Da det årlige møtet i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) begynte i Agadir, Marokko, i forrige uke, var det spenning i luften. Ville den, etter tre års intenst arbeid, være i stand til å løse konflikten som har paralysert IWC i nesten et kvart århundre?
Endret: 07.07.2010 kl. 11:02
Konflikten begynte da IWC i 1982 vedtok et moratorium som forbyr kommersiell hvalfangst, og som trådte i kraft i 1986. Verdens fremste hvalfangst-stater – med Japan, Norge og Island i spissen – har i årene siden arbeidet for å oppheve vedtaket, men nådde ikke fram. I 2007 var det klart at Kommisjonen var fastlåst mellom hvalfangere på den ene siden og vernere på den andre.
Dette betydde at selv om moratoriet var på plass, så fortsatte fangsten likevel – stort sett utenfor kommisjonens kontroll. Japan viser til en paragraf i vedtektene som tillater å drive fangst for vitenskapelige formål; Norge og Island har begge to levert formelle protester mot moratoriet, og er dermed ikke forpliktet å følge det. Den eneste hvalfangsten som kommisjonen faktisk forvalter i dag er den som verdens urbefolkninger gjør til eget bruk. Flere enn 33000 hval er tatt siden moratoriet ble opprettet i 1986 – noe som tilsvarer rundt 1500 hval i året.
IWC stod i fare for å bli irrelevant. I 2007 satte kommisjonen i gang tiltak for å finne en løsning på handlingslammelsen. Den ansatte en megler som skulle stimulere forhandlingsprosessen, bygge tillit og etablere en ekte dialog mellom partene. Alle måtte ofre noe, sa megleren. Alle måtte arbeide for å oppnå konsensus – etter prinsippet om at «ingenting ville bli godkjent før alt ble godkjent».
Dette bedret atmosfæren i IWC og framgang i forhandlingene. I forkant av årets møte hadde det vært 10 konferanser av forskjellige IWC-grupper i tillegg til de vanlige årsmøtene og mange forhandlinger bak kulissene.
I forkant av årets møte kom det likevel mørke skyer til syne i horisonten. Grunnlagsdokumentet som ble produsert av prosessen var en i overkant innfløkt pakke som prøvde å takle mange stridsspørsmål. Den inviterte partene til å tre inn i en diplomatisk verden hvor motstridende prinsipper kunne gjelde samtidig. Mens moratoriet fortsatt var på plass, skulle en redusert kommersiell hvalfangst likevel godkjennes. Mens den gjeldene avtalen ble opprettholdt, skulle dens bestemmelser om forsknings- og protestfangst oppheves.
Det ble snart klart under møtet at løsningsforsøket hadde mislyktes. Forhandlingene strandet på mange spørsmål. Hvor mange hval som kunne fanges var bare ett av dem. Skulle det etableres et hvalreservat i Søratlanteren? Kunne hvalfangstland eksportere hvalprodukter? Hvordan skulle urbefolknings hvalfangst behandles? New Zealands representant, tidligere statsminister Sir Geoffrey Palmer, traff spikeren på hodet i sin oppsummering: Partene manglet politisk vilje til å komme seg ut av dødvannet.
Deltakerne tviholdt imidlertid på det ene viktige resultatet som hadde kommet ut av tre år med forberedelser: Et forbedret arbeidsmiljø i IWC. Forbedringen var en bragd, men en skrøpelig sådan. Da årets møte tok opp omstridte saker, truet den gode stemningen med å rakne. Japanerne klaget som vanlig over Paul Watson og hans organisasjon, Sea Shepherd, som angrep skip som driver fangst i hvalreservat i Sørishavet.
Japanerne reagerte mot at han i den senere tid også har plaget skip som fanger tunfisk. Mens Japan var arg på Watson, var andre oppgitt over japanerne. De har jobbet intenst med å hindre alleforsøk å redusere kvoter for den sterkt overfiskede arten bluefin tuna. I tillegg har de jobbet for å hindre at bluefin tuna skulle plasseres på listen for truede arter til konvensjonen for internasjonalhandel med truede arter (CITES).
Tunfiskens skjebne trakk imidlertid oppmerksomheten mot et mistrøstige poeng. Mens alle IWC-delegater ristet på hodet og sa seg enige i at Watsons voldelige provokasjoner verken kan aksepteres eller løsenoen problemer, så er det klart at konferanser og tradisjonelt diplomati ikke har vært særlig vellykket det heller.
Spørsmålet om urbefolkningers hvalfangst var også følelsesladd og trakk fram sterke ord. Grønlenderne ba en lidenskapelig bønn om å kunne fange ni knølhval i tillegg til finnhval og vågehval som de nå fanger. Afrikanske og karibiske urfolk krydret argumentene sine med beskyldninger om «imperialisme» – ordene hang som svovel i luften lenge etter at representantene var ferdige med sine innlegg.
Skyldfølelse gjør saken vanskelig for mange vestlige stater. I tillegg var det et annet tema som setter følelser i sving: Det ryktes at noen av småstatene som snakket mest lidenskapelig på vegne av urbefolkninger var kjøpt av japanerne. Dette skapte ubehag hos mange.
Grønlenderne fikk til slutt sin kvote. Amerikanerne fikk imidlertid ingen, noe som gjør USAs urbefolkninger bitre og som bærer bud om harde forhandlinger i fremtiden.
Hvor går hvalfangstkommisjonen nå? Ingenting ble løst ved dette møtet. Partene synes nå enda sikrere på at det ikke finnes noen løsning. Kommi-sjonen sluttet arbeidet sitt i forrige uke uten noen klar plan for fremtiden. Pessimismen er understreket av at ingen stat hastet med å melde seg som vert til neste årsmøte.
IWC kommer likevel til å bestå. Den omstridte og antatt dysfunksjonelle organisasjonen tjener egentlig mange aktører. De som vil verne hvalen har sitt moratorium å forsvare og et forum hvor de kan fordømme hvalfangsten. Hvalfangerne kan fortsette med å ta hval. Norges kvote er gransket av IWCs vitenskapskomité som har godkjent fangsten som bærekraftig.
Mye godt foregår i IWC, men på et parallelt spor som gjenspeiler organisasjonens splittelse: På den ene siden åpner vitenskapskomiteen, som alle er enige om gjør førsteklasses forskning, sakte men sikkert veien for mer fangst ifremtiden. På den andre driver den nye, omstridte vernekomiteen (the Conservation Committee) frem en verne-agenda. Kjernestatene kommer til å fortsette som medlemmer. Lite kommer til å endres. IWC kommer til å unngå kjerne-spørsmålene sine. Og de kommer til å gjøre det på en diplomatisk og høflig måte.
