I Adresseavisen 23.11. går det fram at Sør-Trøndelag fylkeskommune går bort fra vedtatte planer om å etablere den nye Thora Storm videregående skole i tilknytning til Gerhard Schøning skole. Grunnet kostnadsoverskridelser vil politikerne nå i stedet bygge både skole og flerbrukshall på Kalvskinnet.
Fylkeskommunen tok tidlig i planleggingen av den nye skolestrukturen kontakt med Riksantikvaren vedrørende muligheter og begrensninger ved bygging innenfor middelalderbyen. Middelalderbyen er et automatisk fredet kulturminne, som medfører at det følger vilkår om arkeologiske granskninger ved tillatelse til inngrep i grunnen.
I 2009 ga vi klarsignal for videre planlegging av en underjordisk flerbrukshall i Katedralskolens skolegård, og skisserte et kostnadsoverslag for arkeologiske undersøkelser.
Fylkeskommunen ble samtidig informert om at bygging ved Gerhard Schøning ville medføre større utfordringer med hensyn til arkeologiske kulturminner og dermed strenge restriksjoner for hva som kunne tillates av inngrep i grunnen.
Det ble anbefalt å velge alternativet Adolf Øien, som ligger i et område med betydelig enklere arkeologi.
Gerhard Schøning ligger i hjertet av middelalderbyen. Området karakteriseres av tykke og sammensatte kulturlag fra århundrer med menneskelig aktivitet. Det ligger to kirkeruiner med tilhørende kirkegårder bevart innenfor kvartalet. Her finnes trolig rester etter bebyggelse, gater og torg, håndverks- og husholdningsavfall samt gjenstander fra folks dagligliv. Dette er spor som gir et enestående innblikk i bystruktur og levesett i byen vår gjennom det siste årtusenet.
Arkeologiske kulturminner er uerstattelige. Det er et nasjonalt ansvar å ivareta disse ressursene som vitenskapelig kildemateriale og som grunnlag for framtidige generasjoners kunnskap, opplevelse og selvforståelse.
Fylkeskommunen ønsket å bygge i Vår Frue gate. De har derfor i samråd med Riksantikvaren funnet løsninger som er akseptable sett fra et kulturminnefaglig ståsted. Etter at nødvendige opplysninger om det nye skolebygget ble forelagt Riksantikvaren i september i år, fattet vi vedtak om en øvre kostnadsramme på drøyt 19 millioner kroner for arkeologiske undersøkelser. Sammen med et prisoverslag for arkeologiske undersøkelser i forbindelse med flerbrukshallen er samlet kostnadsramme for utgravinger på Katedralskolen og Gerhard Schøning 35–40 millioner kroner.
Riksantikvaren har hatt god dialog med fylkeskommunens prosjektledelse gjennom hele prosessen. Vi har siden 2009 informert om hvilke lover og restriksjoner som gjelder for bygging innenfor middelalderbyen; og orientert om kostnadsomfanget.
Med bakgrunn i dette er det bemerkelsesverdig at fylkespolitikerne nå uttaler at de er provosert over at kostnadene for arkeologiske utgravinger blir så høye og at de «kom så sent på bordet», videre at de «ikke er villige til å bruke 60 millioner kroner for å grave med tannkost i Midtbyen». Disse utsagnene vitner om en alvorlig mangel på kunnskap om lovverket og fakta i saken, dessuten en manglende bevissthet om betydningen av vår arkeologiske kulturarv og byens historie.
Politikerne ønsker debatt om hvorvidt det er riktig at fylkeskommunen alene skal finansiere arkeologiske undersøkelser, eller om staten skal bære deler av regningen. Norge har en god kulturminnelov som skal sikre at vår felles kulturarv ikke går tapt. Et viktig prinsipp i loven er at den som ønsker å sette i gang tiltak som berører et kulturminne, må betale for sikring av kulturminnets kildeverdi. Det er den som vil dra fordel av dette fellesgodet som mål betale for at det arkeologiske kulturminnet blir dokumentert. På denne måten kan samfunnet høste kunnskap som erstatning for at selve kulturminnet går tapt. Vernemyndighetene ønsker å bevare et representativt utvalg av landets kulturminner for at også framtidige generasjoner skal kunne nyte godt av den opplevelses- og kunnskapsverdi som ligger i disse. Det tillates inngrep der vi anser samfunnsverdien i et prosjekt som tungtveiende.
Alle som i en eller annen sammenheng må grave i middelalderbyen Trondheim, må forholde seg til kulturminnelovens bestemmelser om kostnadsdekning. For mindre, private tiltak kan imidlertid staten dekke utgiftene. Fylkeskommunen er en stor offentlig aktør, og må følgelig akseptere å betale når de ønsker å forsyne seg av samfunnets felleseie.
Riksantikvarens holdning er ikke at Midtbyen skal være et museum. Utbygging må imidlertid skje på kulturminnets premisser. Vi strekker oss langt for å finne gode løsninger for alle parter. Det har vi gjort også denne gangen.
