(Foto: Kallestad, Gorm)

Foto: Kallestad, Gorm

(Foto: Kallestad, Gorm)

Foto: Kallestad, Gorm

Leses nå:

I århundrer har vi utforsket den fysiske verden og den fysiske kroppen vår. Naturvitenskapen har strukturert og systematisert så vi har fått en begripelig verden. Vi har utviklet industri og teknologi for å utnytte omgivelsene våre. Men hva vet vi om sinnet og bevisstheten vår? Sinnet vårt er som en upløyd mark. Et hvitt felt som forskerne har kvidd seg for å røre ved. Fagområdet har lav status, og det finansieres få prosjekter. Hvorfor? For å finne svar må vi tilbake til Rene Descartes som la grunnlaget for dualismen mellom kropp og sinn, og lot sinnet legges i skuffen for «religion og uangripelig åndelighet».





Spørsmålet er bare om vi kanskje burde endre på dette – fire hundre år etter?

For nå strømmer det inn ny kunnskap om kropp og sinn. Den mekaniske, enkle kroppen, som ligger som basis for dagens legevitenskap, synes utilstrekkelig. Kroppen står frem som et komplisert samspill mellom immunsystem, autonomt system og systemet som styrer kroppens hormonfunksjon. Forskning påviser at cellene i hele kroppen kommuniserer med hverandre, og at hver tanke vi tenker formidles ut i kroppen ved hjelp av signalstoffer og hormoner, som setter i gang kjemiske cellereaksjoner. Molekylærbiolog Anders Goksøyr ved Universitetet i Bergen, sammenligner det som foregår i en celle med at alle som er listet opp i telefonkatalogen for Hordaland samles til et stort cocktailselskap- for eksempel inne på Brann Stadion. «Samtalene går mellom personer og grupper. Noen beveger seg hvileløst omkring, noen leter etter en de kjenner, noen blir forelsket og noen blir forbannet og begynner å slåss. Folk snakker med ulike dialekter og språk, noen har talefeil og blir misforstått. Utfordringen for forskerne blir å skille mellom de tusenvis av forskjellige prosessene og interaksjonene i cocktailselskapet. Hvis en person står og vinker i Klokkesvingen, hvem er det han vinker til og hvorfor har han rødt og hvitt skjerf på seg?», spør Goksøyr, som mener mer kunnskap om cellekommunikasjon vil være fundamental for moderne medisin.





Samspillet mellom den fysiske kroppen og sinnet, har for alvor blitt avdekket gjennom placeboforskning. I alle år har narretabletter blitt gitt til grupper med intetanende testpersoner; samtidig som andre grupper har fått reell, kjemisk medisin. Målet har vært å finne ut hvor virksom den reelle medisinen virkelig var. Rundt 1970 kom de første vitenskapelige omtalene på at placebo, som ikke skulle ha noen virkning, faktisk ga målbare utslag på fysiologiske funksjoner, og i dag er det utallige resultater på at pasienter med sterke smerter i kroppen, blir smertefrie kun fordi de tror de får virkelig medisin.





Effekten av en bedring forsterkes også av hva legen sier og gjør: Opplyses det at medikamentet kan ha bivirkninger, gir dette negative utslag for pasientene. Sier legen at tablettene har hatt meget god virkning på tidligere pasienter, blir effekten positivt bedre. Om legen i tillegg tar på pasienten og ser han i øynene, forsterkes den gode effekten.





I et intervju i damebladet KK, snakker Snåsakallens datter, Jorunn Gjerstad, om faren: «Folk er så opptatte av dette med at han helbreder, men for mange har det handlet om å møte noen som ser deg, som kan snakke med deg, roe deg ned og fortelle deg at «dette her, det skal gå bra».»





Samtidig ligger Norge på smertetoppen i Europa: 30 prosent av nordmenn har kroniske smerter av ulike slag og salget av smertestillende tabletter øker faretruende. På venterommene på legesentrene sitter det pasienter med diffuse, psykosomatiske lidelser, som muskel- og skjelettplager, hodepine og magesmerter, konsentrasjons- og søvnproblemer. Legene står maktesløse overfor de nye «livsstilssykdommene» våre. Det er blitt vanskelig å stille presise diagnoser og finne riktige medisiner. Det er for mange faktorer som spiller inn til at man uten videre kan peke på ett tiltak.





Placeboforsker Tor-Johan Ekeland påpeker at det blir feil når en medisin eller en behandling i dag legitimeres som virksom ene og alene ut fra det medisinske stoffet i tabletten. En mer helhetlig forståelse må også innbefatte det mentale – og vår evne til å skape andre versjoner av virkeligheten, mener han. Og her ligger det spennende: Når kun troen på en forbedring kan skape fysiske reaksjoner i kroppen, og når hjernen vår ikke er i stand til å skjelne mellom en fysisk reell situasjon og en visualisering av en situasjon – hvilke muligheter gir dette oss?





Vil skolemedisin og alternativ medisin kunne forenes i framtiden? Vil sykepleierne, som alltid har hatt omsorg i høysete, lede an? Vil vi finne andre metoder for god helse enn å skrive ut resepter på piller? Må kanskje helsevesenet i større grad samtale, gi håp og legge til rette for egen mestring?





Kronikkforfatteren har nylig gitt ut bok om emnet: «Kroppens skjulte intelligens»/Flux forlag.