Signert, torsdag 8. desember 2011

Nasjonal stresstest

At ett menneske mister besinnelsen kan skade mange. Hvis en nasjon mister besinnelsen, rammes alle.

Saken oppdateres.

22. juli er ikke bare et traume for ofrene på Utøya og deres familier. Terroranslaget foranlediget en psykisk krise for hele nasjonen. Hver enkelt av oss er fylt av sorg, raseri og redsel. Vi er under stekt emosjonelt press og opplever flere parallelle dilemmaer: Vi ønsker å forstå Anders Behring Breiviks handlinger, men kan ikke akseptere hans motiver eller metoder. Vi vil straffe ham og hevne ofrene, men må respektere hans rettigheter som psykisk syk. Vi har behov for å verne oss mot fremtidig terror, men krever å leve i et samfunn med mer åpenhet og demokrati. Vi skal ta vare på dem som ble rammet av terroristens ondskap eller galskap, men kan bli nødt til å stille Arbeiderpartiet selv til ansvar for sviktende terrorberedskap.

I alle disse krevende henseende utfordrer sinnets følelsesmessige kvaliteter vår fornuft, den menneskelige natur – de irrasjonelle instinktene, står mot samfunnets kultur – etikken, etiketten og institusjonene. Det stresser oss. «Stress er den spenningstilstanden som oppstår når en person møter problemer som krever ressurser utover dem personen vanligvis rår over», skriver Ragnhild Johansen, psykolog og stipendiat ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Det er god grunn til å anta at definisjonen både er relevant for individet og kollektivet, samfunnsorganismen.

Hva skjer med oss når vi blir stresset? De mentale symptomene er mange; vi blir mer irritable, aggressive, vi kan oppleve hukommelses- og konsentrasjonsproblemer, lettere depresjoner, samt redusert humoristisk sans og lavere energinivå. Intet av dette hjelper oss i en krisesituasjon. Symptomene gjør det snarere vanskeligere enn enklere å mestre en ekstrem oppgave. Jeg tror at dette gjelder oss nå, i en situasjon som konfronterer det norske kollektiv med det største og mest kompliserte nasjonale oppdraget siden den rettslige avslutningen av andre verdenskrig. Feiler vi på stresstesten, slik mange hevder at USA gjorde etter 11. september 2001, eller kommer vi til å ta et domsoppgjør med Anders Behring Breivik som vi kan være stolte av nå – og om 70 år?

Jeg er i tvil, for det finnes mange grunner til alvorlig bekymring; de kommer til uttrykk i tilsynelatende trivielle observasjoner. NRK gjennomførte for eksempel nylig en spørreundersøkelse, der ni av ti spurte svarte at Behring Breivik bør straffes til tross for at landets ledende rettspsykiatere dagen før stilte en alvorlig psykiatrisk diagnose på ham, paranoid schizofreni, og erklærte ham «ikke strafferettslig tilregnelig». Statskanalen fulgte opp med intervjuer av ofre og pårørende, som for å øke presset mot rettapparatet. De uttalte at «Gjerningsmannen er jo ikke dum, han må dømmes» og «Behring Breivik mistet alle sine rettigheter 22/7». Redselen for å virke taktløs gjorde at svarene ikke ble fulgt opp av kritiske spørsmål, slik som: «Mener du at Behring Breivik ikke kan være sinnssyk, selv om han er intelligent?» eller «Mistet han også retten til en rettferdig domsprosess?».

Det virker som om stresset forvirrer oss: Det irrasjonelle og taktløse er ikke å stille kritiske, journalistisk motiverte spørsmål, men å la være å gjøre sin plikt, slik man ellers ville gjort. Det er jo ikke påståtte ofre som skal dømme i en straffesak. Det er domstolen. Denne velprøvede rettsprosedyren garanterer oss våre demokratiske rettigheter, uansett situasjon. Har vi egentlig noen grunn til å mistenke at så ikke vil være tilfellet nettopp i denne saken? Selv motivet bak denne spørreundersøkelsen er tvilsomt: Det er ikke folkefølelsen eller -flertallet som skal gjøre stille psykiatriske diagnoser eller bestemme slutningen av en rettsprosess, det er den faglige ekspertisen og domstolen. De skal opptre uavhengig, av folket, av folkets representanter i Storting og Regjering – og ofrene.

Svikter vi disse prinsippene, svikter vi også oss selv og vår målsetning om at terroren ikke skal ødelegge vår kultur og demokratiske forfatning. Følelsene må ikke ta over, vi må la fornuften styre. Det er den eneste skranken som står mellom oss og rettsløshetens tilfeldige kaos, og den skranken er skjør. Vi vet – fordi det fungerer i 1000-vis av rettssaker hvert eneste år – at vi har et domsapparat som er kompetent, balansert og reflektert. Nå står vi overfor den store prøven, og da må vi bruke det vi har lært. Panikk og risikable eksperimenter på eksamen er ikke en suksessformel.

22. juli rammet oss alle. Vi opplever fremdeles en spenningstilstand som oppstår når en nasjon møter problemer som krever ressurser utover dem nasjonen vanligvis rår over. Konsekvensen er et kollektivt stress, som nå materialiserer seg i farefulle, irrasjonelle handlinger, slik som trusler (ref. Christian Tybring-Gjedde) og sjikane (ref. Eivind Trædals debattinnlegg). Skal vi unngå å ødelegge oss selv, må vi velge en ny strategi for å mestre stresset. Den mest effektive metoden for å ta kontroll over situasjonen er å ta tiden til hjelp for å sortere tankene. Vi må være tålmodige og bruke hodet og hjertet, men til rett tid og på rett sted: I det offentlige rom må fornuften være idealet, i våre private møter med ofre og pårørende er det følelsene. For 2011 år siden ble det midt i mørket født oss et tindrende håp om en bedre fremtid. Et håp som kun kan bli virkelighet gjennom utøvelse av indre menneskelig styrke. Nå er tiden for å vise seg sterk. Da gjør vi de riktige valgene, og mørket kan bli lys.

Jeg ønsker deg en velsignet jul og et ettertenksomt nytt år!

stocke-nicolaisen@runbox.com

Vis debatt
comments powered by Disqus

Trykk her for debattregler

Gikk du glipp av disse?