Regjeringen la for en tid tilbake fram en stortingsmelding om kriminalomsorgen (St.meld.nr.37).
Endret: 31.05.2010 kl. 10:18
Men når vi har en nasjonal kriminalomsorg, hvorfor har vi ikke en nasjonal offeromsorg?
Og vel og bra er det, selv om bruken av ordet «omsorg» for en virksomhet som mye dreier seg om å sette folk i fengsel, nok kan være litt diskutabel. Men meldingen bringer tenkningen et par gode hakk videre, på en slik måte at «omsorg» tross alt blir mer dekkende. Et viktig element er «tilbakeføringsgarantien» – den domfelte skal få god hjelp til å reetablere seg i samfunnet etter soning.
Men hva med å bidra til å bringe ofrene tilbake til samfunnet? I meldingen brukes også et par sider på ofrene for straffbare handlinger, hvor det lanseres flere gode enkelttiltak i forhold til ofre. Men når vi har en nasjonal kriminalomsorg, hvorfor har vi ikke en nasjonal offeromsorg? Det er ikke lett å se at samfunnets innsats overfor ofrene bygger på noen samlet, overordnet plan, verken når det gjelder tiltakene eller den økonomiske siden. Naturligvis kan man spørre seg om dette er nødvendig, siden samfunnets medisinske og sosiale hjelpeapparat til rådighet også for ofre. Men dette hjelpeapparatet står jo også til rådighet for gjerningsmennene. Likevel settes det inn en sentralt styrt og målrettet virksomhet overfor disse, men ikke overfor ofrene for de straffbare handlingene.
Samfunnet har riktignok en rekke tilbud som er rettet inn mot ofre. Foruten de alminnelige tilbudene i helse- og sosialsektoren finnes det voldtektsmottak, krisesentre og incestsentre, Rådgivningskontorer for kriminalitetsofre og i Trondheim et støttesenter for fornærmede i straffesaker på politihuset. Familievernkontorene gjør en stor innsats for familievoldsofre. Siste skudd på stammen er barnehusene, som skal ta seg av mindreårige ofre. Som denne gjennomgangen viser, er ofres behov mangfoldige. Noen trenger akutt behandling, somatisk og psykologisk. Andre trenger langsiktig medisinsk behandling eller annen faglig bistand, herunder hjelp for å unngå traumatisering. Noen vil trenge veiledning for å søke voldsoffererstatning, andre har behov for forberedelse til rettssaken og vitnestøtte, noe som i en del saker – men langt fra i alle – ivaretas av bistandsadvokaten. Og ofre er ikke bare de som blir direkte rammet, også pårørende og etterlatte kan ha behov for bistand.
Tilbudet til ofrene er imidlertid fragmentert, og mangler en sentralt forankret styring. Kontoret for voldsoffererstatning har riktignok et hovedansvar for en flik av virksomheten. Flere departementer har et delansvar. For bistandsadvokatene er det knapt noen som har ansvar i hele tatt. Det er et stort behov for sammenhengende tenkning, både når det gjelder tilbudene og prioritering og økonomistyring. Sverige ligger på dette området foran Norge, ved at man i det minste har etablert en sentral styring av deler av denne virksomheten. Den svenske Brottsoffermyndigheten, lokalisert i Umeå, ble etablert i 1994. Det er likevel klare nasjonale ulikheter, som gjør at en nasjonal myndighet i Norge bør ha en annen innretning enn i Sverige. Visjonen burde være et mest mulig helhetlig og samordnet offerarbeid.
Så hvorfor ikke ta skrittet videre, og etablere en sentral offermyndighet? Noe slikt vil selvsagt koste penger. Men da må man ha i mente at kriminalomsorgen i dag har et budsjett på innpå 2,5 milliarder kroner. Dessuten: I Sverige pålegges den som dømmes til fengsel å betale kr 500 til Brottsoffermyndigheten. Det er ingen grunn til ikke å la norske domfelte bidra på samme måte, til beste for ofrene.
Tor.Langbach@domstoladministrasjonen.no
Diskuter denne saken
Innsendt av Oppgitt, 31.05.2010 22:15:23
Hvis man blir arbeidsufør etter å ha blitt utsatt for vold, opplever man å måtte bruke enormt mye tid på å kjempe imot et rigid system. Attføringspengene strekker ikke til, da satsene er så lave. Man må da gå på sosialen og selge bilen og huset og hytta. Voldsoffererstatningen er noen lusne tusenlapper for et ødelagt liv. Gjerningsmannen derimot, får TV på cella og har det mye bedre i fengselet enn de gamle på gamlehjemmet. Og de slipper som regel unna erstatningskravene.
Sett den kriminelle lavalder ned. Straqffene fpor vold må skjerpes radikalt. TV på cella skulle vært på det strengeste forbudt. Ofrene må få en erstatning som virkelig monner, og få erstattet all tapt arbeidsfortjeneste. Det mener jeg gjerningsmannen skal betale til siste krone. Dommen må stå på gjerningsmannens rulleblad for alltid og må aldri kunne slettes. Det er ikke offeret som skal ha det trangt økonomisk fordi attføringspengene ikke strekker til.ø Det er gjerningsmannen som skal bære konsekvensene av sin ugjerning. Noen vil mene at jeg er hard. Til det vil jeg si: Det kunne gjerningsmannen ha tenkt på FØR han begikk forbrytelsen!Innsendt av Velger, 31.05.2010 11:25:24
En god ide! Ta vare på de utsatte, lær av deres opplevelser.
Men dersom overgriper skal betale så synes jeg han skal betale til offeret. At de Kriminelle koster samfunnet er jo ikke nytt, men at Kriminalomsorgen koster 2,5 milliarder, herlighet! det er sjokkerende!Er det gått over styr med styringa av dette landet?
