Endret: 01.09.2010 kl. 08:54
Byen trenger dette åpne rommet, det forteller oss hvem vi er.
Jeg skal bli gateprest i Kirkens Bymisjon i Trondheim og lede arbeidet i Vår Frue Åpen Kirke. Etter snart fem år med den noe ulne tittelen prosjektleder, skal jeg gå inn i noe som sier hva det er jeg skal gjøre, rett ut.
Men arbeidet som prosjektleder for Leve med hiv, har også vært svært konkret. Alt fra å pusse opp lokaler, skifte lyspærer, koste løv, måke snø, lage planer og budsjetter, gjennomføre planene, skrive rapportene, drive virksomheten – ganske enkelt. Men alt det er bare utvendig. Det vi har prøvd å få til i løpet av disse årene, er et trygt møtested for mennesker berørt av hiv i Trondheim og Trøndelag. Et sted for hvile, et sted å bryte ensomhet, dele utfordringer, erfaring og kunnskap. Et sted å gå styrket ut ifra.
Vi har mange ganger sagt at vi skulle ønske at det ikke var behov for oss. At det norske samfunnet aksepterte og mestret hiv på en slik måte at de som er berørt av viruset kjente seg som fullverdige og synlige medborgere. Slik er det ikke. Det forteller erfaringene til de som kommer til oss. De aller fleste er svært redde for hva som kunne skje om det blei kjent at de er bærere av hiv-viruset. De er redde for utstøtelse blant venner og familie, vansker på jobb og skole.
Nesten det verste viruset gjør, er å ta fra menneskene framtidsbildene. Hvilken utdanning er det vits at jeg velger? Hvordan skal jeg få kjæreste, kan jeg få barn, hvem vil leve med meg nå? Disse behovene vi alle har, være del av samfunnet med det vi har å gi, gjennom engasjement, jobb, relasjoner, familieliv på den ene eller andre eller tredje måten.
Så er det ikke sånn at det er automatikk i dette. De aller fleste melder at den de velger å fortelle det til, ikke vender dem ryggen, men ønsker å være støttende. Men det at frykten for utstøtelse er så stor, forteller noe om på hvilken måte vi som samfunn snakker, eller ikke snakker, om hiv og hivpositive på. Bare det faktum at vi har en lovparagraf som gjør det mulig å bli straffet om man har utsatt noen for smitte, uten at hiv er overført – gjør at det å ha hiv oppleves som kriminalisert. Alt ansvar ligger på den som bærer viruset.
FN ber Norge om å endre lovgivningen blant annet fordi den gjøre det forebyggende arbeidet vanskeligere. Endring sitter langt inne, ser det ut til. Det er svært få politikere som tør å ta i denne saken, Annette Trettebergstuen fra Arbeiderpartiet er et hederlig unntak. Vi er spente på om hennes engasjement og innsikter rekker inn i departement og regjering.
Så – hva er det som kan føre til endring? Slik at det å leve med hivviruset blir mindre stigmatiserende? Våre brukere vender stadig tilbake til dette: kunnskap og åpenhet. Kunnskap om hvordan hiv smitter, og ikke minst – ikke smitter. Kunnskap om hvordan det faktisk er å leve med hiv. Og åpenhet. Åpenhet om at hiv faktisk er en realitet i samfunnet vårt. Nær 4200 har fått diagnosen siden 1981, det betyr mange berørte. Åpenhet om hva det er å være menneske. At vi mange ganger utsetter oss for farer. Ikke har kontroll. At noen av oss er mer utsatte og sårbare.
Derfor driver Kirkens Bymisjon Leve med hiv. Fordi det har noe med oss alle å gjøre. Derfor underviser vi i skoler, informerer, utfordrer, tar i mot enkeltpersoner og grupper som ønsker å vite mer, formidler kunnskap under Pstereofestivalen, deler ut 8000 kondomer og tester hiv-kunnskap, inviterer til bredt samarbeid for å synliggjøre og tydeliggjøre at dette er vi felles om. Skal vi gjøre samfunnet vårt mer robust i forhold til å akseptere og mestre hiv, må vi arbeide på mange måter.
I kveld skal jeg sitte i kirkebenken i Vår Frue under Tusenbeinkonserten. Det er en støttekonsert for Vår Frue Åpen Kirke, min nye arbeidsplass. Jeg håper kirka blir stuende full. Byen trenger dette åpne rommet, det forteller oss hvem vi er. Fortsettelse følger.
