Endret: 09.08.2010 kl. 09:36
Så mente mesopotamerne at den gud som voktet første time i døgnet, fikk hovedansvaret for det døgnet, som derfor ble gitt navn etter denne guden
Jordas rotasjon gir døgnet, dens kretsing rundt sola fastlegger året, mens månens tur rundt jorda definerer måneden. Disse periodene reflekterer altså forhold utenfor vår kontroll. Men hva med uka? Der er jo ingen himmellegemer eller jordbevegelse som gjør det naturlig å dele tiden i serier på sju dager.
På skolen leste vi at Gud skapte jorda på seks dager; hvilte på den sjuende, og at det var bakgrunnen for vår uke. Det er en sjarmerende beretning, men mange av oss har vansker med å stole på den. Slike forklaringer er gjerne historier ulike kulturer lanserer for å ta æren for tradisjoner arvet fra en dunkel fortid.
Men om vi ser etter andre forklaringer på uka, hva kan de være? Hvorfor nettopp sju dager? Hvorfor ikke for eksempel ti? I det gamle Egypt hadde man faktisk ti dagers uke; tre uker i måneder på 30 dager.
For å finne forklaringen må vi tilbake til Mesopotamia, med sumerere, babylonere osv., der våre eldste kulturelementer ble formet. Her oppsto det tidligste jordbrukssamfunn, med husdyr, korndyrking, kunstig vanning, og avansert bykultur. Man utviklet skrivekunsten, og nådde et høyt nivå innen matematikk og beregninger.
I de klare tropenettene satt man utenfor teltet og grublet over den imponerende stjernehimmelen. I fantasien ble stjernene kombinert til bilder som ble gitt navn og mening. Men i disse faste stjernebildene oppdaget man enkelte stjerner som beveget seg i faste baner, og vendte tilbake til samme punkt, etter faste omløpstider, måneder og år. De var altså levende, de måtte være guder!
Det var planetene som beveget seg der oppe. Man kjente de fem mest lyssterke planetene. Med våre kikkerter har vi seinere oppdaget to til. Babylonerne betraktet altså planetene som guder; de fikk navn og ble tillagt spesielle egenskaper.
Sentrale kulturelementer fra Mesopotamia spredte seg til landene i nærheten. Det gjaldt også oppfatningen om planetgudene. De dannet basis for gudeoppfatninger i Rom, men der ga man planetgudene andre navn. Det er disse romerske gudenavnene vi nå bruker som navn på planetene. Også våre germanske forfedre hadde gudeverden inspirert av den babylonske. Men også germanerne hadde gitt gudene navn, ulik de romerske.
I tillegg til planetene, kjente babylonerne ytterligere to bevegelige himmellegemer, nemlig sola og månen (Luna på latin). Også de hadde gudestatus. (Nå vet vi jo at det er jorda, ikke sola som beveger seg). De fem planetene pluss sola og månen, gir sju himmellegemer. Dette ga basis for deres - og vår - sju dagers uke, og også for dag-navnene. Men sammenhengen er ganske besynderlig.
En annen arv vi har fra Mesopotamia er inndelingen av døgnet i 24 timer. Dagen og natta ble begge delt i tolv timer, altså 24 til sammen. Så mente man at de sju himmelgudene voktet jorda og verden. Dette gjorde de etter tur, i vaktøkter hver på en time, og i en orden gitt av rekkefølgen for lengdene av deres omløpstid på himmelen.
For å forstå sammenhengen, må vi derfor se på rekkefølgen for himmellegemenes omløpstid. Tabellen viser forholdet. Her er også satt inn navnene på de norrøne gudene som tilsvarte de romerske planetgudene. Opplistet etter fallende omløpstid blir rekkefølgen slik:
Saturn( - )omløpstid 30 år
Jupiter (Tor)omløpstid 12 år
Mars (Tyr) omløpstid 1,9 år
Sola (Sól, Sunna) omløpstid 1 år
Venus (Frøya) omløpstid 0,62 år
Merkur (Odin) omløpstid 0,24 år
Luna (Máni, Månen) omløpstid 0,083 år
De opplistede himmellegemene voktet altså jorda. Det var nok strevsomt, for hver gud hadde bare en times økt før han ble avløst av den neste, i tabellens rekkefølge. Når alle sju hadde hatt sin timesøkt, begynte de forfra igjen, endeløst. I døgnet på 24 timer ble det altså tre fulle timesserier for de sju gudene, og så tre økter i neste serie. Om man begynte på Saturn med første time, betød dette at den24. timen ble tatt av Mars, og første time i neste døgn igjen, av Sola. Om vi så teller videre på samme vis, vil vi se at første time i neste døgn igjen, vil bli tillagt Luna, Månen.
Så mente mesopotamerne at den gud som voktet første time i døgnet, fikk hovedansvaret for det døgnet, som derfor ble gitt navn etter denne guden. I systemet ovenfor betydde det altså at dagen vi begynte med, fikk navn etter Saturn; neste dag navn etter sola og dagen deretter fikk navn etter månen. Dermed har vi forklaringen på våre ukedagers navn: Saturns dag (= lørdag) følges av soldagen søndag og den igjen av månedagen mandag. Om vi teller videre på samme vis, følger så Mars’ dag (Tyrs dag, tirsdag), så Merkurs dag (Odins dag, onsdag), så Jupiters dag (Tors dag, torsdag), og til slutt Venus’ dag (Frøyas dag, fredag). Så Saturns dag igjen. Nå hadde visst ikke våre forfedre noen gud-ekvivalent til Saturn. Dermed fikk dagen hos oss det lite gudelige navnet Laugardagir, badedagen, som er blitt til lørdag.
Dagsnavn basert på de latinske planetnavnene ser vi fortsatt i flere sør-europeiske land, som Frankrike og Spania, selv om århundrene har brakt visse endringer. Anglo-saxerne tok med seg sine germanske dagsnavn da de invaderte England omkring år 450. Derfor er de engelske dagsnavn tilsvarende våre, bortsett fra lørdag, som der heter Saturday, etter Saturn.
Da kristendommen ble innført, vakte dagnavn basert på hedenske guder forargelse. Særlig ille var sjefsguden Odins dag. Kirken forsøkte å endre dagsnavnet til Midvikudagir; midt-ukedagen. Dette navnet ble brukt enkelte steder i Norge, som Telemark, men fikk aldri bredt gjennomslag. I Tyskland lyktes omdøpingen (Mittwoch).
Etter den franske revolusjon innførte man i 1792 ti-dagers uke. Den ble lite populær, og Napoleon vendte tilbake til sju-dagers uka i 1806.
Siste angrep på sju-dagers uka ble gjort av Stalin, i 1929. Men slike forsøk på å endre urgamle skikker er nytteløse, og i 1939 ga også Stalin opp. I dag er sju dagers uka beskrevet i den internasjonale standard ISO 8601, som blant annet sier at mandag er første ukedag, og at uke nr. 1 i hvert år er den som inneholder årets første torsdag.
Diskuter denne saken
Innsendt av forn sed, 09.08.2010 09:51:59
Fredag er da vitterlig kalt opp etter Frey(fruktbarhetsgud), ikke Frøya (fruktbarhetsgudinne).
