Endret: 17.04.2010 kl. 10:06
Den 13. april nådde Vatikanet sitt historiske lavmål i håndteringen av overgrepssakene som har rystet den katolske kirke de siste månedene. Kardinal Tarcisio Bertone som er Vatikanstatens utenriksminister sa under en pressekonferanse i Santiago i Chile at seriene av overgrep i kirken ikke må kobles mot sølibatet. Ei heller har kirken blitt en frihavn for pedofile. Det er ifølge Bertone utelukkende den store overrepresentasjonen av homofile i kirken som er årsaken til det hele.
Slike utsagn er et eksempel på den grenseløse usselheten Vatikanets ledelse har utvist i overgrepssakene. Det bekymrer tydeligvis ikke kardinalen å blande barneovergrep med handlinger mellom voksne, samtykkende mennesker. Det forstyrret heller ikke Bertones sammenstilling av homofili og pedofili at de fleste overgrepene som har blitt innrapportert i Chile har dreid seg om unge jenter. Dette er ikke enestående for Chile, men er tilfelle i flere land hvor overgrepssaker har blitt rullet opp de siste dagene. Dette viser hvor lite interessert Vatikanets ledelse er i å forholde seg til innholdet i overgrepene, og med det å hjelpe de som har blitt skadelidende. Vatikanets strategi er enkel; først koble homoseksualitet og pedofili: «Men mange andre har demonstrert – har jeg nylig blitt fortalt – at det er en kobling mellom homoseksualitet og pedofili» (sitat: Tarcisio Bertone fra pressekonferansen i Santiago). Dernest sette i gang en heksejakt i kirken etter homofile, fremstå som handlingens menn, og gjennom det berge sitteget skinn.
Kardinal Bertone bruker løgn og forvridninger av fakta for å få det hele til å passe inn i den sedelighetsteologi Benedikt XVI. har forfektet siden han startet sitt pontifikat: «Det å bekjempe homofili like viktig som å redde regnskogen» (sitat: Benedikt XVI., 22. des. 2008). Slike ytringer har bidratt til å gjøre Vatikanet til en øy i de vestlige rettstatssamfunnene, hvor ikke en gang barns rett til beskyttelse mot seksuelleovergrep er hevet over ledelsens krav om å bli akseptert som moralsk og juridisk uangripelige. Det bør kreves mer, også av den katolske universalkirken med tanke på at den har oppstått, utvikletseg, og har sitt hovedsete i det vesteuropeiske samfunnet. Det Vatikanets ledelse i dag opplever er at det koster å være en del av det samfunnet de selv har vært med på å skape.
I dette klimaet kan ikke kirkens håndtering unnslippe offentlighetens- og rettstatenes krav til opprydding ved å gjemme seg bak en selverklært, uangripelig autoritet. Dette presset er utvilsomt til den katolske kirkes fordel, men er en stor ulempe for dens nåværende ledelse. Det må også sies at kirken i store deler av historien var den kraft i Europa som dro rettstanken fremover da statene gikk i motsatt retning. Den katolske kirkes ledelse bør derfor lære av sin historie i stedet for å sette sine menigheter og ansatte i forlegenhet ved å tvinge dem til å lure seg unna de mest elementære rettsprinsipper.
Men dette betyr ikke at den katolske kirke er i en særstilling hva seksuelle overgrep mot barn angår. Det finnes mørketall i alle kirkesamfunn. Det som allikevel setter den katolske kirke i en særstilling, er håndteringen av saken fra Vatikanets side. Mer enn noe annet minner tilnærmingen til overgrepssakene om totalitære regimers håndtering av katastrofer hvor egen befolkningen blir skadelidende. Regelen er heller å skylde på en ekstern fiende (i dette tilfellet de homofile) enn å gi ofrene den oppreisning de fortjener, og erkjenne sitt eget medansvar. Det burde ikke overraske noen at homofile ikke forholder seg tause til slik billigsalgsretorikk. Homofile har lenge, med støtte i rettstatene arbeidet for å synliggjøre et meget enkelt poeng som første gang ble nedfelt i en fransk straffelov av 1791. Loven slo fast at man må skille mellom seksuelle overgrep mot barn, som er en forbrytelse, og seksuelle- og emosjonelle relasjoner mellom voksne, samtykkende mennesker av samme kjønn, som er en rettighet. Det tok Norge over 180 år å fatte det samme, fornuftige vedtak. Vatikanet forsøker nå å utydeliggjøre dette skillet for å dekke over sine egne forsømmelser, og det er helt utilgivelig.
Sedelighetsteologien som har blitt forfektet under Benedikt XVI. har vært fatal for mennesker over hele verden. Fra Vatikanets kondomnekt i et Afrika som rives i filler av HIV-viruset til sammenblandingen av pedofili og homoseksualitet, ser man en politikk som går over lik for å fremme sin sak. Våren 2009 ble en heksejakt satt i gang i flere afrikanske land etter at rykter ble satt ut om at homoseksuelle forgrep seg på barn. Pave Benedikts entydige fordømmelse av homoseksualiteten i forkant av dette virket under ingen omstendighet formildende på utviklingen. Heksejakten førte blant annet til at flere homofile ble brentlevende i land som Nigeria, Malawi og Uganda. Vatikanet fordømte selvfølgelig volden, men fortsatte sin retorikk som toppet seg med Bertones pressekonferanse i Santiago. Det hviler et enormt ansvar på desom med få ytringer kan forvolde uskyldige menneskers død. Både pave Benedikt og hans kardinaler vet hvor vektige deres ord er i den katolske, afrikanske opinionen og dette ble på det groveste misbrukt av kardinal Bertone i Santiago. Det mest alvorlige i saken er allikevel at Vatikanet med sin omgjengelse av virkeligheten ikke tar de mange barn som har lidd og fremdeles lider under misbruk i kirken på alvor.
Kardinal Bertone har med sin pressekonferanse ettertrykkelig slått fast at det ikke er gjennom Vatikanets erkjennelse av delansvar man gjenreiser ofrenes verdighet og gir dem trøst, men ved å gjenreise deres tro på paven og hanskardinalers moralske og åndelige uangripelighet. Bak denne autoriteten kan og vil overgrepene mot barn fortsette, uansett hvor mange homofile de gode kirkens menn jager ut av menighetene.
