Endret: 04.06.2010 kl. 08:56
I årene fremover trenger Trøndelag mer energi? Det som av mange omtales som en kraftkrise gjør behovet akutt og hensynet til klima tilsier at energien bør være grønn. Et tilbakevendende problem er imidlertid at utbygging av ny fornybar energi er arealkrevende og bryter med forventningene vi har til moderne, høyteknologiske løsninger. Derfor blir prosjektene ofte kontroversielle i lokalmiljøene hvor de planlegges.
I 2005 raste debatten rundt et planlagt biogassanlegg i Verdal. Kommuner fra Helgeland i nord til Malvik i sør hadde bestemt at matavfall skulle kjøres til dette anlegget hvor ressursen skulle omdannes til biogass, i hovedsakmed tanke på elektrisitets- og varmeproduksjon. Under overskrifter som «Verdal vil ikke bli søppelbygd» (Adresseavisen, 29.01.2005) og «Lufter biogass-spørsmålet» (Verdalingen, 25.01.2005) lot lokale krefter sin misnøye bli hørt. De fryktet en industrialisering av området, en massiv økning i trafikken, ødeleggelse av turterreng, luktproblemer og at Verdal skulle få omdømme som en «søppelkommune». «De kan kjøre søppelet til et mer egnet sted hvor det ikke bor så mye folk», argumenterte en av motstanderne i Adressa. Protestmøter ble avholdt, underskrifter mot anlegget innsamlet og en folkeaksjon mot prosjektet etablert. Nå som anlegget har vært i drift i flere år er det verdt å merke seg at Verdal fremdeles gjenkjennes som Lotto-bygda, mens den tidligere lederen i folkeaksjonen mot prosjektet omtaler anlegget som «det beste som kunne hendtoss» (Østlendingen, 07.11.2009).
På Ranheim foregår nå en prosess som på mange måter kan minne om den vi så i Verdal for fem år siden. For få uker siden ble det avholdt et folkemøte i bydelen hvor representanter fra Trondheim kommune og Trondheim Energi presenterte sine planer om å etablere et fjernvarmeanlegg basert på biobrensel ved Peterson Ranheim (den gamle papirfabrikken). Samtidig fremkom det at Trondheim Renholdsverk vurderer å etablere en gjenvinningsstasjon i samme område. Reaksjonene har ikke latt vente på seg. I løpet av få dager samlet gruppen «NEI til fjernvarmeanlegg og søppelfylling på Ranheim!» flere hundre medlemmer på Facebook, og ikke lenge etter var aksjonsgruppen mot kraftvarmeverk og gjenvinningsstasjon på Ranheim etablert. En underskriftskampanje ble raskt igangsatt med håp om å stanse den bebudede satsningen. Motstandere av anlegget peker på estetisk forringelse av området samt frykt for en kraftig økning i tungtrafikk, støy og lokal forurensing som viktige momenter. På aksjonssiden kan vi for eksempel lese at: «Nå skal boligmiljøet på Ranheim ødelegges!» og: «Vi ønsker ikke dette «monumentet» velkommen på Ranheim!».
Reaksjonene i begge eksempler illustrerer på en utmerket måte en del av de dilemma som møter beslutningstakere som ønsker å satse på grønn teknologi generelt og fornybar energi spesielt. På den ene siden er de under hard skyts fra krefter som hevder de er unnfallende ovenfor fremtidige generasjoner når de ikke satser på miljø- og klimavennlige løsninger. På den andre siden blir initiativ som tar sikte på å implementere ny fornybar energi ofte kvalt ved fødselen på grunn av negative lokale reaksjoner. «Notin my back yard»– NIMBY – er en internasjonal merkelapp på fenomenet som har rammet alt fra kraftutbygging til fengsler og barnehager (!).
I spørsmål knyttet til ny fornybar energi kan disse reak-sjonene tolkes på ulike måter. Kanskje er det et utløp for en skuffelse over uttrykket til det vi lenge har betraktet som selve fremtidshåpet. Med en romantisk idé om fornybar energi preget av en estetikk med rene, glansede overflater, strømlinjeformet teknologi, fravær av tungtrafikk, lyd- og duftløshet er det kanskje begredelig å oppdage at de mest realistiske løsningene er beheftet med fenomener vi forbinder med tung og gammeldags industri – høye skorsteiner som ryker, store bygninger og trailertransport. I Norge er dette antakelig ekstra hardt å svelge ettersom vi sammenlikner de nye løsningene med en slags gullstandard i form av vannkraft, som grovt forenklet er plassert på steder hvor den ikke ses, den ryker ikke, den lukter ikke, den er billig, den lager ikke lyd og fører ikke til økt transport. Hvem kan konkurrere med slikt? Så lenge våre månelandinger mislykkes og de utopiske løsningene foreløpig fortoner seg som dårlig science fiction er det imidlertid ved relativt enkel teknologi á la fjernvarme de sikreste utsiktene til reduserte utslipp ligger. Når Sverige som en av få nasjoner har maktet å kutte sine klimagassutslipp er det fjernvarmen som i stor grad gis æren.
Beliggenhet kan alltid diskuteres, og det er ikke sikkert at Ranheim er det beste alternativet for et nytt fjernvarmeverk i Trondheim. Det er heller ingen automatikk i at opinionen snur dersom anlegget realiseres, slik tilfellet ble for biogassanlegget i Verdal. Diskusjonen reiser imidlertid et viktig prinsipielt spørsmål om hvorvidt vi mener alvor med satsingen på ny fornybar energi. Dersom svaret er ja, og det tror jeg det er, må vi ta innover oss at anleggene må ligge et sted. I de fleste tilfeller vil dette ha konsekvenser for det aktuelle nærområdet. Hvorvidt vi som samfunn mener at dette er en utgift vi kan leve med får være et åpent spørsmål som avgjøres i demokratisk dialog fra sak til sak.
