Siste stikk, fredag 18. november 2011

Kunsten å slå tilbake

Karl Ove Knausgård tar et indignert oppgjør med Bergens Tidende i sin nye bok. Når kunstnere slår tilbake mot pressen går det ofte hardt for seg. Hvem som får siste ord, er en annen sak.

Saken oppdateres.

En slags uskreven regel som heldigvis av og til brytes med fynd og klem, er at kunstnere og artister ikke bør polemisere mot kritikk og omtale av egne verk. Noen kaster seg inn i kulturdebatten på medias premisser. Andre får ut frustrasjon eller inspirasjon ved å slå tilbake i eget medium eller uttrykk.

At Karl Ove Knausgård i siste bind av «Min Kamp» skriver om sine erfaringer med norsk presse generelt og Bergens Tidende spesielt, er det derfor ikke unikt. Alt i 1841 skrev Henrik Wergeland diktet «Mig Selv» etter at Johan Sebastian Welhaven angrep ham i diktet «Til Henrik Wergeland!» i Morgenbladet. « Jeg i slet Lune, Morgenblad? Jeg, som kun behøver et Glimt af Solen forat briste i høi Latter af en Glæde jeg ikke kan forklare mig?», kvitterte dikteren glødende.

Knausgård skriver om sine erfaring rundt to reportasjer i BT og om en anmeldelse i Aftenposten. Hardest går det ut over journalist Tønder fra Vestlandet. « Stemmen i den andre enden snakket bergensdialekt, og hver gang jeg har hørt noen snakke bergensdialekt siden, har jeg hørt den stemmen klinge med, og frosset på ryggen av ubehag. Det er den mest ubehagelige stemmen jeg har hørt i løpet av de noenogførti årene jeg har levd», skriver han om det han karakteriserer som: «Den mest ubehagelige samtalen jeg har hatt».

Han forklarer ubehaget med en tone vekslende mellom smiger og fordømmelse og det han opplevde som forsøk på å lokke ham i en felle, med familien på farssidens reaksjon på første bok som bakteppe. Hans forhold til BT ble ytterligere forverret da avisa i forbindelse med femte bok, ifølge forfatter og forlag, brøt en avtale og før boka kom laget sak om voldtektsanklagen han skriver om der. «Jeg kommer aldri til å gjøre noe intervju med den avisen i hele mitt liv. Jeg vil aldri ha noe med dem å gjøre», skriver han.

Forfatteren er ikke alene om pressekamp. «Ei hore e ei hore/sjøl med penn og papir», tordnet Åge Aleksandersen mot en ukebladjournalist som får bli navnløs i «Monster» på plata «Katalysator» i 2008. Dag Solstad skrev i 1995 essayet «Fredrik Wandrup, Geir Mork og deres samtid», hvor han sablet ned Dagblad-journalistens biografi over Olaf Bull på et vis som har gitt Wandrups etterfølgende skriverier om Solstad en egen dimensjon.

Aftenpostens filmkritiker Per Haddal ble på en pressekonferanse truet med juling av regissør Svend Wam etter at han slaktet «Julia, Julia» i 1981. I filmen «Drømmeslottet» fra 1986 tok filmskaperen igjen ved å la Anders Hatlo spille en kritiker som framstår som en parodi på Haddal. Hovedpersonene i filmen karakteriserer kritikeren som en « drittsekk» med en « motbydelig penn». Haddal svarte med å rose filmen, uten å kommentere sin egen «rolle» i den.

En anmeldelse i Aftenposten berøres også i «min Kamp 6». Av en venn får Knausgård lest opp anmeldelsen av andre bok. «Det eneste jeg husker fra den, er setningen:«Ja, er saken egentlig foreldet» og det at jeg ble betegnet som «den mulige gjerningsmannen», skriver han, sterkt preget av anmelderens hentydning til at forholdet mellom en lærer og en 13-årig elev i Knausgårds debutroman peker mot en virkelig forbrytelse. Hentydningen har tilsynelatende rystet forfatteren så sterkt at han i siste bok kommer med en presisering av at han aldri har hatt sex med en 13-åring.

Anmeldelsen som berøres i boka, ble skrevet av Ingunn Økland. Hun anmeldte i går siste bok, grundig, med store innvendinger, men uten å nevne sin egen rolle i den. Derimot skrev hun at «faren for å skade mennesker som ufrivillig blir romanfigurer» er bokas ømmeste punkt. Hvem som får siste ord av Knausgård og mediene han kritiserer, gjenstår å se. Presse og kunstnere har hver sin makt og vanskelig for å innrømme egne feil.

Morgenbladet nektet i sin tid å trykke Henrik Wergelands berømte svardikt. I januar 2008 krøp avisen til korset og beklaget det som skjedde 166 år tidligere og trykket omsider diktet som angrep dem. I det lange løp er det som regel kunsten som vinner. Men det kan altså ta tid.

terje.eidsvaag@adresseavisen.no

§
Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?