Kronikk, tirsdag 14. september 2010

NTNU og Trondheim
i hundre år

NTNU markerer i disse dager de hundre årene som er gått siden forløperen NTH åpnet. Gratulasjonene bør også gå til Trondheim.

Saken oppdateres.

Stortingets beslutning i juni 1900 om å legge landets tekniske høyskole til Trondheim ble møtt med voldsom jubel i byen. Resultatet ble telegrafert inn, og slått opp på veggen til Adresseavisens kontorer. «Velocipedisterne pilede afsted» og brakte nyheten utover byen. Telefonlinjene glødet. Folk strømmet ut i gatene og organiserte en spontan feiring som varte i tre hele dager. Flaggene vaiet, og nasjonalsangen ble sunget, som om det skulle være 17. mai.

Trondhjem var ved forrige århundreskifte en by med sterkt behov for gode nyheter. Planene hadde vært store i oppgangstidene mot slutten av 1800-tallet. Med jernbanen og dampskiprutene vokste også visjonene. Trondheim kunne betjene et stort område innover i Sverige i kombinasjonen jernbane og havn på Brattøra. Byen drømte om å bli Nordens Hamburg. Men konjunkturer og utenriks- og handelspolitiske utviklingstrekk gikk ikke Trondheims vei. I 1897 hadde også Norges bank blitt flyttet fra Trondheim til hovedstaden. Det var en forsmedelig nyhet det året byen feiret sitt 900-årsjubileum. Noe positivt var det likevel å tenke på. To år tidligere hadde Trondhjem tekniske Læreanstalt (TTL) blitt utvidet til å bli en fireårig, linjedelt teknisk utdanning av høy standard. Det staselige nybygget øverst i Munkegaten var en tydelig påminnelse i bybildet om at Trondhjem hadde landets fremste tekniske utdanningsinstitusjon.

Når høyskolevedtaket var gjort i 1900, ble avklaringen av tomte-spørsmålet neste steg på veien. Først så man for seg at høy-skolen kunne overta TTLs lokaler, som i dag er Trondheims rådhus, men man kom til at de neppe var egnet til formålet. Rommene i Munkegata var ikke store nok, det var knappe muligheter for ytterligere utbygging, og skolen risikerte dessuten å «generes af støi og uro ved et i den umiddelbare nærhed, sterkerepulserende næringsliv». Alt det som i første omgang hadde vært brukt som et argument for å få høyskolen til byen, nemlig dens utviklede næringsliv, industri og kommunikasjonsvesen, fungerte i neste omgang som argumenter for å få høyskolen ut av selve bykjernen. Dessuten var enkelte bekymret for studentene. Allerede i stortingsdebatten hadde man påpekt at «ungdommen let lader sig lokke bort i (¿) unyttige og skadelige adspredelser, naar anledningen ligger saa altfor snublende nær». Byen ble kort sagt oppfattet som et potensielt uromoment. Den var kanskje viktig for å få i stand en «livlig rapport med teknik og industri», men måtte altså ikke komme studentene for nært inn på livet. Det var ikke bare studentene som måtte skjermes fra byens urolige liv. Oppfatningen var at laboratoriene måtte skjermes fra enhver vibrasjon. Både Øya og Singsaker ble vurdert, men Gløshaugen pekte seg raskt ut som det beste alternativet. Det lå i passelig avstand fra byen, samtidig som det var tilgjengelig. Og ikke minst ville Høyskolen bli godt synlig. Tilbaketrukket, men synlig, var altså det ideelle.

I 1922 åpnet en annen høyskole i Trondheim. Norges Lærerhøgskole var en ny seier for trøndersk lobbyvirksomhet. NTHs menn var aktive i å få denne etter- og videreutdanningsinstitusjonen for folke-skolelærere lagt til byen. Det var magre tider, og lærerhøgskolen fikk midlertidig lokaler i gamle Lade gård. Til tross for fordums storhet var ikke lokalene velegnet for skoleformål. Det var kun plass til 60 elever, og de fikk en halv meter pult hver. Først i 1960 kunne Norges Lærerhøgskole flytte inn i egne lokaler på Rosenborg. De var for øvrig for små før de åpnet. Veksten i studenttall var nå stor overalt.

Høyskolene hadde store arealbehov. De ble først forsøkt løst i forlengelsen av Gløshaugen-platået i retning av Lerkendal og videre mot den tidligere søppelfyllinga på Sluppen. Her støtte høyskolens interesser mot andre kommunale oppgaver. For det første ble Lerkendal dominert av et kommunalt idrettsanlegg (i dag Lerkendal stadion). For det andre var Trondheim og Strinda kommune i 1962 blitt enige om å planlegge for industriformål på Sluppen. Kommunen så at det var behov for om lag 1500 arbeidsplasser i nærmeste framtid, og de var det industrien som måtte sørge for. Forskning og utdanning måtte stille i annen rekke. I 1960-årene ble det klart at det skulle opprettes et universitet i Trondheim. NTH, Lærerhøgskolen og Vitenskapsmuseet med base på Kalvskinnet skulle inngå. Kommunen ble bedt om å finne areal til det nye universitetet. Det fant de som kjent på Dragvoll. Tanken var trolig at den forventede byveksten ville svøpe inn også dette området. Et nytt veinett, med planlagt tangent over Bakklandet, ville dessuten sørge for kommunikasjonen. Slik gikk det ikke. Veiplanene ble skrinlagt. Veksten bremset opp.

For byens befolkning hadde studentene hele tiden stort sett vært et hyggelig bekjentskap. Noen utpreget forståelse av at teknologi og kunnskap var blitt en del av Trondheims identitet fant man likevel ikke før ved inngangen til 1990-årene. Industrisamfunnet hadde da blitt avløst av informasjonsssamfunnet. Ordfører Marvin Wiseth la vekt på kunnskapsbyen og teknologihovedstaden. Med Sintef fra 1950 og enkelte store industri- og forskningsmiljøer, var ikke betegnelsen aldeles feil. Det tok likevel lang tid før erkjennelsen av at man var en universitetsby nådde gjennom i arbeidet med byens utvikling. Enda lenger tid har det tatt før NTNU nå har begynt å skjønne betydningen av å dyrke Trondheim.

Internasjonalt pekes det ofte på betydningen av å skape attrakt-ive byer rundt kunnskapsinstitusjonene. Et solid og interessant næringsliv kombinert med et godt kultur- og naturtilbud er avgjørende. NTNUs bidrag inn i ulike festivaler og kulturarrangementer er viktig. Det samme er satsingen på å skape nye bedrifter. Tegnene er gode. Ekteskapet mellom byen og universitetet har vært turbulent, men det virker nå å blomstre. Det er derfor grunn til å gratulere ekteparet med de hundre første!

thomas.brandt@ntnu.no



Vis debatt
comments powered by Disqus

Trykk her for debattregler

Gikk du glipp av disse?