Kronikk, fredag 25. november 2011

Frafall: Overvurdert problem

I begynnelsen av 20-årene lurer fortsatt mange på hvem de er og hva de skal bli. At resultatet av disse funderingene av og til blir at de hopper av studiene, trenger ikke være noen ulykke.

Saken oppdateres.

En undersøkelse fra Statistisk Sentralbyrå viser at 37 prosent av de som påbegynte et studium i 1999, fortsatt ikke har fullført graden. Saken har skapt en del interesse, blant annet i Adressa, og det hevdes fra enkelte hold at dette representerer store økonomiske tap for samfunnet, og individuelle belastninger for den enkelte student som ikke klarer å fullføre. Ikke overraskende er både mediene, studentorganisasjonene og andre interessert i å plassere ansvaret for problemet et sted: Det er kvalitetsreformen som ikke fungerer, eller det er studentene som får for dårlig oppfølging. Antakelig går det ikke lang tid før den første professoren hevder at frafallet skyldes at studentene er for late.

Men frafall trenger ikke være studentenes, myndighetenes eller universitetenes feil. Det er ikke sikkert det er noe stort problem heller. Ideen om at alle kan og bør gå strakest mulig vei gjennom et definerte studieløp, er basert på en urealistisk tro på at 19- eller 20-åringer flest er i stand til – eller ønsker – å legge tydelige planer for framtiden, som de så slavisk vil følge. Men hvorfor skulle de legge slike planer, i en verden som de samtidig blir fortalt at forandrer seg så fort at knapt noen vet hva framtidens viktigste yrker vil være?

I følge standardmodellen skal studenter ha fullført en bachelorgrad i 22-23-årsalderen, og en eventuell mastergrad to år senere. Drømmen om å strømlinjeforme denne aldersgruppens tilværelse er imidlertid ofte basert på ønsketenkning. Det er som regel lang vei fra det byråkratiske tegnebrett til den kompliserte virkeligheten, og det er tilfelle også her. Livet er rett og slett vanskeligere å strømlinjeforme enn dagens strukturerte studieløp legger opp til.

Det er naturlig, og dessuten fornuftig, at mange 20-åringer ikke helt vet hva de vil. De får imidlertid høre hvor viktig utdanning er for å lykkes, og som svar på dette begynner svært mange på et studieløp. Det varierer selvsagt sterkt hvor motiverte de er. I de påfølgende årene kan så mangt hende. Mange, kanskje et flertall, har naturligvis lagt rimelig konkrete planer som de er i stand til å følge opp; mange studieløp inneholder jo en viss fleksibilitet med hensyn til muligheten for å skifte fag og fagkombinasjoner innenfor rammen av en grad. Men både livet og omstendighetene kan skifte i denne alderen. Enkelte utvikler andre interesser, eller faget svarer ikke til forventningene (man skal ikke se bort fra at dette er et økende problem når universiteter og høyskoler nå bruker store ressurser på lite troverdig reklame om studiestedene). Enkelte finner at selve studiesituasjonen er utilfredsstillende. Noen tar lange pauser med jobbing for å få tid og råd til lange utenlandsreiser (det er faktisk fullt mulig og slett ikke uvanlig). Det bør heller ikke stikkes under stol at enkelte som begynner i høyere utdanning knapt har faglige forutsetninger for å komme i mål.

Så har vi til sist en ganske stor gruppe som på ett eller annet tidspunkt får en deltidsjobb som de trives med, og som det er mulig å avansere i. I starten tenker de gjerne at de skal fullføre studiene i roligere perioder på jobben, men så får de kanskje tilbud om full stilling, og ganske fort viser det seg ofte at studiene kommer mer i bakgrunnen. Nesten umerkelig starter de på en yrkeskarriere, og blir dermed en del av visstnok så skremmende frafallsstatistikken.

Men det er jo ikke dermed sagt at perioden som student var bortkastet. Både arbeidsgivere og den ansatte kan ha nytte av den kompetansen og de kunnskapene som er blitt studenten til del gjennom studietiden, selv om den ikke resulterte i en grad. Forholdet mellom studier og jobb er kort sagt mye mer dynamisk enn de fleste tenker over.

Det er vanskelig å se at det er noe veldig stort tap for samfunnet at enkelte orienterer seg mot arbeidslivet. Den tidligere jusstudenten som Adressa snakket med i forbindelse med nyhetssaken, jobber i dag som sponsorkoordinator for festspillene i Bergen, og tar av og til emner ved universitetet som er relevante for jobben. Som jeg har forsøkt å vise over, er dette en karriere som er ganske vanlig. De har fått prøve seg som heltidsstudenter og etter hvert kommet til at andre alternativer passet dem bedre. Det er grunn til å tvile på at de ville vært mye dyktigere i mange av sine nåværende jobber om de hadde fullført studiet de en gang starte på. Det er derfor nærliggende å spørre hva som er problemet. Det forekommer meg veldig tvilsomt at dette skulle representere noen stor samfunnsøkonomisk belastning.

Nå skal man selvsagt ikke undervurdere det faktum at mange studenter sliter med faglige eller andre problemer som høyskoler og universiteter kan bidra til å avhjelpe og kanskje løse, slik at de kommer videre i studiene. Men systemene vil ikke fange opp alle, uansett hvor store ressurser som settes inn. Vi er kommet i en situasjon der videre utdanning fremstilles som det mest fornuftige valget for enhver 19-åring. Det er kanskje et stykke på vei riktig også. Men at det etter hvert skjer en viss avskalling, er som det skal være. Om vi klarer å redusere frafallet er det positivt, men det viktigste er at de som faller fra ender i livssituasjoner de trives i og mestrer.

(Foto: Rune Petter Ness)

Foto: Rune Petter Ness

Vis debatt
comments powered by Disqus

Trykk her for debattregler

Gikk du glipp av disse?