100-årsmarkeringen sto i selvpiskingens tegn, ikke bare under jubileumsseminaret i Operaen, men også gjennom det ANTI-festskrift vi utga til jubileet, der 20 fremtredende samfunnsdebattanter ble bedt om å sette et like kritisk søkelys på vår virksomhet som det vi gjør på andre som forvalter makt og innflytelse i det norske samfunn.
– Aldri har pressen vært dårligere enn nå, sier man nå. Men det sa man også for ti, 20 og 50 år siden, og det kommer man også til å si ti, 20 og 50 år frem i tiden. Pressen har i virkeligheten aldri hatt noe godt ord på seg. Ikke hos de mektige, og knapt nok hos de maktesløse. Og aller minst blant forfattere som måtte livberge seg som journalister, før de fikk virkeliggjort drømmen om å utgi sine tanker mellom to stive permer.
Knut Hamsun kalte sin redaktør «en strandet natur, en åndelig sprade med forkvaklet begavelse, sunket til å være oppvarter for en by, et boulevardpublikum: – Legg merke til denne mann uten overbevisning, uten vederheftighet satt til doms over mennesker og ting bare i kraft av sin evne til å lytte seg til byens offentlige mening, skrev han. Helge Krog sa om journalisten at han består av sandkorn, åndelige sandkorn: «Han samler brokker og stumper og levninger allevegnefra, en opplysning her, en mening hist – og blir aldri noe menneske». Bjørnstjerne Bjørnson lot sin bladmann gå til grunne under tyngden av sin egen ondskap og med en endelig selverkjennelse: «Jeg er bare skapt til ulykke». Aasmund Olavsson Vinje kalte, alt i 1851, journalisten «en skråler, en sjofeltist, en bitte liten ærgjerrighet der som en smigerens snylteplante vil ranke seg opp omkring maktens humlestang, en forloren person der ikke duger til annet, en hjerteløs der slynger sorg og bitterhet inn i de private forhold og drar en inderlig god og uskyldig embetsmann efter håret; han er et ulykkelig menneske, der efter et urolig liv har en mørk alderdom i vente».
Og det var ikke et spor bedre utenfor landets grenser. Gustav Fröding, som var journalist i store deler av sitt liv, hadde bare ringeakt til overs for presseyrket. – Et tarvelig håndverk, mente han, et kloveyrke, uverdig en stolt og opphøyet ånd. Birger Sjöberg hadde det på samme måte. Han foraktet et yrke som tvang ham til å interessere seg for jubilerende postmestre og sviktende potetavlinger. Hans lette, grasiøse og muntre stil passet dessuten dårlig i begravelsesreferatene i Helsingborgs-Posten.
Men hvor mye skyldes alle skjellsordene journalistikken, og hvor mye skyldes den det faktum at journalisten er budbringeren som alltid har fått ansvaret for det sørgelige budskap den er satt til å formidle? Kan det være slik at når noen finner journalistikken ekkel og usmakelig, så er det ikke minst fordi den speiler den virkelighet vi lever i? Kan det være som Herman Smitt Ingebretsen sa for nøyaktig 50 år siden, at forskjellen mellom journalisten og andre, er at han må stille sine feil til skue hver eneste dag, mens andre kan gå i hus med sine – og nyte hans til frokost?
Johan Falkberget sto ganske alene blant pressekritiske litterater. – Hele livet har jeg vært journalist, og jeg er like stolt av det som av å skrive bøker: «Journalistikken er mitt daglige åndedrett. Journalisten er jernlungen i vårt åndsliv. Når staden sover, våker avismannen». Man gjør klokt i å lytte til mediekritikk. Men glem ikke at mye av kritikken er minst like unyansert som den kritikk mediene retter mot andre. Og det sier ikke så rent lite!
kokkvold@online.no
