For å redusere CO2-utslippene satser mange av våre naboland på storskala utbygging av vindkraft. Men vindkraften kan ikke stå alene, den trenger støtte fra annen kraftproduksjon. Norsk vannkraft er ideell til dette formålet. Storskala økning av effekten i eksisterende kraftutbygginger er mye mer framtidsrettet enn å bore etter mer olje og gass.
Endret: 02.09.2010 kl. 08:38
Det er i dag få som tviler på at klimatrusselen er reell. Rapportene fra IPCC er klare, og som rapporten fra den engelske økonomen Stern påpekte allerede i 2006, er det svært viktig å komme i gang med tiltak nå. Jo lengre vi venter, jo større blir skadevirkningene og jo vanskeligere og dyrere blir tiltakene. Mange land satser derfor på produksjon av ny fornybar kraft (vind og etter hvert sol). På grunn av nedgangen i forbruket etter finanskrisen er det per i dag et kraftoverskudd i Norden, og produksjonen vil øke de nærmeste årene, bl.a. på grunn av økt tilgang på kjernekraft i Sverige og Finland. Produksjon av vesentlig mer elektrisk energi i Norge er derfor lite aktuelt. Derimot vil vi i denne kronikken fokusere på den viktige rollen som norsk vannkraft kan spille som støtte til kraftproduksjon basert på vind og sol hos våre naboland.
Tradisjonell kraftproduksjon basert på vannkraft med magasiner, kull og gass styres i henhold til forbruket. De nye fornybare kilder som vind og sol kan ikke styres. Man må produsere når vinden blåser eller sola skinner – og når det ikke blåser eller det er skyet produseres det ingen strøm. Man trenger derfor tilleggsproduk-sjon som sikrer at man har tilstrekkelig med strøm til enhver tid. Og med de planene man i dag har for vindkraft på det europeiske kontinentet og i Storbritannia trenges det svært store mengder av slik produksjon. En mulighet er å bruke gassturbiner. Disse er relativt billige å kjøpe, men dyre i drift. Og selvfølgelig slipper de ut CO2. Dette betyr ikke at vinningen går opp i spinningen, men utslippsreduksjonen blir mye mindre enn den kunne blitt. En annen mulighet er å bruke ulike lagringsteknologier som batterier eller komprimert luft. Man lagrer energi når det er overskudd på vind, og bruker av denne når det er underskudd. Disse teknologiene er svært dyre, og neppe aktuelle i stor skala. Det ideelle alternativet er vannkraft med stor effekt eller pumpekraft, hvor det produseres strøm når prisene er høye, og vannet pumpes opp igjen i lavprisperioder. Men man trenger naturgitte forhold for å realisere dette, og våre naboland har dette kun i begrenset grad.
I sin nyttårstale i 2001 slo Jens Stoltenberg fast at tiden for nye store vannkraftutbygginger i Norge er over. Vi vil ikke ta opp denne diskusjonen her, men derimot fokusere på hva som kan oppnås ved å øke effekten i eksisterende utbygginger, samt bygge ut pumpekraftverk som bruker eksisterende magasiner. Å øke effekten innebærer at man borer en ny tunnel og installerer en eller flere nye turbiner i kraftverket. Dette er tiltak som i svært liten grad vises og som gir små virkninger på naturmiljøet. Det som oppnås er at man kan produsere mye kraft når det blåser lite i våre naboland, mens man kan stoppe kraftverket og importere når det blåser mye. Et pumpekraftverk inneholder en pumpe ved siden av turbinen, eller en turbin som kan reverseres og også brukes som pumpe. Dette vil i enda større grad støtte opp om vindkraft fordi overskuddsproduksjon kan brukes til å pumpe når det blåser mye, mens turbinen bruker dette vannet og produserer strøm når vinden stilner.
Forsiktige analyser utført av NVE og Statkraft antyder at minst 20000 MW økt effekt og punpekraft vil kunne bygges ut til akseptable kostnader. Dette vil bety en økning på 65 % i den totale effekten i norske kraftverk. For å realisere denne visjonen er det nødvendig å legge mange nye kabler til våre naboland. Dette er dyrt, men våre og andres beregninger viser at det likevel vil være svært god butikk. Det vil også måtte bygges nye linjer på land. Dette oppfattes av mange som problematisk som vi har sett i forbindelse med Hardanger-diskusjonen. Imidlertid ligger mange av de aktuelle prosjektene i områder i nærheten av aktuelle ilandføringssteder for kabler. Dette vil begrense antall kilometer med nye kraftlinjer. Undersjøiske kabler anses normalt å ha begrensede miljøvirkninger.
Et forslag til ny storskala vannkraftutbygging vil kunne være provoserende. Men det er viktig å få fram at vi snakker om økte installasjoner i eksisterende kraftverk, og bygging av nye pumpekraftverk mellom eksisterende magasiner. Ingen nye vassdrag vil bli berørt, ingen nye magasiner vil bli bygd. Miljøvirkninger vil begrense seg til tipper for tunnelmasse og hyppige opp- og ned reguleringer av berørte magasiner. Vi vil ikke bagatellisere dette, men vi mener disse miljøvirkningene er svært begrensede sammenlignet med følgene av en klimakrise forårsaket av fortsatt bruk av fossile brensler. Et av argumentene for oljeboring utenfor Lofoten og i Barentshavet er hensyn til norsk økonomi og arbeidsplasser. Storskala utbygging av ny effekt i norske kraftverk vil også ha stor økonomisk betydning for Norge, og akkurat som oljen gi store fremtidige inntekter. Det er imidlertid en stor forskjell – bruk av fossile brensel er hoved-årsaken til klimaproblemene, og mer av det samme kan neppe ses som en framtidsrettet utvikling av norsk økonomi. Salg av fornybar effekt til våre naboland vil derimot muliggjøre en utvikling av det europeiske kraftsystemet i retning av 100 % fornybar energi. Og disse anleggene vil stå i 100 år, minst.
For å unngå en fremtidig klimakatastrofe må utslippene av CO{-2} reduseres kraftig og så fort som mulig. Ett nødvendig tiltak for å få til dette er å erstatte kraftverk basert på fossile brensler med vind og sol. Norsk vannkraft er ypperlig egnet som et nødvendig supplement til slik variabel og uforutsigbar kraftproduksjon. Satsing på en storskala utbygging av mer effekt i allerede utbygde vassdrag er en mye mer langsiktig og miljøvennlig strategi enn boring etter enda mer olje.
Gerard.Doorman@elkraft.ntnu.no
