Endret: 09.09.2010 kl. 09:34
Det vi vet om barna som har tiltak i barnevernet, er at de lever i familier med omfattende og sammensatte problemer. Det betyr at disse barna er avhengig av et godt samarbeid mellom kommune og stat. Som ansatt i Bufetat (Barne, ungdoms og familieetaten) og tidligere ansatt i den kommunale barneverntjenesten er det interessant å følge denne debatten. Spørsmål som blir naturlig å stille seg er; Hva handler den om? Er den politisk? Er det en kamp mellom forvaltningsnivåer om begrensede ressurser? Eller er det en debatt som kan forstås ut fra at den gjeldende organisering av fordeling av myndighet og ansvar i barnevernet innbyr til stridigheter?
Kommunalt og statlig barnevernet har gjensidig bruk for hverandre for å utføre sitt arbeid. Når den ene etaten er avhengig av den andre etatens arbeid for å klare sitt eget arbeid, er mulighetene for uenighet og utålmodighet overfor den andre parten stor. Dette er ingen strid som er barnevernet verdig! Fokuset må være på barna og deres familier. Familiene til «barnevernsbarna» preges i stor grad av dårlig tilknytning til arbeidslivet, hyppige flyttinger, lavt utdanningsnivå, dårlig økonomi, helseproblemer, mange relasjonsbrudd og høyt konfliktnivå innad i familien og med omgivelsene. Dette er behørig dokumentert i en rekke forskningsrapporter gjennom flere tiår (bl.a. Kristofersen og Clausen, 2008, Andenæs, 2004, Kristofersen m.fl.1996 og Flaatten og Sandbæk 1982).
Ingen enkelt etat er i stand til alene å hjelpe en familie som er preget av så omfattende problemer, som mange av barnevernbarnas familier er. Barnevernet alene kan heller ikke løse disse problemene. Disse familiene trenger blant annet hjelp til å bedre sin økonomiske situasjon, at de sikres gjennomføring av utdanning, oppfølging av helse-tilstanden osv. Rundt de fleste av disse barna og deres familier er det behov for hjelp fra flere innstanser over tid. Dette betyr at det er felles interesse både i Bufetat og i kommunene for å utvide hjelpeapparatet slik at vi i fellesskap klarer å møte disse barnas behov. Samtidig jobbes det aktivt med å finne tilbud som en vet virker, og som ikke gjør vondt verre.
Bufetat og kommunenes felles kamp bør være å kjempe for at hjelpen som settes inn er mangfoldig og kvalitetsmessig god enten hjelpen kommer fra kommune eller stat. Debatten preges av enkeltelementer som bl.a. manglende og rigide tilbud fra Bufetat, bedre arbeidsvilkår i Bufetat enn i kommunal barneverntjeneste, og stridigheter om hvem som skal bestemme hva rundt disse familiene. Kort sagt er ansvarsfordelingen mellom kommunal barneverntjeneste og det statlige barnevernet at kommunen bestemmer om barnets livssituasjon er så skadelig at de ikke kan bo med sine foreldre. Dersom barnet må bo en annen plass enn hos foreldrene, bestemmer kommunen hvorvidt barnet skal bo i fosterhjem eller institusjon.
Det statlige barnevernet bestemmer hvilken institusjon barnet skal bo i, og gir kommunen tilbud om fosterhjem som kan møte barnets behov. I realiteten foregår de statlige beslutningene i en faglig diskusjon mellom kommune og stat innenfor en ramme av økonomiske og politiske føringer. Når det gjelder arbeidsvilkår hevdes det at Bufetat har romsligere rammer i forhold til antall ansatte, og at økningen har vært formidabel siden overgangen fra fylkeskommunalt barnevern i 2004. Det stemmer at Bufetat har økt, noe som betyr at antall mennesker som jobber for å hjelpe barn som har det vanskelig har økt. At vi har fått et direktorat betyr også at barnevernet har fått et talerør inn i de sentrale beslutningskorridorene i Oslo. Dette manglet vi tidligere. Mangelen på ressurser i det kommunale barnevernet merkes daglig for ansatte i Bufetat. Bufetat og Bufdir (Barne, ungdoms og familiedirektoratet) har gitt tydelige signaler til sentrale myndigheter om at det er behov for flere stillinger i kommunene. På den måten har vi bidratt i kampen om å tydeliggjøre behovet for 400 nye stillinger i det kommunale barnevernet.
Kommunene i Midt-Norge har nylig svart på en undersøkelse fra Bufetat der de er bedt om å si hva de mener om tjenestene til det statlige barnevernet i regionen. Over 86 prosent av barneverntjenestene har svart. Dette viser at kommunene ønsker å gi tilbakemeldinger og være med å forme Bufetat. Det viser også at Bufetat ønsker at kommunene er med i videreutviklingen av Bufetat. Kommunene, ved KS, er bedt om å være med i ulike prosjekter hvor Bufetat ser på egen utvikling. Dette arbeidet bidrar til at vi kommer videre med de utfordringer som barnevernet har i regionen. Statsråd Audun Lysbakken har satt i gang et arbeid der det statlige barnevernet skal gjennom en grundig og omfattende evaluering. Bufetat ønsker evalueringen velkommen. Det er viktig sentrale samfunns-aktører som barnevernet bør stadig evalueres i forhold til om vi utøver vår myndighet slik at barn som har behov for vern faktisk vernes, og at de får hjelp som er tilpasset deres behov.
Det er essensielt for barnevernet i Norge at vi i fellesskap sørger for at all evaluering og debatt om barnevernet er fokusert på barna og deres familier. Dette innebærer at Bufetat og kommunal barnevern (med KS som god støttepartner) jobber for å øke antall ansatte i kommunal barnevern, sørger for lønninger som sikrer ansettelser og beholder gode folk i både kommune og stat. I fellesskap må vi rydde i myndighet og ansvarsforhold og jobbe for å videreutvikle hjelpetilbudet i stat og kommune til det beste for barna. Det finnes ingen enkle organisatoriske grep som løser disse familienes problemer.
Vi vil imidlertid være nærmere løsningen ved å forene kreftene i barnevernet. Ingen og aller minst barna er tjente med at det skapes konflikter mellom det kommunale og det statlige barnevernet.
Diskuter denne saken
Innsendt av Øyvind Bremnes, 21.02.2011 20:30:43
Sintef fikk oppdraget med å samle brukererfaringer innen helsevesenet. Det ble sendt ut spørreskjema hvor den delen som skulle sendes inn var kodet med et nummer (ikke navn), noe som umuliggjorde identifikasjon av innsender. Denne metoden gav et helt annet bilde av hva pasientene syntes om behandlingen. Kanskje noe for barnevernet?
Innsendt av Ellinor Nerbø, 09.09.2010 18:26:23
Tanken om autorisasjon i barnevernet blant de som skal jobbe med barn i "vanskelige situasjoner" der det er barn som har et reellt behov er sikkert ingen dum tanke,men hvem skal overprøve denne autorisasjonen og at barn får en hjelp man kan være fornøyd med? Et ettersyn må i tilfelle skje av mennesker med langt mer innsikt enn tilsynsførerne som allerede er i lomma på barnevernstjenesten. Et slikt tilsyn burde da opprettes av en helt annen "institusjon" enn innen det eksisterende systemet. La ordføreren i hver kommune finne en habil person som kan ta en slik evt.jobb på tvers av at barnet har en tilsynsfører.Og habiliteten skal selvsagt undersøkes før en evt.ansettelse av en slik person.
Innsendt av Noralf Aunan, Forening for Bedring av Rettssikkerheten, 09.09.2010 17:17:36
Som tidligere ansatt i den kommunale barneverntjenesten er nok forfatteren godt kjent med hva som virkelig foregår. Her påpeker hun massevis av svakheter i de aller fleste hjem hvor barnevernet er involvert, men hva med de hjemmene hvor forholdene er godt akseptable i vanlige folks øyne. Likevel vurdere ofte barnevernere forholdene som alt for dårlig for barn, og krever dermed omsorgsovertakelse. Hvike spesielle omsorgskunnskaper gir så den halvfabrikata utdannelse en barneverner vanligvis har. Mange har ikke engang egne barn som alltid gir store utfordringer og mange erfaringer.
Hvis barnevernet konsentrerte seg om de virkelig alvorlige familieforhold, og kunne bidra med seriøs hjelp til disse barna, da ville det bli overflod av både resurser og fosterhjem til de sterkt begrensede antall barn og familier som da gjerne selv innser behovet for hjelp og/eller støtte.Det er direkte skremmende når en familie ber om hjelp fra kommunetjenesten, og dermed opplever at barna blir tatt fra familien. Selv om det f.eks. er helsemessige problemer havner gjerne saken hos barnevernet, og hvilken kompetanse har disse halvfabrikata utdannede personer til å takle helseplager? Det virker som det er lettest å få resurser til barnevernsetaten, og selv uten noen form for overbevisende resultater. Politikerne som skal vurdere kravene kjenner overhode ikke til hva pengene reelt benyttes til, for alt er som kjent taushetsbelagt.Resursene må derfor reduseres til omfattende dokumentasjon av overveldende resultater kan legges frem, som begrunnelse for de aktuelle resurser. Aktuelle helseproblemer skal naturligvis håndteres av helsepersonell med langt mer omfattende kunnskaper. Der er det til og med autorisasjon som kan tilbakekalles ved uakseptabel håndtering. Hvorfor kreves det ikke noen form for autorisasjon for de som først og fremst skal ta godt vare på barn som absolutt trenger god omsorg?Innsendt av manfred kumschlies, 09.09.2010 16:27:01
Vi vil imidlertid være nærmere løsningen ved å forene kreftene i barnevernet. Ingen og aller minst barna er tjente med at det skapes konflikter mellom det kommunale og det statlige barnevernet.Dette bare finne ord men mangel handlinger i dagens barnevern dette er på tide og tar ut deg enkelte uduglige ansatte i barnevern som brukke løgn ,falske raporter.Bare 25% barn som kom i kontakt med barnevern klare seg og for en "normal liv " dette forklare det meste.Hvor er likestilling i barnevern dette er på tide at "også " menn skal for lederstillinger i barnevern som i dag ikke fungere dette er en stor skam at enkelte politiker ikke klare og rydde opp i dette og mange penger blir misbrukt på grunn av noen naive mennesker i barnevern!
Innsendt av Ellinor Nerbø, 09.09.2010 15:48:12
Når man ser på "bevisføringen" fra barnevernets side der saken havner i rettssystemet (der havner de fleste saker), så er det all grunn til å mistenke norsk barnevern for å fare med tvilsomme beviser hva angår de fleste saker. "Bevisforfalskinger" eller at man "pynter på historien" innenfor sin egen sektor hvor kolleger er med på en evt. slik pynting er et vel kjent "fenomen". Men at barn i barnevernets omsorg opplever svært intime handlinger, det snakker man ikke om,"det er jo bare et barnevernsbarn" ser det ut som. At barnevernet og andre offentlige instanser har et svært nært forhold viser vel at det noen ganger kan mistenkes at det kan være både økonomiske fordeler og falske anklager ute å går for at barnevernet skal vinne saken, da særlig når norsk politi også har status som fosterforeldre. Det er all grunn til å fremsette en tvil....
Innsendt av Slegga, 09.09.2010 14:04:06
Barnevernets egne "ansatte" d.v.s fosterforeldre flytter jo flere ganger hvor fosterbarna er med på flyttelasset og da høres det ikke ett eneste pip om at denne "flyttingen" kan være "skadelige for barna". Er det mer legitimt at fosterforeldre flytter på seg enn at biologiske foreldre flytter? En flytting kan ha mange årsaker,men det blir ikke mindre eller mer legitimt når det finnes fosterforeldre (godkjente sådan) som Må flytte fordi at man angivelig ikke har betalt sin husleige, strømutgifter og derved er blitt utkastet fra der disse har bodd, men likevell får beholde fosterhjemsstatusen??Er også enig med Noralf Aunan i at det er på tide å dokumentere "den gode effekten" barnevernet mener å sitte inne med. ikke EN eneste gang har det fremkommet resultatorientering på hvor bra barnevernet har virket.Hvorfor går det så mye mer dårlig med barnevernsbarn enn andre barn på generellt grunnlag. man har ikke rapporter å vise til effekten av barnevernet, det vises best når erstatningssøksmålene nå kommer på løpende bånd....
Innsendt av NBBO, 09.09.2010 11:49:21
Hvilken sammensatte problemer råder det i barnevernets egne sfærer? I det siste så har selveste nrk-østlandssendingene via sine internettsider proklamert med at man for desperat å finne flere fosterfamilier gått ut med at mennesker som har hunder skkal være bedre egnet som fosterfamilier enn hva mennesker som bor i borettslag kan være.Slik må man vel tolke det når det er snakk om temaet hundehold og barn. Altså, når noen som bor i blokk og som har høy utdanning men som da ikke har hund, så kan da ikke disse menneskene søke om å bli fosterfamilie bare fordi man ikk kan ha denne hunden med grunnlag i at en evt.generalforsamling har vedtatt at hundehold ikke aksepteres??? Naunans siste setning er temmelig godt beskrevet hva angår enkeltpersoner som har sitt virke i denne barneindustrien som norsk barnevern nå er!" Enten så blir det nå en fullstendig gransking eller så må Audun Lysbakken forlate sin stilling med øyeblikkelig virkning!
Innsendt av Noralf Aunan, Forening for Bedring av Rettssikkerheten, 09.09.2010 11:20:06
Når skal man omtale de reelle forhold når det gjelder norsk barnevern? Det er naturligvis de barn og foreldre som opplever hva barnevernet driver med, som bør intervjues for å avklare hva som må forbedres. Hvor mange komplette brukerundersøkelser er f.eks. gjennomført de siste 10 år?
Barnevernet har jo eksistert i over 100 år, men det virker ikke som man har lært noe som helst i alle disse årene. Man benytter fortsatt løgn og hevnaksjoner overfor totalt uskyldige barn og deres foreldre. Først og fremst må man i alle fall opptre hederlig overfor disse barna, og den kritikk som oppstår skal man naturligvis lære av.Ellers er det stadig vekk syting om stadig flere resurser, men hvorfor er det da totalt umulig å tilbakeføre barn til sin biologiske familie, når de i mange tilfelle kan håndtere barna langt bedre enn det som skjer i barnevernets regi?Det er også på høy tid at barnevernet begynner å dokumentere alle resultater deres inngrep i familiene medfører. Her gjelder det først og fremst barna, men foreldrene skal heller ikke ødelegges etter sin utrettelige kamp for sine barn.Hele det norske barnevernet må imidlertid granskes til minste detalj, for deretter å renovere hele etaten. Der det virkelig er behov skal naturligvis barna hjelpes, men det skal da først og fremst skje både på barnas og foreldrenes premisser. Tvang, løgner eller hevnaksjoner hører naturligvis ikke hjemme i et seriøst opplegg for virkelig hjelp til barn.
