Endret: 09.09.2010 kl. 11:15
Livet er 100 prosent dødelig. Vi kommer alle til den døren.
Han fortsetter: «Eg stend eg, seddu. Eg stod her i fjor og, seddu. Eg kjem til å stå her eg, seddu. Eg tek det eg, seddu».
Forfatteren er en helt i mitt liv. Fast i fisken, rak i blikket. Depresjoner og innleggelser har kommet og gått. Han har stått i striden, kledd den i ord. Arven etter ham er tanker i skriftlig form som kan tas frem når livet butter imot. Som er kjølig analyserende, og varmt seende. En omfavnelse som gir innsikt. For et par uker siden hadde NRK 50-årsjubileum. Arkivet er stort, og skatt etter skatt ble brettet ut. Reprisene bød på gjensyn med en annen påle: Erik Bye. I ung innpakning på tur til høvdingen i Ghana. I eldre innpakning der han reflekterte over vennskapet. Og om betydningen av lange linjer i et menneskeliv. Tunge, enkle ord fra Erik Bye. Egentlig kjærtegn. «Av og til må noe vare lenge, ellers mister vi vel vettet snart, så fort som allting snurrer rundt med oss». Det er Rolf Jacobsen sine ord. Sånn så han på det.
Alle disse tre karene er borte. Men det vokser blomster i fotefarene. Andre, med lignende støpning er høyst levende. Sosialmedisineren Per Fugelli (bildet) er en av dem. Vi er vant med at han mener noe om dette og hint; helsepolitikere, røykere og Fremskrittspartiet. Originale tilnærminger og velformulerte synspunkter. For vel ett år siden tok livet hans en ny vending. Han fikk kreft. Måtte kle på seg pasientrollen med det som hører til. Utfallet av sykdommen er fortsatt usikkert. «Er jeg heldig, går dette bra», sier Per Fugelli.
Det skjer igjen, Per velger en original tilnærming til utfordringen som krysser hans vei. Han bestemmer seg for å ta tyren, det vil si Døden, ved hornene. Han byr Døden opp til dans i en bok. Og slenger en tversover-sløyfe på bokomslaget. Sløyfen er Pers kardinale kjennetegn. En dypt alvorlig rampestrek. Boken kommer på Universitetsforlaget i disse dager. Livet er 100 prosent dødelig. Vi kommer alle til den døren. Men i vår vestlige verden ser det ut som at vi har vansker med å ta det inn over oss. Kulturen fortrenger det, skyver det inn på sykehusene. En truende diagnose innebærer en fortvilet jakt etter måter å slippe unna på. Tid og energi blir konsumert i anstrengelsene. «Det er ikke det at jeg er redd for å dø. Jeg vil bare ikke være til stede når det skjer». Slik sa Woody Allen det.
Per Fugelli er glad i å leve. Bevisstheten om at døden har kakket på, gjør bevisstheten om livet sterkere. Smultronstället rykker opp, i hans liv er det Røst og Ogna-stranden på Jæren. Størst inntrykk gjør den refleksjon og ro han møter situasjonen med. Han vil gjøre resten av livet til en viktig akt. Han vil ha en virkelighet preget av fred og verdighet. Per Fugelli har latt seg intervjue av NRK. Da spikres en til stolen, slike samtaler er ikke forenlig med «samtidig-aktiviteter». Og det lages hull i tiden. En tid der støy og fragmenter av setninger har overtatt tv-skjermen. Spillet er slående likt en forestilling på catwalken. Voldsom latter, og jeg skjønner ikke hva de ler av.
Änglar, finns dom? Nei, jeg tror i grunnen ikke det. Men Olav H. Hauge, Erik Bye, Rolf Jacobsen og Per Fugelli har vært – og er. Og jeg er uendelig takknemlig for å få lov til å ta del i tankene til disse karene som møter livet med lyset på og fingrene i jorda. Det gir fotfeste.
Diskuter denne saken
Innsendt av katta i veita, 16.09.2010 10:24:05
Katten sit
i tunetnår du kjem.Snakk litt med katten.Det er han som er varast i garden.(Olav H. Hauge)Innsendt av Bjorgice, 15.09.2010 22:36:33
Hvilket sprog er dette ? Vennligst oversett.
Lurer på hvilke innvandrere dette er.Innsendt av katta i veita, 16.09.2010 10:16:33
Norsk, harding, Ulvikmål.
Sprog? Kva for knot er no det? Kor kjem du ifrå, då?Innsendt av Atina, 10.09.2010 07:28:53
Fødsel, livet og døden går sammen som hånd i hanske- uten det ene , eksisterer ikke det andre. Hadde vi innsett det i vår travle hverdag, hadde nuet fått en enorm betydning tror jeg :) mange mennesker gjør dypt inntrykk i så måte..kjente i mediabildet, men også "hverdags" mennesker. Min nabo Guri , snart 90 år utbrøt med tindrende øyne " enn at æ skuill få de så godt på gammeldagan! :D ". Den damen byr livet og døden opp til dans hver dag, ved å unne seg selv alt godt- om så en fjelltur selv om mange mener hun skulle holde seg i ro, med sin angina-diagnose. Hun har også opplevd dyp sorg i livet, man må kanskje ha vært i mørket for å sette virkelig pris på lyset..
"Ænglar, finns dom?"- selvfølgelig :) i all verdens synlige og usynlige varianter..
