forsiden / Meninger

Et dukkehjem i dag

  •   John Brumo<br/>Professor i nordisk litteratur, NTNU

Kronikk, fredag 21. januar 2011

Et dukkehjem i dag

I kveld har Henrik Ibsens «Et dukkehjem» fra 1879 premiere på Trøndelag Teater. Men kan denne klassikeren fortsatt være et aktuelt drama?
(Foto: Nils H. Toldnes)

Foto: Nils H. Toldnes

Saken oppdateres.

Da «Et dukkehjem» utkom i 1879, var skuespillet både en suksess og en skandale. Samtidig som kritikerne over hele Europa roste dramaet for sin nerve og kresne bruk av dramatiske virkemidler, var publikum sjokkerte over Noras valg – hvordan kunne hun forlate hjemmet, barna og mannen?

I Ibsens stykke møter vi som kjent ekteparet Nora og Torvald. Ekteskapet er tilsynelatende en idyll, men Nora har en hemmelighet: Hun har tidligere forfalsket et lånepapir for å finansiere en reise for å redde Torvalds helse. I stykket er hemmeligheten i ferd med å bli avslørt. I løpet av noen dager går det opp for Nora at mens hun har tatt store sjanser for ektemannens skyld, tenker han bare på å skjerme seg selv og opprett-holde en vellykket fasade for omverdenen. Nora innser at hun har levd på illusjoner – hun har vært som en dukke i et dokkehus. Hennes svar blir å dra, hun må ut i verden for å «opdra seg selv». For mange var dette en rystende avslutning på stykket, og på flere tyske teatre ble siste scene forandret slik at Nora likevel valgte å bli!

Med «Et dukkehjem» fant Ibsen formen som skulle gjøre ham til en verdensdramatiker, det realistiske samfunnsdrama. Stykket var også Ibsens innlegg i «kvinnesaksspørsmålet» i 1879. Som få andre viste han til at menn og kvinner levde under helt ulike sosiale vilkår. I sine notater til stykket skrev Ibsen: «Der er to slags åndelige love, to slags samvittigheder, en i manden og en ganske anden i kvinden». Dette ville han anskueliggjøre gjennom dramaet om Nora og Torvald. Stykket stilte spørsmål om kvinners muligheter på en måte som vitaliserte datidens kjønnsdebatt og fikk varige politiske konsekvenser.

Når Trøndelag Teater nå setter opp stykket, kan man lure på om det fortsatt er aktuelt: I dag, hvor nesten halvparten av alle ekteskap blir oppløst, vil neppe like mange la seg sjokkere av at Nora slår igjen døren etter seg. Kan Nora – som verken hadde stemmerett, muligheter til utdanning eller egen økonomi – fortsatt personifisere forskjeller mellom kjønnene? I alle fall ikke på samme måte: Den idékampen som Ibsen sto midt oppe i, kan vanskelig oppleves som særlig aktuell i dag.

For det knytter seg to problemer til iscenesettelsen av Ibsens skuespill i dag. Det første er åpenbart: Den politiske og sosiale situasjonen er helt annerledes. Det er innlysende at når Nora forlater familien på slutten av «Et dukkehjem» i 2011, er det ikke lenger noen skandale. I vår tid, hvor opprør og brudd er blitt en estetisk norm, er det ikke lenger sjokkerende å se noen gå ut av en dør. For det andre ligger det en vesentlig utfordring i at selve det ibsenske språket klinger litt oppstyltet og gammeldags på dagens scener. For å ta et ikke helt nytt eksempel: Da Lise Fjeldstad spilte Nora i den berømte og ellers svært teksttro oppsetningen i NRK Fjernsynsteateret fra 1973, kunne man ikke la henne utsi den originale Noras hemmelige lyst til å si «Død og pine!», men måtte endre det til «Faen i helvete!», for å la banningen beholde sin provokative kraft. På samme måte kan vi si at de typisk ibsenske honnørord, «frihet» og «sannhet» har blitt abstrakte og mangetydige og mistet sin opprørske klang.

Under feiringen av Ibsen-jubileet i 2006 ble det gjort mye for å vise Ibsens aktualitet og avant-gardekarakter som forfatter, ikke minst gjennom spennende oppsetninger hvor regissører moderniserte, refortolket og rekontekstualiserte dramaene på kreative måter. Enten regissøren endret handlingen, for eksempel ved at Nora skyter Helmer i «Et dukkehjem» (2004, i regi av Thomas Ostermeier), eller ved at man satte opp Ibsen som musikalversjon («Kjærlighetens komedie», Oslo Nye, av Svein Sturla Hungnes) eller som tango («TanGhost», i regi av Per-Olav Sørensen), eller at tante Julle i «Hedda Gabler» dukker opp som transvestitt (2002, på Det norske teater, regi Odd Christian Haugen).

Det drøyeste eksemplet på modernisering av «Et dukkehjem» tilhører imidlertid multikunstneren Matias Faldbakken, som i 2006 utga sin nyskrivning av stykket under tittelen «Kaldt produkt». Her møter vi det kjente ekteparet i svært modernisert versjon: Thorvald som avdanket snowboardstjerne med spillegjeld. Nora er blitt gravid under forsøket på å dekke denne gjelden «in naturalia». Til slutt jager Nora ut sin dvaske mann og kveler sitt nyfødte barn fordi det vil begrense hennes frihet. Selv om Faldbakken neppe ivaretar Ibsens kvinnefrigjørende hensikt med stykket, tar han vare på sjokkeffekten som fortidens publikum trolig opplevde når Nora forlot hjemmet. De patriarkalske samfunnsstrukturene som «Et dukkehjem» engang var et oppgjør med, er erstattet av et frihetsbegrep som egentlig er en grenseløs egoisme.

Med eller mot Ibsens intensjoner: «Et dukkehjem» er et stykke som tåler fornyelser og aktualiseringer godt. Men de fleste nyere Ibsen-oppsetninger viser altså at det er umulig å spille «Et dukkehjem» som om ingenting har forandret seg på 132 år. Viktige deler av Ibsens verk er knyttet til hans samtid, derfor må enten publikum minnes om den eller så må stykket aktualiseres. Det må rives løs fra fortiden og settes inn i samtiden hvis stykket skal være noe mer enn en anakronisme. Forhåndsreklamen fra Trøndelag Teater antyder heldigvis akkurat dette: Det varsles en aktuell og nådeløs skildring av en moderne norsk familie. Det vil bli spennende å se hva Ibsens tekst kan si oss i dag. Hvilken form for tvang eller makt er det i dag som utøves i samfunn og ekteskap? Hvem begrenser friheten til hvem i dag?

I kraft av sin stramme intrige og nyanserte personfremstilling har «Et dukkehjem» slitestyrke nok til å være et aktuelt drama, også i dag.

comments powered by Disqus
Fikk du med deg disse?