Med hvilken rett kan mannen bak ugjerningene i Oslo og på Utøya gi seg ut for å være en kristen?
Endret: 04.08.2011 kl. 09:21
«Kristendommen er preget av en dyp konflikt»
Spørsmålet er allerede tatt opp av erklærte kristne, som alle finner hans oppfatninger fullstendig fremmede.
Trolig er han mer styrt av islamhat enn av kristentro, og han ser på det kristne primært som vestlig kultur og åpenbart ikke som universell nestekjærlighet. Men han hadde planlagt nattverd i en navngitt Oslokirke før terroraksjonen – for å gjøre opp sitt mellomværende med Gud – og vi kommer ikke utenom det brysomme spørsmålet: Hva er det som kjennetegner det kristne – ikke i dogmatisk forstand, men som mentalitet? Spørsmålet er blitt ytterligere aktualisert gjennom de annonserte – men heldigvis avlyste – aksjonene på Stiklestad, rettet mot forslaget om å gjøre stedet til et senter for multikulturell forståelse. Det er ikke rart om mange heller spør seg: Er det noe med det religiøse i seg selv som driver mennesker til vanvidd?
Kristendommen er preget av en dyp konflikt. Vi finner den allerede i gapet mellom Det gamle testamente – «øye for øye, tann for tann», altså hevnens budskap – og det nye testamentet – «gjør mot andre det du vil de skal gjøre mot deg», altså kjærlighetens evangelium. Denne dobbeltheten finner vi igjen gjennom hele kirkehistorien. På den ene siden kirken som maktsyk institusjon, i allianse med konger og keisere, krigsmakt og kapitalkrefter – på den andre siden «de stille i landet», som har tatt troen innover seg, og som har hatt mer enn nok med hverdagen og de gode gjerninger. På den ene siden kampen om de sanne evangelier og den rette tro – med blodige korstog, imperialistiske eventyr og hovmodig misjon i kjølvannet – på den andre siden dialogen, samtalen og møtet mellom trosretninger. Ikke minst viser de to ansiktene seg i hvordan mennesker framstår for andre. Noen ganger møter vi prangende tro og frelsens selvgodhet – andre ganger lutrende tvil og nagende selvransakelse. Noen ganger møter vi strenghet og fordømmelse – andre ganger tilgivelse og barmhjertighet. Noen ganger hører vi om synd og fortapelse, andre ganger om nåde og kjærlighet. Men det er ikke slik at kirken alltid har befunnet seg på den «gale» siden. I noen grad har den også endret karakter – i alle fall i Norge – og framstår i dag som dialogens talsmann og de fremmedes beskytter – for å holde meg til den aktuelle situasjonen.
Hvor kan vi finne forklaring på det vanvittige som har hendt?
Kanskje er det noe å hente hos den politiske filosofen John Gray, i boka Black Mass. Apocalyptic Religion and the Death of Utopia (2007). Der tar han for seg utopiene som har ridd verden – enten med utgangspunkt i religiøse og politiske forestillinger, eller med selve framskrittet som drivkraft. Felles for dem alle er troen på tusenårsriket, der det eneste sanne har seiret, alle er lykkelige og lidelsen er overvunnet. De politiske utopiene finner vi både til venstre og høyre, med sterke eksempler fra forrige århundre (nazismen, fascismen, kommunismen), mens den tekno-vitenskapelige utopisten (alt er mulig) lever i beste velgående, samtidig som rasismen finner stadig nye former. Gray retter særlig oppmerksomheten mot de nye høyreutopiene, spesielt den amerikanske nykonservatismen med sin særegne blanding av økonomisk liberalisme og moralsk konservatisme, i stor grad knyttet til fundamentalistisk kristentro. Etter 11.9 ble denne ideologien rettet mot den islamske verden, og islamofobien grep om seg. Bush kom med den famøse formuleringen om «ondskapens akse», og hevdet at «de som ikke er med oss, er imot oss». Slike enkle forestillinger om det gode og det onde har ikke preget moderne kristendom, hevder Gray. Kristendommen har snarere vært en historisk forutsetning for den europeiske humanismen, for menneskerettigheter og toleranse.
En slik perversjon er det vi finner hos ugjerningsmannen som skaket Norge.
Han anser seg som deltaker i et korstog mot den islamsk-arabiske okkupasjonen av Europa. Slik korsfarerne i middelalderen ble instruert av Paven om at sjansen for frelse og evig liv steg med antall vantro som ble drept, hadde ugjerningsmannen på Utøya fått det for seg at jo flere han drepte, jo mer rettferdig ble han i Guds øyne.
Med et slikt bakgrunnsteppe er det grunn til å feire olsok – og hærføreren Olav – med omtanke, ikke minst på Stiklestad. Kanskje var innslaget tonet ned av arrangøren i år, men for et par år siden stod det å lese i Adresseavisen: «I dag er det duket for ’leikeslaget’, hvor ungene fra femårsalderen og oppover skal få en smakebit av hærlivets gleder, med tresverd og skjold». Forstår unger i femårsalderen hva dette går ut på? Forstår barna – eller for den saks skyld vi voksne – forskjellen mellom denne forherligelsen og den politisk korrekte kritikken av vold og krig? Eller godtar vi snarere den «rettferdige» krigen – der Gud står på vår side i kampen mot de vantro? Men kunne det være rett den gangen, og «vanvittig» i dag? Ligger ikke problemet i selve mentaliteten – at tro skal vinnes ved vold?
Nå er denne mentaliteten – på ubegripelig vis – blitt knyttet til et korstog for «kristne verdier». Særlig vanskelig er det å forstå dette: Det som engang kom som ny tro fra fjerne strøk, og som ble forsøkt nedkjempet med alle midler, er blitt til det norske og nasjonale, knyttet til vestlig kultur og tradisjon. Noen ganger kan en få det for seg at en ny import av religiøst tankegods ikke bare vil være av det vonde. Også kristenheten trenger til fornyelse – eller handler det bare om å holde seg til Bergprekenen?
Diskuter denne saken
Innsendt av Bjarte Bjorheim, 07.08.2011 14:18:57
Det gjør ikke noen til et bedre eller dårligere menneske. Den samme logikken kan brukes på andre religioner. jeg er humanetiker og mener at religiøs overtro og fanatisme er farlig for de generelle menneskerettigheter. Kristendommen og islamismen har mange likhetstrekk. Historien forteller om mange grusomme hendelser knyttet til religioner.
Innsendt av våken, 06.08.2011 14:17:06
«Kristendommen er preget av en dyp
konflikt»«Med hvilken rett kan mannen bakugjerningene i Oslo og på Utøya gi seg utfor å være en kristen?»Det er ikke kristendommen som er i dyp konflikt! Det er det norske samfunnet som er kjørt inn i en dyp og alvorlig konfliktsituasjon ved politiskt blindhet og aroganse:Det norske samfunnets vestlige kristne arv, som garanterer demokrati og frihet, motarbeides bevisst til fordel for andre religiøse strømninger, som historisk og tradisjonellt står for tyrrani og undertrykkelse. Dette skjer gjennom selvvalgt blindhet og under faner som toleranse og forståelse. Det foregår en konsekvent skyggeligging av disse begrepene og de presses til det absurde, slik at det for eksempel er intolerant å ikke akseptere det som i virkeligheten er intoleranse.Denne virkeligheten er det mange som reagerer imot, men det skjer samtidig forsøk på å skremselmale og latterliggjøre disse standpunktene. Det er tydelige eksempler på tyste demokratiske ytringer med slike standpunkter - og dette fører beklageligvis til mer ekstreme ytringer ...!Innsendt av Marit Uthus, 04.08.2011 07:54:17
Så godt at Per Bjørn Foros i gårsdagens kronikk løfter fram kristendommens “janusansikt” – det gode og det onde. Jeg tenkte tanken, da jeg gikk inn i vakre Nidarosdomen, for å prøve å lindre smerte i det ufattelige onde som nå har rammet oss. En tanke langt mindre klar og dyp enn det som presenteres i denne kronikken, og derfor også så godt at han som har kunnskap skriver kronikken. Men likevel, jeg tenkte på dette kirkebygget, og på hvilke krefter som må ha ligget bak da noe så stort og mektig ble bygd den gangen for lenge siden. Og jeg tenkte på at også kristendommen har representert mye ondt, berettiget som at det var i det godes tjeneste. Storhet, rikdom og makt har ingenting med det gode å gjøre. Jeg er utmeldt av statskirken fordi jeg ikke tror at gud skapte menneskene, men tvert i mot tror at menneskene skapte gud; i det universelle behovet for å søke mening og trøst når livssmerten blir for stor. Men jeg vet Jesus, som sønn av menneskeverdet og nestekjærligheten. Derfor kan jeg også gå inn i den stolte domkirka vår og kjenne at smerten lindres litt. Jeg er ikke så opptatt av graden av kristentro hos denne ondskapens mann, Anders Behring Breivik. Jeg er mer opptatt av hvordan alle vi andre kan bli mer bevisste vårt ansvar for å tjene det gode, med det gode og for det godes skyld.
Innsendt av Undrende, 03.08.2011 15:58:35
"Med hvilken rett kan mannen bak ugjerningene i Oslo og på Utøya gi seg ut for å være en kristen? "
Ikke at jeg på noen måte forsvarer Breivik, men hvorfor kan han ikke utgi seg for å være kristen?I de siste 2000 årene har folk gjort langt værre handlinger enn Breivik sine, i den kristne guds navn. Så hvorfor kan ikke han være kristen..?Innsendt av Bjorgice, 04.08.2011 19:52:47
Hitler brukte også kristendommen. Det sto GUD ER MED OSS på soldatenes beltespenne !!
En kan vel også si at opphavet til en god del ufred menneskene imellom dreier seg om religion.Innsendt av +, 03.08.2011 12:27:14
Uttrykket å bli frelst eller troende, eller også kristen, er ofte forbundet med et alvorlig personlig oppgjør, hvor en sier ja til Jesus som en personlig frelser. Å kalle seg kristen kan en selvsagt også gjøre uten et slikt oppgjør, men hvor dyptgripende det går kan ikke avgjøres av mennesker.
Hykleri kan man møte i mange slags former og utgaver, og det er velkjent at Jesus refset fariseerne for nettopp dette. Bønn, bibellesning og Gudstjenester vil være naturlig for en troende. "Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert Guds ord", sa Jesus. Åndelig næring m.a.o. I dette vil det ligge en forvandling. Uten dette blir det kristne livet tomt. Å si JA til Jesus, er å invitere ham inn i sitt liv. Er det vanskelig å tro? Det kan se sånn ut, men det handler mest om overgivelse. Johannes evangeliet gir en god start i Bibellesningen.De personlige møtene i 3. og 4. kapittel er så betagende og sterke. Anbefales.Innsendt av Tore Tømmerdal, 10.08.2011 22:15:53
For det gir opplevelser i virkeligheten ! Å innvitere en eventyrfigur gir jo ikke annet en falske sinwstemninger. For alt som heter hellige skrifter er jo skrevet av menesker, og vedtatt hellig av menesker. Og ser vi på religionshistorien, så er det vel ikke mange av denne sosrten vi ville ha som venner, eks. Olav Digre, senere gjort til helgen av presteskapet, så de kunne lure folk og skremme folk. Jeg har sett mange nok som har "overgitt" seg til løgna og bløffen, og er blitt ødelagt som menesker, ødelagt sin famile i splittelse og ødelagt sine barn. Jeg har ennå ikke sett en av "de selvfrelste" som har bidratt med noe godt i livet, overfor sine medmensker. For de framstår ikke med tillit, janusansiktene tyter fram. Men jeg ser hver dag folk som i virkelighetens navn bidrar til positive måter for sine medmenesker, uten å forherliger seg i et eventyrbilde av en eller annen gudeskikkelse.
Innsendt av Undrende, 07.08.2011 11:56:51
"Er det vanskelig å bli en troende?"
Nei, ikke i det hele tatt.Det som er vanskelig, er å ha evnen til å tenke selv, og ikke la seg lede som en sau av hjernevaskende propaganda..
