Gå til mobilutgaven
Tips oss 24 timer i døgnet på 07200!
  • Send SMS eller MMS med bilder til 07200, kodeord TIPS
  • Send epost til 07200@adresseavisen.no
  • Ring 07200 (telefonen er betjent hele døgnet)

Hver måned belønner vi det beste tipset med inntil 10.000 kroner. Alle tips blir vurdert. Du kan også benytte dette skjemaet:

forsiden / Meninger

- Når staden sover, våker avismannen

  •   per edgar kokkvold<br/>generalsekretær<br/> norsk presseforbund

På den annen side, tirsdag 2. november 2010

- Når staden sover, våker avismannen

Jeg hadde sist uke, sammen med Adresseavisens sjefredaktør Arne Blix, den ære å være vertskap ved Norsk Presseforbunds 100-årsjubileum.
(Foto: SCANPIX)

Foto: SCANPIX

Kronikk onsdag 23. juli 2014

Den siste krigen

Sensommeren 1814 holdt befolkningen i Trøndelag og Jämtland pusten.

Kronikk tirsdag 22. juli 2014

Fremover, Europa

Europas relative økonomiske og politiske makt blir mindre. Bare et felles løft kan hindre reell tilbakegang.

Kronikk mandag 21. juli 2014

Reform med store utfordringer

Vi begynner å se konturene av en helsereform der regjeringen ønsker å gjøre helsesektoren om til et marked.

Kommentar:

Oppvekst i Prøysen-land

Vi etterkrigsbarna fikk vår første skoléring om verden av Alf Prøysen. For dagens unge er han ukjent, men han kjenner dem.

Tøff strid omnytt sykehus

Knapt 150 dager før vedtak fattes er resultatet uavgjort mellom Molde og Kristiansund i landets tøffeste sykehusstrid.

Terroren vimå leve med

Vårt samfunn har bestått den vanskeligste prøven. Men mange må leve med sorgen og savnet.

- Livet må gå videre

Se intervju med Per Joar Hansen etter sparkingen.

Leder mandag 21. juli 2014

Norge bør si ja til OL

Knapt noe land er nærmere til å arrangere et vinter-OL enn Norge.

Kjernen-leder: - Ikke fornøyd før neste punkt er tatt hånd om

Kjernen er fornøyd med at Perry er sparket, men hviler ikke ennå, sier Kenneth T. Kjelsnes.

Bygda som aldri gir opp

Først tok rovdyrene sauen. Så tok storkapitalen bakeriet. Tida er knapp, men libyggen vet hvem de kan stole på.

Pressen har i virkeligheten aldri hatt noe godt ord på seg

(Foto: SCANPIX)

Foto: SCANPIX

Saken oppdateres Last inn siden på nytt

100-årsmarkeringen sto i selvpiskingens tegn, ikke bare under jubileumsseminaret i Operaen, men også gjennom det ANTI-festskrift vi utga til jubileet, der 20 fremtredende samfunnsdebattanter ble bedt om å sette et like kritisk søkelys på vår virksomhet som det vi gjør på andre som forvalter makt og innflytelse i det norske samfunn.

– Aldri har pressen vært dårligere enn nå, sier man nå. Men det sa man også for ti, 20 og 50 år siden, og det kommer man også til å si ti, 20 og 50 år frem i tiden. Pressen har i virkeligheten aldri hatt noe godt ord på seg. Ikke hos de mektige, og knapt nok hos de maktesløse. Og aller minst blant forfattere som måtte livberge seg som journalister, før de fikk virkeliggjort drømmen om å utgi sine tanker mellom to stive permer.

Knut Hamsun kalte sin redaktør «en strandet natur, en åndelig sprade med forkvaklet begavelse, sunket til å være oppvarter for en by, et boulevardpublikum: – Legg merke til denne mann uten overbevisning, uten vederheftighet satt til doms over mennesker og ting bare i kraft av sin evne til å lytte seg til byens offentlige mening, skrev han. Helge Krog sa om journalisten at han består av sandkorn, åndelige sandkorn: «Han samler brokker og stumper og levninger allevegnefra, en opplysning her, en mening hist – og blir aldri noe menneske». Bjørnstjerne Bjørnson lot sin bladmann gå til grunne under tyngden av sin egen ondskap og med en endelig selverkjennelse: «Jeg er bare skapt til ulykke». Aasmund Olavsson Vinje kalte, alt i 1851, journalisten «en skråler, en sjofeltist, en bitte liten ærgjerrighet der som en smigerens snylteplante vil ranke seg opp omkring maktens humlestang, en forloren person der ikke duger til annet, en hjerteløs der slynger sorg og bitterhet inn i de private forhold og drar en inderlig god og uskyldig embetsmann efter håret; han er et ulykkelig menneske, der efter et urolig liv har en mørk alderdom i vente».

Og det var ikke et spor bedre utenfor landets grenser. Gustav Fröding, som var journalist i store deler av sitt liv, hadde bare ringeakt til overs for presseyrket. – Et tarvelig håndverk, mente han, et kloveyrke, uverdig en stolt og opphøyet ånd. Birger Sjöberg hadde det på samme måte. Han foraktet et yrke som tvang ham til å interessere seg for jubilerende postmestre og sviktende potetavlinger. Hans lette, grasiøse og muntre stil passet dessuten dårlig i begravelsesreferatene i Helsingborgs-Posten.

Men hvor mye skyldes alle skjellsordene journalistikken, og hvor mye skyldes den det faktum at journalisten er budbringeren som alltid har fått ansvaret for det sørgelige budskap den er satt til å formidle? Kan det være slik at når noen finner journalistikken ekkel og usmakelig, så er det ikke minst fordi den speiler den virkelighet vi lever i? Kan det være som Herman Smitt Ingebretsen sa for nøyaktig 50 år siden, at forskjellen mellom journalisten og andre, er at han må stille sine feil til skue hver eneste dag, mens andre kan gå i hus med sine – og nyte hans til frokost?

Johan Falkberget sto ganske alene blant pressekritiske litterater. – Hele livet har jeg vært journalist, og jeg er like stolt av det som av å skrive bøker: «Journalistikken er mitt daglige åndedrett. Journalisten er jernlungen i vårt åndsliv. Når staden sover, våker avismannen». Man gjør klokt i å lytte til mediekritikk. Men glem ikke at mye av kritikken er minst like unyansert som den kritikk mediene retter mot andre. Og det sier ikke så rent lite!

kokkvold@online.no

Vis kommentarer

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

Disqus