Overskriften på innlegget her er at terrorister er tapere. At folk skal reagere på det, og kritisere meg for det, det forstår jeg faktisk ingen ting av.

Da jeg startet en debatt om forebygging og bekjempelse av radikalisering gjennom en kronikk i VG fikk jeg mange reaksjoner. Noen av reaksjonene overrasket meg. For hva er galt med å kalle en spade en spade? Vi vet alle at terrortrusselen vi opplever i Europa og andre steder i verden er en alvorlig trussel mot den friheten vi er glade i her i Norge, og jeg mener derfor debatten om hvordan vi beskytter oss mot dødelige angrep er blant de viktigste for samfunnet å ta på alvor. Det er en debatt som må gå i alle deler av landet. Vi må kunne ha en debatt om hvordan alle lokalsamfunn kan spille en rolle i arbeidet mot terrorisme, ekstremisme og radikalisering.

LES OGSÅ: Terroren kan stoppes om vi vil

Overskriften min på innlegget også her er at terrorister er tapere. At folk skal reagere på det, og kritisere meg for det, det forstår jeg faktisk ingen ting av. Dersom terrorister ikke engang kan stemples av oss i samfunnet som tapere; hva er det dette da sier om vår overføleri? At enkelte muslimer har reagert med at jeg med dette stempler samtlige muslimer vil jeg enkelt tilbakevise; det er ikke muslimer flest som er tapere. Men de som vil drepe i Allahs navn, eller i Odins navn for den saks skyld, de er i utgangspunktet kaldblodige mordere; at å kalle de tapere skal påkalle reaksjoner er for meg helt uforståelig.

Mange innfødte minoriteter i Europa er langt sintere på landet de er født i, enn de som forsøker å komme inn i landet. Som student på Oxford i 2003 observerte jeg dette sinnet utfolde seg blant innfødte britiske muslimer. Da tenkte jeg rett og slett at disse folka fikk skjerpe seg. Det mener jeg i grunnen fortsatt. Muslimsk ungdom i Europa som spotter det landet de er født i, må skjerpe seg. Muslimsk ungdom har ingen grunn til å hate de europeiske landene de er født i. Og har de først et slikt hat, kan de selvsagt flytte langt utenfor Europas grenser.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Intet er hellig for terrorister

Det er mange muslimer i Europa som selv har en opplevelse av et utenforskap som fører til helt reelle problemer for dem i deres liv. De føler diskriminering i jobbsøkerkøen, mistenksomme blikk på gaten, og kollektiv fordømmelse fra storsamfunnet. Det kan gjøre det krevende for tenåringsgutter som er usikre på egen identitet og egen fremtid å føle seg som del av et større fellesskap. Dette ser vi kanskje tydeligst i Europas mest innvandrertette bydeler, Bradford i England, forstedene i Paris og Molenbeek i Belgia, for å nevne noen eksempler.

Også i Norge finnes det steder med en stor andel minoritetsnordmenn. Det er likevel viktig å understreke at vi ikke opplever det som enkelte liker å kalle «svenske tilstander». Det skyldes ikke minst at vi i Norge har lyktes bedre med integreringen, og flere innvandrere har fått jobb, bolig og utdannelse. Det gir også muligheter i livet.

All terror stammer fra og bunner på en eller annen måte i hat. Det kan være angriperens hat mot spesifikke deler av samfunnet eller institusjoner som man opplever har gjort en urett, eller et mer generelt hat mot samfunnet man lever i som helhet. Bakgrunnen kan være personlig, eller den kan være ideologisk. Det kan skyldes at man er opprørt over Vestens rolle i Midtøsten, krigen i Irak og Afghanistan eller i Syria, eller vestlig inngripen i Libya, eller opprørt over eget taperliv.

Les også: Massiv nedtur for turistindustrien i Tyrkia

Enten hatet er ideologisk eller følger av et taperliv, drives terrorister rent personlig ofte av et ønske om å gjøre noe stort og spektakulært som vil gi dem oppmerksomhet, anerkjennelse fra sitt miljø, ære og berømmelse. De som har levd som tapere, vil fremstå som vinnere, de ønsker et «victorious purpose» med sitt liv. Men terrorister er tapere, og samfunnet må stemple disse som tapere slik at de ikke kan glorifiseres.

I møte med disse utfordringene må vi som samfunn jobbe langs to spor. Vi må jobbe med forebygging og integrering slik at hat ikke får vokse i mennesker, slik at tapere får nye muligheter, slik at det å lykkes i sitt eget liv ikke betyr å bekjempe noen andre. Men vi må også være knallharde i møte med tapere som allerede er så radikalisert at det neppe finnes noen vei tilbake.

Vi må være tydelige i alle sammenhenger; på skolene, i familiene og ikke minst i moskeene, på at ditt taperliv ikke legitimerer terrorangrep. Om du mener Vesten har begått overgrep i Midtøsten, gir det deg ingen rett til å begå overgrep i ditt eget, vestlige land.

PST og etterretningstjenesten spiller den viktigste rollen i å hindre terrorangrep. Det handler om at vi har oversikt over grensene våre slik at mennesker som har havnet i politiets søkelys på grunn av terrorsympatier ikke kan gjemme seg unna i andre land i en planleggingsfase, eller rømme ut av landet etter å ha begått en ulovlig handling.

Det handler om etterretningssamarbeid på tvers av landegrenser. Det er et arbeid jeg mener må intensiveres ettersom trusselbildet blir tydeligere. Men vi må også finne lagspillere i det sivile samfunnet. Moskeer, skoler og foreldre må være til stede, parat til å korrigere uønsket adferd blant ungdom som står i fare for å bli radikalisert. Vi trenger sterke forbilder som viser at det er mulig å lykkes på egne premisser i Norge, selv om utfordringene kan være store. Vi trenger å endre oppdragermønsteret som fremdeles finnes i en del innvandrerfamilier, der jentene kontrolleres fra morgen til kveld, mens gutta får herje fritt. Vi trenger opplysningsarbeid og vi trenger målrettet integreringsarbeid i ungdomsklubber, idrettslag, skolegårder og gatehjørner.

Kampen mot terror vinnes ikke engang for alle. Den er pågående, og risikoen kan aldri elimineres. Men den kan reduseres kraftig, hvis vi spiller på lag, er harde når det trengs og myke når det er det beste.

Vi har alle et ansvar, men det største ansvaret ligger hos oss politikere. Det er et ansvar vi må ta på største alvor, for politikkens viktigste oppgave er alltid å ivareta borgernes trygghet.