Endret: 04.09.2010 kl. 09:13
Under klimaforhandlingene i København i desember var det en gruppe land som ikke var med på den avtalen vi tross store problemer klarte å forhandle oss fram til. De mente den ikke gikk langt nok, og kritiserte i sterke ordelag det de mente var vestens dobbeltmoral og manglende innsats for å redusere sine egne utslipp. En klimaavtale krever at alle land er enige. Derfor er det bekymringsfullt at noen setter seg på sidelinjen. Jeg er enig i at Københavnavtalen ikke gikk langt nok. Men skal vi få til en avtale, må alle være smidige.
Nylig hadde jeg en rundreise i Latin-Amerika, blant annet til Bolivia og Venezuela, som førte an i protestene i København. Bolivias president Evo Morales sa at vi må høre på folkets røst og angripe årsakene til klimaendringene. Ingen grunn til å være uenig i det, men jeg minnet ham samtidig på at tida er knapp. Vi har ikke tid til ørkesløse forhandlinger, der alle tviholder på sine primære standpunkter, uansetthvor rettferdige de måtte være. Fleksibilitet er nøkkelordet. Det blir spennende å se hva Bolivia sier i de videre forhandlingene. Nettopp i Bolivia er klimaendringene merkbare. Et par timers biltur nord for La Paz møter vi de mektige Andesfjellene. Snøen og isbreene ligger på toppene, over 6000 meter over havet. Under fjellene beiter lamaene på det sparsomme gresset. Store vidder møter brått de kneisende fjellene. Landskapet er dramatisk. Vårt bestemmelsessted er Chacaltaya. Flere av bolivianerne som er med på turen kan fortelle at de stod på ski her da de var yngre. Nå er det helt bart. Ingen snø i sikte. De nakne skiheisene står igjen, 5500 meter over havet. Isbreen er alt borte. Forskerne spådde i sin tid at den ville smelte innen 2013.
Klimaendringene kommer raskere i Andes enn den gjennomsnittlige temperaturøkningen. Fortsetter smeltingen, vil det være katastrofe for flere titalls millioner mennesker i Andes-landene. De får drikkevann fra snøen og isen i fjellene. Klimaendringene er i gang. Bolivia og andre land må tilpasse seg, finne nye inntektskilder og nye muligheter for vanning. Det blir ikke lett. Men det blir enda vanskeligere om vi fortsetter å sende ut karbondioksid i atmosfæren i det tempoet vi gjør nå. Vi må snart ha en langsiktig og forpliktende klimaavtale som inkluderer de vestlige landene og store utviklingsland som Kina, India og Brasil. Det holder ikke med en intensjonsavtale. Det er dessverre et faktum at det også i Cancun i desember kan bli vanskelig å få en bindende klimaavtale. Men vi kan gjøre såpass store framskritt at vi kan legge grunnlaget for sluttføring av en avtalei Sør-Afrika neste år.
I Sør-Amerika møtte jeg også presidentene i Uruguay og Paraguay, to progressive land som ikke har stilt seg utenfor hovedrittet i forhandlingene. Jeg ba dem innta en lederrolle i forhandlingene, forsøke å være bindeledd mellom industrilandene og utviklingslandene. De var positive til det. I hele Sør-Amerika, og for den del i Afrika, opplever jeg sterk bekymring for konsekvensene av klimaendringene. Store branner raser i Bolivia. Trolig er mange av brannene selvantente, som følge av ekstrem tørke og lynnedslag. Flere av ministrene og presidentene nevnte også flommene i Pakistan, brannene i Russland og tørken i Venezuela og Kina. Dette er det store paradokset. Men klimaendringene viser seg fra sine verste sider, står forhandlingene om en avtale i stampe. Forhandlingene på embetsmannsnivå i Bonn i juni var dessverre på flere punkter et tilbakesteg. Flere land gikk tilbake på København-avtalen. De norske forhandlerne jobber hardt, men trenger fra tid til en annen en vitamininnsprøyting.
Men det er heldigvis også lyspunkter. Bevaring av regnskogen er ett. I København var vi svært nær å komme i havn om en avtale for å redde mer av verdens skoger, spesielt regnskogen. Ødeleggelse av regnskogen står for rundt 18 prosent av klimaendringene. Vi håper å få en avtale om at utviklingsland får betalt for å la skogen stå. Her har Norge gått foran med løfter om inntil tre milliarder kroner årlig. Det er store framskritt og avtaler med Brasil, Guyana og Indonesia. Norge er lederlandet. I Bonn var det også framskritt under områdene pengehjelp til tilpasning og overføring av klimavennlig teknologi. Jens Stoltenberg leder FNs arbeid for å finne penger til klimaarbeidet i utviklingslandene. Målet er 100 milliarder dollar i året. Ett av forslagene er å ta pengene fra klimaavgift på skips- og flytrafikk.
I de fattige landene vil folk ha velstand, slik vi har det. Det har de selvsagt rett til. Store deler av Paraguay var dekket av regnskog inntil for tjue år siden. Knapt et tre står igjen, i enorme områder. Du kan kjøre i time etter time, og det er helt flatt. Soyabønner så langt øynene kan se. Det er ikke småbønder som har hugget ned trærne og plantet soya. Fattigfolket får kanskje arbeid på plantasjene, indianerne har blitt tvangsflyttet fra sine opprinnelige områder. Deres land. Klimakampen i Sør-Amerika er også en sosial kamp, for fattiges rettssikkerhet.
Veien fram må bestå i at de rike landene forplikter segtil å redusere sine utslipp, samtidig som de lover mye penger til at utviklingslandene kan tilpasse seg de verste følgene av klimaendringene. Den økonomiske veksten i disse landene må i minst mulig grad belaster miljøet. Først og fremst må vi gjenoppbygge tilliten mellom industrilandene og utviklingslandene. Unngå misforståelser, få til en prosess der alle blir tatt med på råd. Ikke la noen få land kjøre solo. Vi må appellere til alle om å slutte seg det beste politiske verktøyet, nemlig kompromisser Ved å bryte ned barrierer, kan vi bygge en felles forståelse om at vi alle er i samme båt. Og vi må endre kursen før det er for sent.
Diskuter denne saken
Innsendt av Tore Tømmerdal, 06.09.2010 22:28:59
Så det er så enkelt for en miljøvernminister fra Norge å vedta at det skal være skiføre nede i Bolivia ? Duverden for en politikk for framtiden. Det er som å høre den verste emisær som sier at "Jesus kommer snart". Det er ikke lågmål, dette er bløff fra ende til annen. Hva om vi også fikk oppleve en virkelig katastrofe på denne jord, de siste generasjoner har jo ikke vært i nærheten av en KATASTROFE en gang. Ingen av oss. Bare hendelser som går over uten de store langtidsvirkninger. Det er nok flere en SV som snart må erkjenne jordens historie, og tilpasse oss luner og påfumm, og leve mens vi lever. Og bygge samholdet på frihet, likhet og solidaritet. Ikke noe annet duger !Og miljøreligionen til Erik Solheim bør vi kaste på skraaphaugen sammen med de andre religioner
Innsendt av Gunnar Foss, 05.09.2010 23:39:00
Eg veit ikkje om dei som har vore ansvarlige for illustrasjonane til denne kronikken heilt har fått med seg at Bolivia faktisk ligg sør for ekvator? Og at snøberre fjellsider i november (dei to nederste bileta) trulig har ei naturlig forklaring?
Innsendt av Jan Palle, 05.09.2010 10:58:55
Ja det er også trist å se at bare røttene står tilbake på eiketrærne som vokste på Hardangervidda for en del år siden. Det var da varmekjære vekster trivdes på Hardamgervidda og det gjorde sikkert andre levende vesner også. Slutt å sutre over endringer på kloden og lev med dem.
