Endret: 03.09.2010 kl. 09:12
Endringene i folks lesevaner er et stort tema. Det skal ikke disk-uteres i full bredde her. I denne korte kronikken er det kun avislesing som skal drøftes: At folk kjøper færre aviser, at opplagstallene faller og at avisene sliter. Og at hele samfunnet kan bli skadelidende. Avisbransjen har inntjeningsproblemer. Dagbladet har slitt med budsjettkutt og permitteringer. I USA har hundrevis av aviser satt kroken på døren – siden år 2000 har antallet amerikanske journalister falt med om lag en tredjedel. Tilstanden er ikke bedre i Storbritannia, hvor 50-60 aviser må bite i gresset hvert år.
Det er de store, seriøse avisene som har de største problemene. Tre av Storbritannias seriøse storaviser, The Independent, The Guardian og The Observer går med store underskudd. Flere av dem har solgt seg billig. Noen av kjøperne er forretningsmenn som tror de kan tjene penger på avisdrift. Andre kjøpere ønsker å bruke aviser til ideelle eller ideologiske formål. Det er ikke alltid like lett å se forskjell på dem. De seriøse storavisene sliter mest. The Independent, kjent for sin gode og kritiske journal-istikk, ble i mars i år kjøpt av Alexander Lebedev, en styrtrik russer og tidligere KGB-mann. Han betalte en symbolsk pris: et britisk pund. Året før kjøpte Lebedev for øvrig storavisen Evening Standard – for samme lave pris. Den norske sosialist-avisen Ny Tid ble tidligere i år kjøpt av bl.a. Thor Halvorsen, en nykonservativ amerikaner og menneskrettighetsaktivist. I Frankrike er storavisen Le Monde til salgs; tre av motstanderne til president Sarkozy har meldt sin interesse. Mens seriøse storaviser sliter, gjør mange seriøse småaviser det bra (særlig lokalaviser uten konkurranse i rike regioner).
Mange useriøse storaviser gjør det også godt. Den lødige storbyavisen New York Post går så det suser, mens den seriøse New York Times sliter med store underskudd – og ble for øvrig tidligere i år ble kjøpt av den meksikanske mangemillionæren Carlos Slim. Internett er en av grunnene til at seriøse storaviser sliter. For hvorfor skal man betale for å lese nyheter på papir når de samme nyhetene ligger gratis på nett? Dette er hovedproblemet deres. Men det trekker andre problemer med seg. Et av dem er at når leserne går til nettet så følger annonsørene etter. Dermed mister avisene det som i alle år har vært hovedinntektskilden deres. Mellom 50 % og 80 % av avisenes inntekter har tradisjonelt kommet fra salg av spalteplass til reklame og bekjentgjørelser; nå er prosenten dalende. Et annet problem er at avisene drives til å åpne nettsider selv. De bidrar dermed selv til sitt største problem. Dagbladet illustrerer dette paradokset: Mens papiravisens salgstall faller katastrofalt, så får avisens nettsider stadig flere lesere.
Den ærverdige Londonavisen The Times er også fanget i dette dilemmaet. I flere år la avisens nye eier, mediemogulen Rupert Murdoch, merke til at mens avissalget falt, så ble nettsidene stadig mer populære. Tidligere i år ga han beskjed om at nettbrukere måtte betale for seg. The Times hadde da over en million daglige nettbrukere. Hvis bare 4-5 % av dem var villige til å betale et par pund i måneden for nettilgang, ville avisen få flere millioner i merinntekt. I juni i år introduserte Murdoch en betalingsordning for Times Online. Aviseiere fra hele verden har denne sommeren fulgt spent med i eksperimentet. Financial Times meldte nylig at besøket på TimesOnline hadde falt med to tredjedeler i løpet av juli. Murdoch hadde med andre ord ikke funnet løsningen på stor-avisenes dilemma. Nettforsøket hans synes snarere å være en dinosaurs desperate trekk i den digitale tidsalder. Hvilke andre løsninger finnes for de seriøse storavisene? USAs høyt respekterte Christian Science Monitor fant i 2009 sin løsning: avisen la ned hele papirutgaven og etablerte seg som en ren nettavis – med gratis tilgang. Avisen beveget seg langt i retning av å bli en nyhetsblogg, ikke ulik Slate eller Huffington Post.
Men også nettaviser og blogger må finansieres. Slate finansieres stort sett ved reklameinntekter. The Christian Science Monitor har valgt en annen løsning, den sponses av den amerikanske scientologikirken. Disse løsningene har en ting felles: Det er vanskelig å få noe særlig overskudd ut av dem. Nyhetsformidling er mindre lønnsomt enn før og tiltrekker i fallende grad investorer som ønsker kun å tjene penger. I alle vestlige land leser folk stadig mindre aviser. Det er blant de yngre at avisinteressen faller brattest. De eldre leser aviser som før, men utgjør imidlertid en stadig mindre gruppe. Dette er en kilde til uro blant avisfolk. De unge har alltid vært fremtidige abonnenter. Dersom de ikke fatter interesse for det trykte ord, vil de seriøse stor-avisenes opplagstall synke som stein etter hvert som det eldre, avistro publikum legger inn årene.
Det er også en kilde til bekymring for politikere og samfunns-vitere. Avisene spiller en viktig rolle i vårt demokratiske samfunn. De har vært kalt den fjerde statsmakt. Dels fordi deres kritiske journalistikk har holdt et øye med landets øvrige styresmakter. Dels fordi de har gitt velgerne politisk sakkunnskap. Hvor skal velgerne få løpende politisk informasjon dersom de seriøse avisene visner bort? Hvem skal utføre avisenes vaktbikkje- og opplysningsfunksjoner? Hvordan vil demokratiet se ut om storavisene visner? Hva slags politikere vil vi få dersom internett, lokal-tv, DAB-radio og ideelle organisasjoner blir hovedkildene for velgernes politiske informasjon?
