Endret: 30.06.2010 kl. 09:55
I 1872 opprettet USA verdens første nasjonalpark – den nesten 9000 kvadratkilomter store Yellowstone National Park i Rocky Mountains, med ville fjell, fosser, innsjøer, canyoner, et utall av geysirer og meget rikt plante- og dyreliv. Canada fulgte etter med sin første nasjonalpark i 1885, og i 1909 fikk Sverige hele syv nasjonalparker på én gang. I Norge skulle det ennå gå mer enn 50 år før vi fikk vår første nasjonalpark – Rondane i 1962 – 90 år etter Yellowstone.
Det fremstår for øvrig som et tankekors at det var i Nord-Amerika – i den «nye verden» med sine på den tiden ennå nesten grenseløse villmarker – at tanken om vern av store naturområder først slo rot og ble gjennomført, og ikke i Europa, der naturen i siste halvdel av 1800-tallet allerede var merket av industrisamfunnet. Det som i Norge så langt hadde foregått innenfor naturvernet, var noen mindre tiltak, først og fremst enkeltfredninger av sjeldne trær og fosser. Noen politikk på dette området fantes ikke, og landet manglet lovverk til å kunne gjennomføre vern av større områder.
Det første forslaget om en nasjonalpark her i landet ble fremsatt i 1902 av direktøren i Norges geologiske undersøkelse, Hans H. Reusch, som foreslo å frede Frognerseterskogen i Oslo. To år senere holdt professor Yngvar Nielsen et flammende innlegg på generalforsamlingen i Den Norske Turistforening, der han pekte på et sterkt økende behov for bedre vern av norsk natur. Nielsen viste til at den moderne sivilisasjon nå var i ferd med å sette sitt preg også på områder langt utenfor byene. Kulturen var på vei innover fjellviddene. Veier og jernbaner forandret landskap og natur og hadde allerede ført til at Norge anno 1904 så annerledes ut enn 50 år tidligere. Generalforsamlingen påla styret å ta opp saken med Landbruksdepartementet, men vi må til 1909 før det begynte å skje noe. Professor Nordahl Wille holdt da et foredrag i Det Norske Geografiske Selskap, og viste der til at man i mange land nå gikk inn for å verne natur gjennom lovgivning. Ifølge Wille var det på tide at Norge fulgte etter. Det hastet med å komme i gang med å ta vare på deler av norsk natur gjennom fredningstiltak, ikke minst av vitenskapelige hensyn, men også for å vekke interessen for – og kjærligheten til naturen hos folk flest.
Dette foredraget førte til at det ble nedsatt en komité som skulle arbeide for å påvirke Stortinget til å vedta en lov om naturfredning. Komiteen arbeidet hurtig og kunne allerede i november 1909 legge frem et forslag til en lov om naturfredning som det ble vedtatt å oversende til regjeringen. Derfra ble forslaget sendt ut til amtmenn(fylkesmenn) og vitenskapelige institusjoner for uttalelse. Så godt som alle ga positive tilbakemeldinger. Regjeringen gjorde derfor bare noen mindre endringer i lovforslaget før det ble sendt videre til Landbrukskomiteen på Stortinget. Komiteen gjorde heller ingen vesentlige endringer, men det gjorde Stortinget da saken kom opp til behandling der den 25. juli 1910. Debatten i Stortinget førte til at loven som ble vedtatt ikke hjemlet opprettelse av naturparker, noe som jo nettopp hadde vært en hovedhensikt med den foreslåtte lovteksten.
Men loven fikk likevel raskt betydning. Med hjemmel i loven ble det straks grepet inn for å verne om fjellplantene på Dovrefjell. Gjennom en kgl. resolusjon av 1911 ble alle de sjeldneste plantene på Statens fjellstue-eiendommer fredet. Samme år ble også noen mindre områder i Statens skoger i Finnmark fredet, og i 1912 fulgte en administrativ fredning av 500 dekar furuskog ved Aure prestegård. I 1914 ble også den velkjente forekomsten av sibirstjerne på Sakrisvolden ved Aursunden fredet i medhold av loven. Men større naturparker eller nasjonalparker ble det ingenting av. Landets gryende miljøbevegelse (den tok til å vokse frem akkurat i disse årene) og de krefter for øvrig som hadde stått bak lovforslaget, arbeidet derfor videre og presset på for å få loven endret. Og til slutt ga Stortinget etter. 14. juli 1916 ble loven utvidet, slik at § 1 nå fikk denne ordlyden: «Kongen kan bestemme, at visse naturforekomster eller steder (uthevet her, forf. Anm.) skal være fredet, når det ansees nødvendig for å beskytte ville planter og dyr, geologiske og mineralogiske dannelser eller lignende, hvis bevarelse vil være av videnskapelig eller historisk betydning.»
To år tidligere, i 1915, hadde konservator Ole Nordgaard ved Vitenskapsmuseet i Trondheim fremsatt et forslag om å frede de store Nedalsmyrene i Tydal som botanisk naturpark. Grunn-eierne, Trondhjems Turistforening og Thomas Angells Stiftelser, støttet forslaget, som ble oversendt Kirke- og undervisningsdepartementet i 1916. Da var utvidelsen av loven ennå ikke vedtatt, men departementet viste til at en lovendring var på gang. Straks denne var vedtatt ble forslaget sendt inn på nytt, og 6. juli 1917 ble et 60 kvadratkilometer stort område som dekket storparten av Nedalen og områdene øst for Essandsjøen fredet som landets første store områdefredning. At fredningen av «dette vakre stykke norsk natur, som for alle tider skal forbli uforandret i nasjonens eie» i 1968 ble delvis opphevet av Stortinget i forbindelse med Trondheim E.verks planer om et kraftverksmagasin (Nesjøen), er en annen sak som det kan sies mye om, men som vi ikke skal drøfte her. Da hadde Norge få år tidligere fått sine første virkelige nasjonalparker – Rondane i 1962 og Børgefjell i 1963– 90 år etter Yellowstone.
Naturvernloven er siden 1916 endret flere ganger, senest 16. juni i fjor da loven også endret navn til Naturmangfoldloven. Loven ernå ikke bare fokusert mot vern, men også på bærekraftig bruk av naturen. Heller ikke den er imidlertid en fullverdig lov ettersom den ikke omfatter vern av arter og naturtyper utenfor 12 nautiske mil fra land. 100 år etter at vi fikk vår første lov om naturfredning har natur- og miljøvernorganisa-sjonene fortsatt en jobb å gjøre!
Diskuter denne saken
Innsendt av Velger, 30.06.2010 13:27:30
Man burde vernet HAVET, også utenfor 12 nautiske mil.
Det finnes ikke en viktigere premissleverandør en verdenshavene.Men, når vi ikke greier å verne havet for FISKEOPPDRETT langs kysten, hvordan skal det DA! være mulig å verne havet? Og hva med den STORTSILTE olje og gass og CO2 lagringen som de rødbrune sosialistene planlegger på Norsk sokkel?Og hva med himmelen? Er ikke luften for fuglene?Nei, nå må Kraft-sosialistene stoppes.
