JO-KRISTIAN STRÆTE RØTTERENG<br/> Studerer til MSc Industrial Ecology

Kronikk, mandag 12. april 2010

Avsalting og bærekraftsproblem

Vann er grunnlaget for alt liv. Derfor er tilgang til ferskvann en nødvendig forutsetning for utvikling og velferd i alle samfunn.

Leder mandag 28. juli 2014

Bedre brannberedskap

Selvsagt kan brannberedskapen bli bedre, men kritikken fra direktoratet er urimelig. Lokal ledelse og kortreiste mannskaper er et fortrinn.

Kommentar lørdag 26. juli 2014

Sedler og mynter er modne for museum

Penger er kjekt å ha, men sedler og mynter hører hjemme i samlinger og album.

Leder lørdag 26. juli 2014

Årets fremste kulturhelg

Denne helgen hadde ikke vært årets viktigste kulturbegivenhet i Trøndelag uten omfattende dugnadsinnsats gjennom mange tiår.

Kronikk lørdag 26. juli 2014

To jubileer - St.Olavs dåp og Grunnloven

I går, 25.juli, åpnet Olsokdagene på Stiklestad. I dag, 26. juli, åpnes Olavsfestdagene i Trondheim.

Kronikk mandag 28. juli 2014

Fra lokal til europeisk krig

Det er hundre år siden Europa opplevde den til da mest dramatiske uke i historien.

Kronikk fredag 25. juli 2014

Pilegrimsbyen Trondheim

I disse dager kan du se dem overalt. De kommer til fots, de kommer med fly, buss og båt. De kommer til og med i kajakk.

Ny terrortruer oss

Vi må alle ta situasjonen på alvor. Det er ikke lett, men nødvendig.

Det moderne Frostatinget

Slutten av juli skulle vært det dummeste tidspunktet på året for å samle storkanoner i næringsliv og politikk.

Når som helst kan det smelle

Terrortrusselen beskrives av alle ansvarlige myndigheter som troverdig. Men den er lite konkret. Selv den høye beredskapen etterlater en risiko.

Kronikk torsdag 24. juli 2014

Folkets nei

Selv om det kan synes høyt opp og langt frem, håper jeg at jeg en dag får barnebarn. Når de om kveldene skal sitte på bestefars fang for å høre røverhistorier fra min tid på Stortinget, håper jeg å kunne fortelle at jeg og stortingsflertallet var med på å prioritere helse, skole, politi, infrastruktur og andre viktige politiske prioriteringer fremfor et OL i Oslo i 2022.

Saken oppdateres Last inn siden på nytt

Vi lever i en verden hvor én av seks ikke har sikker tilgang til drikkevann, og etterspørselen etter ferskvann er stor. Mange steder tappes elvene ned, mens grunnvannet pumpes opp raskere enn det fornyes. Avsalting av sjøvann fremstår som en ubegrenset ferskvannkilde. I mange land, og spesielt i Midt-østen, sikres vanntilførselen på denne måten. Dessverre skaper avsaltingsanleggene store utfordringer for framtiden. Gjør etterspørsel og befolkningsvekst at verdens tørreste region maler seg opp i et hjørne?

I løpet av de siste 20 årene har etterspørselen etter vann i Saudi-Arabia økt med mer enn 40 prosent. Bare her vil det i løpet av 2010 bli 700000 flere munner som skal ha nok vann og mett mage. Dette er en tilvekst som tilsvarer mer enn Oslos befolkning hvert år. At landet subsidierer vann kraftig, bidrar ikke til å begrense etterspørselen: I 2003 kostet vann hundre ganger mer i Frankrike enn i Saudi-Arabia, ifølge OECD. Saudiaraberne bruker dessuten mer enn dobbelt så mye vann per hode enn vi gjør i vannrike Norge. Det store vannforbruket har sammenheng med at mer enn 70 prosent av ferskvannet i Midtøsten brukes til jordbruksformål. Selv om dette forholdstallet er det samme på verdensbasis, kan en spørre seg hvor klokt det er at mange land i regionen legger mest mulig selvberging til grunn i jordbrukspolitikken – til tross for at geografi og klima skulle tilsi noe annet.

Å produsere ferskvann fra sjøvann er en svært energikrevende prosess. Omvendt osmose er den vanligste metoden i moderne avsaltingsanlegg. Teknikken går ut på å bruke energi til å presse vann gjennom en membran som stopper saltene, ikke ulikt slik en finmasket sil fungerer. Avhengig av teknologi og lokale forhold, kreves 3-8 kWh for å produsere 1000 liter ferskvann. Denne energien hentes i dag hovedsakelig fra oljefyrte kraftverk. For land som Saudi-Arabia er dette en liten pris å betale, samtidig som to utfordringer melder seg umiddelbart: Med dagens utvinningstakt vil oljen ta slutt i et 100-200 års perspektiv – hva gjør en da? I klimasammenheng bidrar dessuten forbrenning av olje til å gjøre verdens tørreste region enda varmere. Nye prosjekter kombinerer fornybare energikilder med avsaltingsteknikker. Både solkraft, vindkraft og bølgekraft blir sett på som mulige alter-nativer til olje. Potensialet ved å fremstille vann på en bærekraftig måte er stort dersom man lykkes i å kombinere disse i stor skala. Når dette vil skje er imidlertid usikkert.

Restprodukter er blant de største utfordringene ved avsalting i dag. Store mengder saltkonsentrat og kjemikalier brukt til rensing og vedlikehold slippes ofte rett ut i havet. Til tross for at saltene er økonomisk ettertraktede, finnes ingen god teknologi for å utvinne dem fra utløpsvannet. Hvilke konsekvenser avfallet får for omgivelsene avhenger i stor grad av hvordan og hvor utslippene skjer. I verste fall er dette dødelig for livet i havet. I områder med dypt vann og sterk strøm spres avfallet raskere og vil derfor ha mindre påvirkning på miljøet. Tar man ikke hensyn til disse faktorene risikerer man å øke saltkonsentrasjonen lokalt i sjøen. I neste omgang vil det dermed kreve enda mer energi for å avsalte sjøvannet. Persiabukta er ikke mer enn 50 meter dyp i gjennomsnitt, og utskiftingen av vannet er begrenset. Langs denne kyststripen har Saudi-Arabia alene 26 store avsaltingsanlegg. Når industrien blir møtt med få miljøkrav gjenstår problemer med både avfallstoffene og annen forurensing.

Det internasjonale energibyrået IEA anslår at mer enn 70 prosent av privat vannforbruk i Saudi-Arabia kommer fra avsaltingsanlegg i 2010, og at husholdningsvannet i de seks tørreste landene i regionen utelukkende vil komme fra avsaltet vann i 2030. Som vi har pekt på over er dagens avsalt-ingspraksis lite bærekraftig. Fortsetter samme utvikling risikerer man å ødelegge økosystemer og overforbruke dyrebar olje. Det er både måten man avsalter på og at man gjør seg for avhengig av avsaltet sjøvann som er problematisk. For det første bør bedre teknologi for avsalting tas i bruk. En kan ikke lenger basere seg på fossilt brensel til dette formålet – både av miljømessige og av langsiktighetshensyn. Dessuten må avfallstrømmene tas hånd om. For det andre vil effektiviseringstiltak, knyttet til vannsparing og gjenbruk, gjøre folk på den arabiske halvøy mindre avheng-ige av avsaltet vann. Det er lenge til avsaltet sjøvann framstilt på bærekraftig vis kan være noe annet enn et supplement til ferskvannforsyningen. Sett utenfra, og i etterpåklokskapens lys, kan en spørre om det er riktig å presse naturressursene utover naturens tålegrense?

Ferskvann har opp gjennom historien vært livsnerven, men også begrensningen for sivilisasjoner. Til forskjell fra tidligere tider har vår viten kommet så langt at dette ikke lenger trenger å være tilfelle. Avsalting av sjøvann har vært en nødvendig faktor for at folketallet i Saudi-Arabia har økt fra 4 til 29 millioner de siste 40 årene. Samtidig kan en spørre seg om hva som kom først – vann og fossilt brensel, eller økt etterspørsel etter hvert som innbyggertallet steg? Menneskene har til alle tider utnyttet teknologi og kunnskap for å temme naturen til egen fordel. Bør ikke folk i Midtøsten, som andre steder, bruke nyvinninger til å fremme velferd og vekst? Spørsmålet man ender opp med å stille blir: Setter naturen premissene for egen tålegrense, eller er det i virkeligheten mennesket som gjør det? Bestemmer naturen eller mennesket hvor store samfunn et område kan bære over tid? Parallellen til våre globale miljøutfordringer er åpenbar.

Oppfordring: Som studenter ønsker vi å bidra til bærekraftige løsninger for framtiden. Derfor må utdanning og forskning prioriteres av dagens beslutningstakere.

rotteren@stud.ntnu.no





Vis kommentarer

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

Disqus