Endret: 11.06.2010 kl. 08:56
I dag skal den såkalte bispe-saken opp til endelig behandling og vedtak i Stortinget. Regjeringen gikk for noen uker siden inn for at den 12. biskop ikke skal ha boplikt i Trondheim, men at det skal «legges til rette for en bolig» i stiftsstaden. Dette er kirkens lille trøstepremie i den tapte kampen omkring den ledende biskopens plassering. Biskopen kommer til å havne i Trondheim; staten har bestemt hvor skapet skal stå. Det skal ikke stå i Kirkens hus i Oslo.
Saken viser med all ønskelig tydelighet at regjeringen ikke akkurat ivrer for å gi kirken større selvstyre, slik kirkeforliket fra 2008 går inn for. Arbeidet fram mot ny kirkeordning var paradoksalt nok kirkens viktigste begrunnelse for behovet for en ekstra biskop plassert i Oslo. En av de mest aktuelle kandidatene til den nye stillingen, biskopen i Borg, Helga Haugland Byfuglien, skriver dette på vegne av sine kolleger: Stillingen er nødvendig «med tanke på de store og viktige prosessene som skal foregå frem til ny kirkeordning med avvikling av statskirken er på plass i 2014». Bostedet bør være Oslo for der «foregår de viktige prosesser som krever nærvær for å kunne bidra med styrke i samtaler og drøftinger, også med politiske myndigheter».
I lys av regjeringens styringsvilje nettopp i denne saken, kan det være grunn til å spørre hvor sterkt dette kirkeforliket egentlig står. Kirkeforliket er en politisk avtale der alle partiene på Stortinget er enige om en prosess som skal ende med at kirken skal få en friere stilling med økt indre selvstyre. Først skal det gjennomføres en såkalt «demokratireform». Formålet er å gi de kirkelige organene, slik som menighetsråd, bispedømmeråd og kirkemøte, en sterkere demokratisk legitimitet og basis blant kirkemedlemmene. Demokratireformen skal være gjennomført i løpet av 2011. Når reformen er gjennomført, og fått sitt godkjenningsstempel, skal kirken få større indre selvstyre, blant annet skal kirken selv få utnevne sine biskoper og proster. Den skal likevel forbli en grunnlovsfestet og statstilknyttet kirke. Samtidig skal det skje flere endringer i grunnloven, bl.a. skal kirkelig statsråd avvikles. Den kanskje mest symboltunge endringer er at grunnlovens § 2 skal endres. Den nye ordlyden skal være: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne». «Den evangelisk-lutherske Religion» skal altså ikke lenger «forblive Statens offentlige Religion», men staten skal bygge på kulturarvens fellesverdier.
I slutten av april kom Norsk kirkeforsknings (se Kifo.no) evaluering av et viktig element i «demokratireformen». Ved kirkevalget, som gikk parallelt med stortingsvalget sist høst, ble valgdeltakelsen tredoblet sammenlignet med tidligere kirkevalg. 10 prosent av den norske kirkes medlemmer stemte ved valget til bispedømmeråd og kirkemøtet. 13,1 prosent stemte ved menighetsrådsvalget. Samtidig får kirkevalget kritikk, blant annet for manglende informasjon til velgerne. Dette gikk særlig på manglende informasjon om kandidatenes holdninger og standpunkter til aktuelle spørsmål i kirken. Altern-ative lister og mer informasjon om enkeltkandidatene kan rette på dette ved neste korsvei. Neste test blir kirkevalget i 2011 som skal avikles parallelt med kommunevalget. Forskerne som har evaluert prosessen så langt har tillatt seg å antyde at det kanskje kan bli vanskelig å øke oppslutningen om kirkelige valg vesentlig ut over nivået fra valget i 2009. Her er vi ved et avgjørende spørsmål som ikke er avklart i kirkeforliket. Hvor høy valgdeltakelse mener politikerne det må være før kirkeforliket skal settes ut i livet?
Senterpartiet er det partiet på Stortinget som var mest skeptisk til avtalen, og drømmen om en statsstyrt folkekirke står fremdeles sterkt i partiet. Mange tror derfor at de vil kreve en langt høyere valgdeltakelse enn sist før de sier ja til de kirkelige reformene. De som ikke stemte ved de kirkelige valgene høsten 2009 gav ulike grunner for dette, viser evalueringsrapporten. De fleste svarte at de ville overlate til de kirkelige aktive å stemme. Mange svarte også at de ikke visste nok om kandidatene. En av tre svarte at de ikke synes kirkevalget var noe viktig. Og her er vi kanskje ved sakens kjerne; folk flest er i liten grad opptatt av kirken og det den står for. Det gjelder også mange av kirkens egne medlemmer. Senterpartiets forestilling om kirkens tro som nasjonalt fellesgods er i utakt med det norske folks egen oppfatning.
Spør man folket, slik Synovates har gjort i sin store Norsk Monitor-undersøkelse, viser det seg at kirkens tro er på retur i kongeriket. Troen på Gud dør langsomt ut, skrev Aftenposten i et oppslag om resultatet av undersøkelsen, som ble lagt fram i april. Den viste at stadig færre nordmenn svarer ja på spørsmålet om de tror på Gud. I 1985 svarte 53 prosent ja på dette spørsmålet. I 2010 svarer bare 43 prosent ja til det samme. Ikke all gudstro i Norge befinner seg innenfor den norske kirke, så mye kan tyde på at bare omlag av halvparten av medlemmene i kirken sier at de tror på Gud! Det er ikke noe godt budskap for partier som fremdeles bruker stor ord om folkekirke og Norge som en kristen nasjon. For kirken som trossamfunn er det likevel positive nyheter i denne målingen. Midt på 1980-tallet var det 20 prosent som ville beskrive seg selv som personlig kristen. Nå utgjør gruppen 26 prosent. Det er altså færre som sier de tror på Gud, mens det er flere som har en bevisst kristen tro.
Både bispesaken og ulike syn på hva en demokratireform i kirken bør innebære, setter fokus på den spenningen som hersker i det norske samfunnet i synet på kirken og dens oppgaver. Bør kirken primært være et trossamfunn med utgangspunkt i «kirkens hus», eller skal vekten ligge på kirken som kulturarv og nasjonalt samlingsmerke med utgangspunkt i behov definert av politiske flertall i «statens hus»? Kirkeforlikets framtidige skjebne vil si noe om hvor kirkeskapet skal stå.
Diskuter denne saken
Innsendt av Erlend Storli, 14.06.2010 01:22:27
Med vedtaket om å plassere den kirkelige preses i Trondheim må man virkelig lure på om regjering og storting har latt seg fullstendig bergta av den papistiske overtros Olavsdyrkelse med utgangspunkt i etterhvert katedralen i Nidaros erkebispesete. Hsr ikke de to nevnte institusjoner fått med seg at reformasjonen på 1500-tallet, for Danmark-Norges del i 1537, tok et brutalt oppgjør med pavekirken og dens overtro og gjorde kongen og staten til kirkas overhode. Vår tradisjon og kirkelige kultur de siste nesten 500 år har altså bestått i at overhode har hatt tilhold i København, etter napoleonskrigene i Stockholm og fra 1905 i vår egen hovedstad Oslo. I Trondheim har vi et flott kirkebygg, Nidarosdomen, restauret på 1800-tallet, men det er langt fra nok til å rettferdiggjøre den unødvendige og ressurs-sløsende form for distriktspolitikk det er å plassere en ambulerende kirkelig preses her. Etter middelalderen er ikke Trondheim lengre noe kirkelig tyngdepunkt i Norge, de fleste medlemmene bor langt sør for Dovrefjell, bare en brøkdel i Trøndelag, og det politiske tyngdepunktet er naturlig nok i Oslo. Hva senterpartiet angår får de ta til med å utøve vettug og meningsfylt distriktspolitikk, bl.a. få fart i matproduksjonen i distriktene, folk rømmer jo gårdsbrukene fortsatt,istedet for kun å bedrive meningsløs symbolpolitikk alla hvor en såkalt preses skal ha tilhold. Det siste fikser kirka best selv.
Innsendt av Velger, 11.06.2010 11:30:38
Òg det skal SOSIALISTER gjøre?
