Endret: 08.09.2010 kl. 10:31
Det lille jeg visste om «Godfot-teorien» delte jeg med Annan på vei fra Ghana.
Slik gikk det altså ikke. Jeg er først og fremst stolt på grunn av et flott arrangement, stikk i strid med hva mange spådde da Sør-Afrika ble tildelt sluttspillet. Helt siden apartheidregimet falt og Nelson Mandela ble landets første fargede president i 1994, er idretten folkets store interesse. Den blir brukt som et virkemiddel for å samle landet.
Ghanas innsats kan bare beskrives med et ord: Fantastisk! Ghana ble sterkt undervurdert blant de seks landene som deltok fra Afrika, dette til tross for at Ghana var finalist i årets Afrikamesterskap i Angola. Dette viser kunnskapsnivået blant såkalt fotballeksperter, de burde skamme seg.
Det var tilfeldig at jeg befant meg i Ghana under fotball-VM. Reisen var planlagt en god stund. Jeg visste at de fleste ghanesere var fotballgale, men det som møtte meg i Ghana overgikk enhver forventning. Da jeg landet på flyplassen mandag den 21. juli var hele landet snudd på hodet. Alle snakket om fotball, nasjonen var samlet. Alle folkegrupper fra nord til sør samlet seg bak «The Black stars». Det virket som om folk rett og slett hadde lagt hverdagsbekymringene til side pga. VM. Over alt var det satt opp store skjermer slik at folk uten tilgang på tv kunne følge kampene. Salget av det ghanesiske flagget: rød, grønn, gul, med svart stjerne i midten gikk forrykende, det samme gjeldt landslagets fotballdrakter. På de fleste biler hang det flagg, også i private hjem. Det var godt å oppleve samholdet og felleskapsfølelsen, men samtidig skremmende å se fotballgalskapen på nært hold. Det var umulig å skaffe drosje og butikkene stengte tidlig når Ghana spilte.
Jeg tenker tilbake på den gang Ghana slo USA. Det hele utviklet seg til en folkefest uten sidestykke. Folk viftet med det ghanesiske flagget, danset, sang og jublet hele natta. Det var som om Ghana hadde vunnet hele VM, selv om veien til finalen fortsatt var lang. For å komme dit, måtte Ghana slå Uruguay, noe de fleste ghanesere trodde var lett. Selve kampdagen var en av de lengste i mitt liv. Da morgenfuglene hadde vekket folk til liv, vekket det også en stemning som var til å ta og føle på. På alle gatehjørner var folk ikke i tvil, Uruguay hadde ingen sjanse. Da drømmen om semifinalen brast for Ghana etter en svært dramatisk kamp, var skuffelsen stor, enkelte skrek, mens andre falt i depresjon. Det føltes som om landet stoppet opp og jeg opplevde en stillhet jeg bare var vant med fra Norge. De fleste sa rett ut at VM var over for deres del. De nærmeste dagene merket jeg at interessen for fotball-VM var borte. De fleste ghanesere var lamslått og preget av stundens alvor. Etter å ha tørket tårene innså man heldigvis at «The Black Stars» hadde gjort både nasjonen og hele Afrika stolte. Mandag den 5. juli ble hele landslaget mottatt som helter på flyplassen. Store folkemengder hadde møtt opp på Kotoka Internasjonal Airport ved hovedstaden i Accra. Derfra ble de kjørte rundt i hovedstaden i åpen buss, tusenvis av ghanesere samlet seg i gatene for å feire. Spillerne fikk blant annet møte landets president og fikk diverse gaver for sin innsats. Asamoah Gyan, som var nasjonens syndebukk etter å ha bommet på en avgjørende straffe i VM-exit, ble også tilgitt. Dette tiltross for at mange hadde ment han ikke burde vise seg i landet de nærmeste årene.
Fredag den 10. juli var tiden kommet til å forlate Ghana, ferien var slutt, og jeg skulle tilbake til Norge. På flyplassen traff jeg helt tilfeldig, en av de viktigste spillerne på det ghanesiske landslaget, Anthony Annan. Det ble et hyggelig gjensyn. Annan virket litt sliten og jeg undret meg over hvorfor Annan skulle til Norge nå? Har han ikke ferie da? Annan kunne fortelle at ferien var over for hans del. Han hadde fått klar beskjed å komme så fort det lot seg gjøre tilbake til Rosenborg-brakka. I Annans fravær hadde Rosenborg fått en ny trener, Nils Arne Eggen, «Godfot-teoriens» far. I og med at vi skulle ta samme fly til Trondheim, var det helt naturlig at vi holdt sammen. Det viste seg senere å være umulig, for alle ville jo ha en bit av midtbanekrigeren, selv på flyplassen i Accra. Vi fikk ikke vandre i fred i det hele tatt, men vi klarte å komme oss om bord i flyet til rett tid. Vi landet på trøndersk jord lørdag den 10. juli, etter et helt døgn med reise fra Ghana. Vi ble mottatt som helter av familie og venner som viftet med det ghanesiske flagget. Representanter fra Rosenborg ballklubb med Erik Hoftun i spissen og TV2-sporten var også en del av velkomstkomiteen. Annan satte stor pris på mottakelsen, selv lengtet han å treffe familien sin som han ikke hadde sett på en hel måned. Som Adressa, undret jeg også på hvordan han ville takle overgangen? Fra VM-fest til Europas bakgård ? Og i førersette på Rosenborgbrakka, er det eldre utgave, men fortsatt litt temperamentsfull Nils A Eggen på plass.
Det lille jeg visste om «Godfot-teorien» delte jeg med Annan på vei fra Ghana. I ettertid har det vist seg at Annan har vært meget tilpasningsdyktig. For å sitere Annan selv: «Nils Arne Eggen har gitt meg en ny dimensjon i spillet mitt». Fra å være en strålende ryddegutt på den defensive midtbanen, har han måtte endre seg. Nå spiller han langt mer offensiv football.
