Endret: 01.03.2011 kl. 09:14
«I hovedsak viser vår analyse av de lekkede e-postene «business as usual» når det gjelder forskningspraksis.»
Mediene fortalte om fusk, og vi ble bombardert med oppslag som «Norske forskere i klimakrig» (Dagbladet 25.11.2009) og «Hacket server for å avdekke klimabløff» (Nettavisen 21.11.2009).
Utenlandske aviser som The Times og The Telegraph omtalte hendelsene som «the great climate change science scandal» (29.11.2009) og «another smoking gun» (8.12.2009).
Skandalen som raskt ble døpt Climategate – klimaets Watergate – oppsto da 1073 e-poster skrevet av ledende klimaforskere ble lekket fra Climatic Research Unit ved universitetet i East Anglia. Innholdet syntes for mange å bevise at forskernes metoder var tvilsomme, eller i verste fall at de hadde holdt offentligheten for narr, med en bløff om at menneskelig aktivitet påvirker klimaet.
The Wall Street Journal skrev at avsløringen kan undergrave oppfatningen av at årsaken til global oppvarming er endelig. Særlig ett sitat fra disse e-postene ble fremhevet. Her beskrives et triks, brukt for å «hide the decline». Dette ble tolket som bevis for at forskerne jukset og at de skjulte en temperaturnedgang. For eksempel skrev The Financial Times: «One e-mail from Professor Phil Jones spoke of using a «trick» to hide «the decline» of temperatures» (23.11.2009).
I sum ga mediedekningen et inntrykk av uhederlighet i klimaforskningen og at hendelsen representerte et brudd med (god) vitenskapelig praksis. Dette gjorde oss nysgjerrig, fordi vi med bakgrunn fra teknologi og vitenskapsstudier er opptatt av å studere vitenskapelig praksis. Hva hadde foregått? Hva kunne e-postene si oss om hvordan fakta etableres innenfor klimaforskningsfeltet?
Siden 70-tallet er det bygget opp en stor kunnskapsbase som belyser vitenskapsproduksjon. Etnografiske studier av vitenskapelig praksis innenfor felter som høyenergifysikk, medisin og molekylærbiologi har vist at uformell kommunikasjon, diskusjon, tolkning og strid er sentrale elementer når fakta etableres over tid og mellom ulike fagmiljøer. Hvordan skiller de lekkede e-postene seg fra dette bildet av vitenskapelig praksis?
E-postene bør leses som en kollektiv rådslagning mellom forskere, hvor et globalt og løst sammensatt fagfellesskap drøfter en rekke problemstillinger knyttet til metodiske valg og presentasjon av forskningsresultater.
Diskusjonene preges av vurderinger og tolkning av enkelte forskningsresultater, fremskaffing av data (og bruk av tilnærmede verdier; «proxyer» der data er mangelfulle), og vurderinger av egen og andres vitenskapelige aktivitet.
E-postene viser hvordan ideer diskuteres mellom forskerne og løsninger på felles problemer foreslås. De beskriver i hovedsak en hverdagslig vitenskapelig praksis som vil være gjenkjennelig for mange som er involvert i forskning. De som jobber i et laboratorium vet at fakta ikke «oppdages», men at det å fremskaffe fakta krever nitid arbeid i form av å bestemme hvordan eksperimenter kan kjøres, hvordan utstyret settes opp, tester kjøres, resultater forkastes, diskutere resultaters troverdighet osv.
E-postene gir et unikt blikk inn i kommunikasjonsprosessene rundt frembringelsen av forskningsresultater på tvers av institusjoner og fagmiljø. Et spesielt element ved denne situasjonen er at klimaforskerne er under press både fra skeptikere og politikere.
Mange e-poster viser at forskerne kollektivt forbereder seg på tøffe vitenskapelige slag mot det de betrakter som uhederlige fiender. Samtidig avslører e-postene diskusjoner om hvordan å forholde seg til ulike forventninger, for eksempel om at man skulle presentere resultater entydig i forbindelse med COP15.
Vi merker oss også at e-post fremstår som et relativt bindende medium, selv om språket ofte er uformelt, fordi forskerne kan sitere tidligere utsagn, på en annen måte enn ved muntlig kommunikasjon. E-postene har ofte mange mottagere, ved ulike forskningsinstitusjoner. Som kommunikasjonsmedium fremstår e-post som et essensielt redskap for konsensusbygging blant klimaforskerne.
I hovedsak viser vår analyse av de lekkede e-postene «business as usual» når det gjelder forskningspraksis. Den gir ikke noe grunnlag for å si at klimaforskerne jukset. Hvordan kan det da ha seg at e-postlekkasjen vakte slik harme og etterlot en strøm av medieoppslag om lureri?
Saken avslører først og fremst medienes manglende innsikt i vitenskapelig praksis, samt deres hang til å dramatisere og skape sensasjoner gjennom å «avsløre», polarisere og spissformulere. Saken var tilsynelatende egnet for denne dramaturgien, også fordi sterke krefter med profilerte klimaskeptikere i spissen arbeidet hardt for å frembringe et slikt bilde. Det er vanskelig å vurdere konsekvensene av Climategate.
Publiseringen og den påfølgende mediestormen i ukene før det fiaskopregede klimamøtet i København var neppe tilfeldig. Det er liten tvil om at Climategate påvirket stemningen i København. På lengre sikt håper vi imidlertid at saken også får positive ringvirkninger, i den forstand at den er med å justere den generelle forestillingen om hva forskning innebærer og hvordan vitenskap gjøres.
Begivenhetene rundt Wikileaks gir oss en indikasjon på at lekkasjer av skriftlig materiale vil være en aktuell problemstilling og av stor betydning fremover. Neste gang dette rammer vitenskapen er det lov å håpe at journaliststanden har lært noe av Climategate, at de besinner seg og leser materialets innhold før de roper skandale. Noe annet vil være juks og bedrag.
Diskuter denne saken
Innsendt av C 02, 01.03.2011 09:42:25
Hvis det er "business as usual" å komprimittere data, ikke offentliggjøre data og påvirke fagfellevurderinger, så bør forskere lære seg noe om etikk. Hvis forskere føler seg presset av politikere for å komme frem til ønskede resultater, slik artikkeforfatteren skriver, bør de trekke seg fra oppdragene. Forskningen bør være fri og uavhengig av ytre påvirkninger. Climagate e-postene er en beskrivelse på hvordan forskning ikke skal utføres og hvordan forskere ikke skal operere.
