Kronikk, torsdag 13. oktober 2011

Psykopatens farlige makt

Ordet psykopati blir ikke lenger brukt i psykiatrien og i rettsvesenet. Isteden taler man mer generelt om personlighetsforstyrrelser.

Saken oppdateres.

Innen psykiatrien mangler full enighet om definisjonen på psykopati, og i forskning på årsakene til sykdommen spriker resultatene. Men beskrivelsen av psykopatens adferdsmønster er mange og sammenfallende. Psykopatene utgjør cirka ca. 2,5 prosent av den voksne befolkning. Kjønnsfordelingen er 5–1 i mannens disfavør.

Den finske legen Raimo Mäkelä beskriver i sin bok «Psykopatenes makt» psykopaten som en person som i barndommen fikk enten en for streng/iskald eller en for ettergivende/likegyldig oppdragelse. I begge tilfeller har barnet lidd under manglende omsorg, varme, empati, ros, anerkjennelse. I ungdommen reagerer det sårede sinn ofte med et asosialt handlingsmønster med stoff- og alkoholmisbruk. I voksen alder kan skadene slå ut i psykopati. Det som da skjer er at de svakhetene psykopaten bærer i sitt indre, blir ubevisst fortrengt og så projisert over på andre personer. Nå er det ikke lenger han selv som er svak, aggressiv, løgnaktig, konspirativ, men de andre. Selv forstår psykopaten seg nå som sterk og ufeilbarlig. Han lever i konstant kamp, bekjemper sin egen svakhet i de andre, skaper seg stadig nye fiendebilleder i uskyldige, intetanende familiemedlemmer, arbeidskamerater, politikere, ja, gjerne også i ideologier. Og kampen er nådeløs. Han forakter gråt, sammenbrudd, milde klager hos ofrene. De bare styrker hans følelse av egen allmakt. En total mangel på empati karakteriserer hans fremferd. Selv er han et tomt skall, som lever av andres underkastelse og beundring. Rustningsminister Albert Speer forteller i sine «Erinnerungen» hvor paff han ble da han var på tomannshånd med Hitler og oppdaget hvor grunn han var i sin personlighet.

Kan fremveksten av psykopati og psykopatens skadevirkninger avverges eller i det minste reduseres? Professor i psykiatri Alv A. Dahl gir et positivt svar i sin bok «Sjarmør og tyrann». Skulle en slik velgjerning bli samfunnet til del, forutsetter det opplysning og atter opplysning. Her fattes mye. Uvitenheten er stor i brede lag av befolkningen, ja, selv blant såkalte intellektuelle kan kunnskapen om psykopati være lik null.

Det som lurer de fleste er psykopatens dobbeltrolle. Han kan opptre utrolig vennlig, beskjedent og sjarmerende utad overfor naboen, i foreningslivet, overfor sjefen i bedriften, i sin nærmeste omgangskrets, og snu til en ufyselig tyrann innad i familien. Direkte stereotype er godtroende menneskers utbrudd som: «Ryktet om at X juler opp kone og barn, må være løgn. For vi har jo bare opplevd ham som verdens hyggeligste mann.»

Psykopaten er årsak til ufattelige lidelser i samfunnet. Det vet behandlere som har sett ofrenes tårer og lyttet til deres fortvilelse. Det må være lov å spørre om tiden nå er inne til at behandlere avanserer fra terapi av ofrene til også å gi et føre var til alle som befinner seg i faresonen. Som ikke-sakkyndig – men med rik erfaring – våger jeg noen henvisninger i preventiv retning:
Enhver som innehar en lederrolle i arbeidslivet bør studere «Psykopater på jobben» av Kari Garmannslund. Hun gir ledere gode råd om hvem man ansetter og hvem man ikke ansetter i en bedrift. Psykopatene «formørker jobbhverdagen for oss med sin manipulerende og uforutsigbare adferd. De trakasserer og mobber, lyver og bedrar». De kan også ved lovløse gjennomføringer av ville prosjekter bringe bedrifter i økonomisk uføre og utad besudle arbeidsplassens gode navn og rykte.

Den unge eller middelaldrende kvinne, som blir bestormet av den uimotståelige sjarmøren, som i tide og utide drysser et regn av smigrende komplimenter over hennes forvirrede hode, bør ta en tenkepause og lese den tidligere nevnte «Psykopatenes makt» av Raimo Mäkelä. Her nevner og forklarer han femti tegn på psykopati. Det gamle ordtaket gjelder også her: «Bedre føre var enn etter snar.» Lar hun seg fange i psykopatens nett og snarlig havner i noe som ligner et ekteskap, han kan jo bare elske seg selv, blir livet en eneste lang via dolorosa, og den tidligere romansen ender med frynsete nerver, skilsmisse og lang terapi.

For alle biskoper, kirkeverger, prester, forstandere, medlemmer av menighetsråd bør «Det farlige maktmennesket» av Edin Løvås være obligatorisk lesning. Han redder oss ut av den snare mange kristne går i når de forveksler tilgivelse med ettergivelse. Psykopaten skal, som alle andre onde mennesker, bli tilgitt, men ikke bli tillatt uforstyrret å ture frem med sin ondskap. Straks en psykopat tråkker en sjel under fot, skal han møte skarp tilrettevisning. Milde ord hjelper sjelden. Lær av Paulus ordbruk i Galaterbrevet. Å ikke reagere momentant og kraftig når en medkristnes personverd blir såret er forkastelig. Da gir man jo bare psykopaten grønt lys til å trakassere nye menighetslemmer. Vi minnes Øverlands ord: «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke treffer deg selv.»

For behandlere, som ønsker å tørke støvet av tidligere kunnskaper, anbefaler jeg «Sjarmør og tyrann» av Alv A. Dahl. De som vil analysere storpolitiske maktovergrep i dette og forrige århundre, vil ha utbytte av Ingjald Nissens «Psykopatenes diktatur». Alle vi som håper på befrielse fra psykopatens makt i samfunn og kirke, vil finne trøst og håp i lesning av Tollak B. Sirnes' bok «Sett fangene fri».

Vis debatt
comments powered by Disqus

Trykk her for debattregler

Gikk du glipp av disse?