Etter all uroen, skandalene og feilene som er begått i Granåsen, så kan vi knapt håpe på et nytt VM før omkring 2040.
Endret: 01.09.2010 kl. 11:09
Egentlig burde det være lett å se at det er en strategisk feilvurdering av forbundet å satse på Lillehammer. Det er i Trøndelag det brede skimiljøet finnes.
I gårsdagens avis hadde vi en tidslinje som fortalte detaljert om opp- og nedturer fra VM i 1997. Det er flest nedturer, avløst av noen minneverdige stunder som gir håp for fremtiden.
For å komme til bunns må man gå et halvt år lenger tilbake. Det var da noen begikk den helt ødeleggende tabben å kaste Per Ottesen som leder av VM-komiteen. Etterdønningene av den handlingen sliter trøndersk skisport med den dag i dag. Og den forklarer mye av rotet rundt Granåsen i de 15 påfølgende årene.
Per Ottesen var den siste trønderske skipresidenten. Han spilte en viktig rolle da Trøndelag fikk sitt eneste ski-VM. Hans bidrag kan knapt overvurderes, men da åpningsseremonien foregikk på Torvet, sto han og gløttet på begivenheten bak gardinene i Forenede-bygget. Synd og skam!
Nedturen besto i at et par hundre av de viktigste aktørene snudde ryggen til Granåsen og etter hvert stiftet Trøndersk Skilaug. Der samlet de seg mange av dem som fikk junior-VM til byen og som sto bak VM-søknaden. Der satt to generasjoner dyktige lederkrefter. I dag er skilauget verdens mest kunnskapsrike forsamling når det gjelder ski, mens Granåsen er et skandalisert skianlegg.
De fleste av dem som gjennomførte et strålende ski-VM i 1997, gikk hjem etterpå. Det oppsto et vakuum der det skortet på ildsjeler og dyktige ledere som kunne bære prosjektet videre.
I dag hadde det ikke vært noen hoppbakker i Granåsen uten VM i 1997. Anlegget er et ektefødt barn av det mesterskapet. For å få oppgradert anleggene trengs nye mesterskap i ny og ne. Det har de skjønt på Lillehammer. I et skimiljø som er mindre og fattigere på tradisjoner, er de mer offensive. Det at Lillehammer kom Trøndelag i forkant med å lansere sitt VM-kandidatur, kan bety at de har vunnet kampen før den starter.
Trøndelag hadde også planen klar, men klarte ikke å få den frem til behandling. Det kan vise seg å bli den største tabben siden noen tvang Per Ottesen til å gå av. Jeg håper inderlig at jeg tar feil, men får Lillehammer VM en gang på 20-tallet, så kan vi komme til å skrive 2040 før det er Trondheims tur. Hvordan ser det ut i Granåsen da?
I alle år har kreftene i Granåsen kjempet en kamp for penger til vedlikehold. Politikerne i Trondheim synes det er mye gjevere å bruke penger på andre kulturformål enn idrett, det er mer spennende med nyskaping enn vedlikehold. Granåsen har blitt en klamp om foten. I Lillehammer hoster kommune og fylke opp penger når det trengs. De har riktig nok også OL-fondet å ta av.
Egentlig burde det være lett å se at det er en strategisk feilvurdering
av forbundet å satse på Lillehammer. Det er i Trøndelag det brede skimiljøet
finnes, det er her den store rekrutteringen skjer, det er her
publikumsmassene bor, det er her den faglige kompetansen finnes og det
kanskje viktigste av alt: Det er her det er størst behov for å ruste opp. Å
arrangere et mesterskap er en begrunnelse for å søke om midler til å ruste
opp anlegg til moderne standard.
Lillehammer har vært smarte. De har alliert seg med tidligere generalsekretær
i skiforbundet, Kristin Felde. Hun har de gode kontaktene både
internasjonalt og nasjonalt.
Trøndelag sliter med å få folk inn i sentrale posisjoner. De beste
lederemnene har pensjonert seg i skilauget. Neste år blir trolig Erik Røste
fra Gjøvik valgt til ny skipresident. Trøndelag har ingen kandidat til det
vervet. Det er flott med foreldre som vil ta et tak, men vi mangler
lederemner med interesse for skipolitikk og idrettspolitikk.
Av den grunn sliter Granåsen også på hjemmebane. Man klarer ikke å forankre
et godt eierskap i kommunen. Man evner ikke å bearbeide det politiske
miljøet, kanskje med unntak av den korte tiden Jorodd Asphjell satt som
leder, og fikk bevilget betydelige beløp.
Byens skimiljø klarer heller ikke å samle seg om Granåsen. Det
bygges rullskiløyper alle andre steder enn i Granåsen. Og skiskytterne
holder på for seg selv. De jobber forresten godt og klarer å realisere
planer.
Når hoppbakkene en gang blir ferdige, så vet vi at det blir spørsmål om snø.
I Trondheim kan man ikke stole på natursnø før jul. For meg er det en gåte
at Trondheim ikke kan stille med snøgaranti fra 1. november når Östersund
kan. Og det koster så lite. I den saken vil jeg hevde at skilederne har seg
selv å takke. De må snart komme opp med en plan.
Hvis det er et sted i verden at det er naturlig at man har et velfungerende skianlegg med årlige verdenscuprenn i hopp, kombinert og langrenn, så må det være i den regionen som har fostret Oddvar Brå, Ove og Berit Aunli, Toralf Engan, Magnar Solberg, Harald Grønningen, Magnar Lundemo, Marit Myrmæl, Grete Ingeborg Nykkelmo, Sverre Stensheim, Marit Bjørgen, Martin Stokken, Frode Estil, Torbjørn Falkanger, Emil Hegle Svendsen, Terje Langli, Roar Ljøkelsøy, Magne Myrmo, Torgeir Brantzæg, Petter Tande, Hroar Stjernen, Pål Tyldum, Petter Northug, Hans Olav Sørensen, Bård Jørgen og Trond Einar Elden, Arnfinn Bergmann, Magnar Estenstad, Magnus Moan, Sture Sivertsen, Rolf Åge Berg, Magnar Lundemo og Tommy Ingebrigtsen. For å nevne noen.
Det burde vært en selvfølge at man av respekt for verdens rikeste
skitradisjoner holdt seg med velfungerende skibakker og ikke en vedvarende
anleggsskandale.
Få ting gjør trøndere så stolte som når skiløperne våre vinner, og jeg mener
at det er følelser som er verdt å ta vare på.
For å komme videre, må skimiljøet finne en ny Per Ottesen.
kjetil.krokseter@adresseavisen.no
