Endret: 12.08.2010 kl. 09:14
Etter lange samtaler med hirdbisp Grimkjell har Olav forstått at kristen rettferd og nestekjærlighet var sjanseløs i et samfunn hvor brutal maktutfoldelse ættene seg imellom var gjengs adferd
Ikke en «sukkerhelgen», men en syndig helgen, som passer for vår tid. Helgeners fortrinn ligger ikke i moralsk lyteløshet, men i at de lar nåden seire i sitt liv.
I Olav Haraldssons årer rant Hårfagreættens ville blod. Miljøskadet var han også. Moren sendte den tolvårs gutten i viking. Helt til han var 19 år har han røvet gods, drept for fote, tatt fanger, solgt dem som treller, krenket kvinner, brent bygder. Etter at han som 19-åring lot seg døpe i Rouen og drog nordover for å bli konge i Norge, kunne ikke hans vikingsinn i løpet av noen få år bøyes helt under Hvitekrists vilje. Biskop Grimkjell har bedre enn noen forstått det som gikk for seg i Olavs indre. Han har sett den unge konge stå med ett ben plantet i vikingtiden og det andre i kristendommen. Så har han vært vitne til hvordan han har kjempet over år for å få «vikingbeinet» over i den kristne leir, for til slutt å seire ved martyriet.
Var det en maktsyk Olav som vendte tilbake til odelen sin? Neppe! Kort før avreisen møter vi en handlingslammet konge. Fristelsen var heller å vandre som pilegrim til Jorsal og tre inn i en munkeorden. Men etter Olav Tryggvasons tale til ham er det pliktkjenslen som tar over. Olav så på Norge som sin ættearv og plikt til å ta den tilbake. Et langt viktigere motiv var kristenverket. Vi har til kjedsommelighet hørt at også bondehæren besto av døpte kristne. Men hva med kristenretten? Den ble satt på Moster i 1023. For høvdinger flest var kristenretten uspiselig. Hvordan ville det gå med gårdsdriften hvis treller fikk arbeidsfri på søn- og helligdager? Skulle en husfar gi avkall på retten til å sette ut barn som var veike eller vanskapte? Skulle en stormann være nødt til å sende fra seg kone nummer to og tre eller gi avkall på å ha friller på si? Skulle bygdehøvdinger finne seg i at en utenlandsk biskop fikk rå over fylkeskirken, ja, endog over deres private kirker på ættegårdene osv. Her stod det kristne rikskongedømmet i strid mot stormennenes krav om moralsk selvråderett. Dette var en av de konflikter som skapte fiendskap mot kongen og felte ham på Stiklestad.
Men konflikten stakk dypere. Norge var på den tid et ættesamfunn, vel under avvikling og i langsom bevegelse mot et statssamfunn, men landets stormenn tenkte og handlet fortsatt i ættesammenheng. Det viser Olav den helliges saga. I et samfunn hvor ætt står mot ætt, hvor den moralske norm på godt og ondt er det som gavner eller skader ætten, hvor maktbalansen mellom ættene må opprettholdes ved blodhevn, har kristendommen små sjanser til å bli noe mer enn tynn ferniss over et nådeløst folk. På tingene dømte ættehøvdingene bønder og småfolk. Selv tok de seg store friheter. Tenk på skikken å dra på viking i eget land! Etter lange samtaler med hirdbisp Grimkjell har Olav forstått at kristen rettferd og nestekjærlighet var sjanseløs i et samfunn hvor brutal maktutfoldelse ættene seg imellom var gjengs adferd. Ættehøvdingenes selvråderett måtte, som ledd i kristningen, reduseres. Her lå roten til dype konflikter. Høvdingene brøt troskapseden mot kongen, lot seg kjøpe av Knut den mektiges «røde gull» og trodde under utenlandsk konge å få full selvråderett på sine ættegårder.
Kong Olav på sin side ville heller dø enn å fire på kravet om at også høvdinger må holde kristenretten og landets øvrige lover. Stormennene i Norge var klar over at hvis kong Olav gjenvant kongedømmet, ville han kjempe for lov og rett med samme iver som før han forlot landet. Derfor gikk de imot ham på Stiklestad. Så vi kan trygt si at Olav led martyrdøden for Kristi sak, for lov og rett – betingelsen for et kristenliv i fred og forsoning.
Var helgenkåringen en slu strategi fra politisk og kirkelig hold? La gå at de to stormennene som drog til til Gardariket for å hente hjem Magnus, Olavs sønn, gjerne så det ble pumpet hellig blod inn i Hårfagre-ætten. Men dette skjedde mellom tre og fem år etter Olavs fall på Stiklestad. Helgenkåringen, i videste forstand, skjedde spontant i folkedypet, nesten over natten. Det var den vanlige kvinne og manns intuisjon for hellighet, nå som alltid, som gikk forut for den formelle helgenkåringen. Det var den trønderske almuen som brøytet veien for at den fant sted. Det var vi trøndere som sommeren etter Olavs død sendte bud til Opplandene for å be bisp Grimkjell komme nordover for å helligkåre Olav. Ludvig Daa skriver: «Aldri har et omslag i et folks dom vært hurtigere eller grundigere enn det som nå fulgte.» Det er en kjerne av mysterium i det stemningsskiftet som ledet til den formelle helgenkåringen.
Etter Stiklestad skjer et paradigmeskifte i norsk historie. Rikskongedømmet er kommet for å bli. Det skjer en glidende overgang fra kollektiv ættemoral over en kristendom som «skulle holdes» til dypere folkefromhet med en individualmoral som bygger på enkeltmenneskets uendelige verdi. Det største som skjer, er nok den nye kristusforståelsen. Den lidende Kristus hadde vikinggenerasjonen liten forståelse for. På deres romanske kors er Hvitekrist slett ikke maktesløs. Han er vikingkongen som blir torturert uten å fortrekke en mine. Etter døden skal han ned i helvete og bekjempe djevelen og alle onde ånder. Så opplever nordmenn at hellig Olav faller i slaget, men seirer etter å ha lidd et forsmedelig nederlag på slagmarken. Folkets tanker går derfra til Bibelen. Var det ikke dette som også skjedde på korset? Først måtte hvetekornet falle i jorden å dø, før det kunne bringe rik frukt. Dette ga ettertanke! Det romanske korset med den triumferende «viking-Kristus» blir byttet ut med det gotiske. Her henger den lidende, tilsynelatende tapende, Kristus. En forsmedelig død, som fører til en ufattelig seier.
Seier gjennom nederlag! En inspirasjon for kristne til å korsfeste sitt oppblåste ego, la hvetekornet få dø, for så å vinne seier ved å leve et fruktbart liv for Gud og nesten. Olavsarven, som er en kristusarv, er alle kristne samfunn i fellesskap kalt til å løfte opp og bære inn i fremtiden. Som martyr er hellig Olav vår veiviser. Det er her også den tolvte biskop bør se sin oppgave.
Diskuter denne saken
Innsendt av Axel G, 21.08.2010 23:15:25
Det er derfor de når så langt innen sitt felt. Folk liker å høre sagn og fortellinger fra svunnene tider.
Innsendt av Vandrædaskalden, 21.08.2010 18:38:41
Olav Haraldson var en slu og ambisiøs maktutøver som lengtet etter kongetittelen. Hans beste idrett var svik og spektakulære onde påfunn! Han gikk ikke av veien i benyttelse av tortur og lemlestet en skare med folk gjennom sin ferd! Han brente bygder og spottet gammel som ung. Han deltok i gode gilder og lot seg beværte på beste vis før han banket og drepte verten som han gjestet hos. Han drepte Olve fra egge under gildet på Mære og festet Olves hustru Sigrid Toresdtr med sin hirdmann Kalv Arnesson. Han sto også for drapet på Sigrids sønner Tore og Grjotgard, Kalvs fostersønner pga de var så dumme å alliere seg med danskekongen etter at Olav den hellige hadde drept deres far. Hvordan kristendommen fikk sitt feste med hjelp av drap, tortur, svik og lemlestelse og innførelse av de strengeste lover, bl.a å nekte handel med Nord-Norge og fremskape hungersnød i landområder og alt mer som galt er, brenning av bygder osv. sier meg noe om vatikanets makt og utøveren av kristendommens makt og innflytelse på landet. Les historien folkens og få bismak i munnen av helligdommene våres! Digre Olav Haraldson den såkaldte hellige la ikke premissene for fred her i landet, men skapte så mye konflikt som ble etterfulgt av Magnus den `gode`, Harald Sigurdson og mange etter han. Det ligger ikke mye Jesus liv og levned i kristningen av landet. Bare død og fordervelse!
Innsendt av Tore Tømmerdal, 21.08.2010 21:27:29
Det er ikke mye "hellig" i hva denne svinpelsen gjorde i sin levetid. Og det er like lite "hellig" i alle løgnhistorier kirkas menn lagde i årene etter hans død. OG folket visste jo, at lot man seg ikke underkue av disse mørke krefter, så sto livet som innsats. Så bismaken er så sterk i munnen, at alle bør spytte det religiøse oppgulpet ut.
Innsendt av Henry, 12.08.2010 22:53:40
Kristendommen tok gradvis feste i landet over ein tohundreårsperiode, frå 800-talet og utover. Viktige kongar for dette var Håkon den gode og Olav Tryggvason. Dei reiste ei rekkje kyrkjer. Alt på 900-talet er det rimeleg å tru at Gulatinget to gonger slutta seg til kristendommen. Mye av formuleringane i Kristenretten kan skrive seg heilt tilbake til Håkon den gode.
Det heiter at det var ingen problem for Olav Tryggvason å misjonera i Vika og Sjø-Norge opp til Trøndelag. Blant anna hans svoger Erling Skjalgson var kristen. I Trøndelag sat derimot heidendommen sterkt, der for Tryggvason fram med hard makt - sverdmisjonering. Olav Tryggvasons biskop var Jon-Sigurd, onkel til Olav Haraldssons biskop Grimkeld.Biskop Birkelid skriver i sin avhandling om innføringen av kristendommen: ”Olav Haraldsson erobret kongemakten, men ikke uten blodige slag. Og måten han ordnet sitt styre på, viste at han både samlet og splittet folket. Etter 12-13 års målbevist og til dels fruktbringende arbeid, ble han så forhatt av store deler av folket at det lyktes kong Knut den mektige å jage ham på flukt fra Norge. Han kom igjen for ennå en gang å kjempe om kongemakten. Og det endte med hans død på Stiklestad i 1030, der det var kristne og hedninger på begge sider. Slaget var altså ikke et slag for eller mot kristendommen, men for eller imot Olav Haraldsson og hans politikk”. Slaget var altså eit politisk slag.Den nye guttekongen Svein og hans mor Alfiva satte ut i livet ein frykteleg politkk , blant anna svært høge skattar og strenge krav som føltes som trelldom. Det motsatte av det som det var kjempa for på Stiklestad. Folk var svært missnøgde og det oppsto krefter for å endra leiing. Blant anna blei nytt kongsemne henta og kyrkja nytta høvet til å stå fram. Som vi kjenne til så blei liket av Olav Haraldsson grove opp under leiing av biskop Grimkel. Det blei påstått av noen at hår og negler hadde vokse, andre meinte at liket var slik det var forventa og hevda at lik råtnar seint i sandjord. Grimkel lyste Olav Haraldson heilag , av hans eigen biskop. Han drog seinare heim til England med historia om kongen som var drepe av sitt eige folk og som etter på var lyst heilag. Biskop Birkelid meine at det nok ikkje var så vanskeleg å så ei slik historie der, dei kjende foket vårt som brutale vikingar, altså måtte dei ha drepe kongen sin fordi han ville kristne dei. Det oppsto Olavsliturgier der som utan nølen gjorde Olav til martyr.I historiebøkene omtalas Olav Haraldsson på to måtar. På den eine måten som den personen han var og på den andre måten som det mytene og segnene skapte om han – det som vi i dag kan kalla for propaganda. Som person var han til dels rå og brutal, drap og skar tungene av motstandarar og var med på tortur elles. Leiarar som han frykta drap han, ikkje ulikt slik vi kjenner andre tyranar. Han herja i mange land for å skaffa seg rikdom. I Canterbury blei biskopen brutalt torturert til døde. Det var den biskopen som 18 år tidlegare hadde undervist og konfirmert Olav Tryggvason. Olav Haraldsson hadde nok mykje å bøta for seinare. Då han kom tilbake frå Gardarike for å skaffe seg kongemakt igjen, var det nok fordi han var kjend med at Ladejarlen var omkommen på sjøen og at ein siger derfor var lett. Han var ute etter makt.Dette ville vore på sin plass om kyrkja tok avstand frå den sverdmisjonering Olav Haraldsson dreiv og ikkje driv å dyrka den gjennom det dei kallar Olavsarven - Olavstrua!Innsendt av Vandrædaskald, 29.08.2010 20:51:58
Vi kan også nevne Magnus den gode og Harald Sigurdson og hans etterfølgere som nærmest blir helliggjort etter å ha tyrranissert, lemlestet og drept i Jesu navn! Norge ble samlet og kristnet ved hjelp av list, knep og vold!
Innsendt av Pedro Petrusjkin, 12.08.2010 16:35:28
Samfunnet består av mennesker som er innbyrdes avhengig av hverandre. Tingmøter slik vikingene hadde der alle har rett til å si sin mening og til å samle støtte for sitt forslag er framtidas demokrati. Jesus var et barmhjertig menneske og derfor bør alle konflikter løses ved hjelp av et barmhjertighets ombud. Folket organiserer seg etter felles interesser og når alle interesse motsetninger er representert på tinget da og bare da kan man si at man lever i demokrati. All makt til folket og alles rett til tros og ytringsfrihet kan bare realiseres iform av et grasrot demokrati.
Hilsen Pedro Petrusjkin.Innsendt av trell, 12.08.2010 23:21:09
var ikke noen snik innføring, men mer en usympatisk høylytt invasjon.
