En bedrift i Danmark har bevisst ansatt autister med imponerende datainnsikt og fotografisk hukommelse. Vi har også noen få norske eksempler. Hvorfor gjør vi ikke mer av det hos oss?
Endret: 16.01.2012 kl. 09:43
«Sjefer liker bedre å holde festtaler om inkluder-ende arbeidsliv enn å inkludere!»
Som alltid er det enklere å spørre enn å svare. Men det er grunn til å heve stemmen på vegne av dem som har fått diagnosen autisme – og som unødvendig ofte henvises til et liv i passivitet. Det samme gjelder folk med ADHD, Tourettes syndrom og narkolepsi.
Helseforetakene i Midt-Norge har de siste årene gått nye veier i innsatsen for disse diagnosegruppene. Vendepunktet kom i 2005. Da løste staten opp systemet med spesialsentra, som med få unntak, var sentralisert til Oslo-området. Nå skulle «kompetansen flytte på seg», og hjelp tilbys nærmere brukerne.
Vår modell – som nå er blitt nasjonalt forbilde – går ut på å opprette egne faggrupper i alle helseforetak: nevropsykiatriske team. Her arbeider leger, psykologer, pedagoger og vernepleiere sammen til beste for personer med autisme, ADHD og Tourettes syndrom. Tilbudet til personer med narkolepsi håndteres fremdeles av nevrologer og barneleger. Tilbudene omfatter både barn og voksne, og hensikten er å samordne all innsats, både fra habilitering og psykiatri.
Hva har vi lært? Og hvordan har vi lyktes? Noe av det første vi kunne slå fast etter den desentraliserte snuoperasjonen var at mange av våre fagfolk var særdeles kompetente fordi de allerede hadde tatt seg av størsteparten av dem som ble henvist til utredning og behandling. Dessuten forsto vi raskt at såkalt samsykelighet («komorbitet») var betydelig mer omfattende enn tidligere antatt. Dette betyr at brukerne har ulike funksjonshemninger i kombinasjon med psykiske lidelser, som angst og depresjon. Diagnosene glir også over i hverandre. Når det for eksempel viser seg at én av fire autister også har ADHD, er det uhyre viktig å innrette hjelpetiltakene deretter.
Et viktig framskritt ved vår organisasjonsmodell er at brukerne har én dør inn til nødvendige tjenester. Etter den første henvisningen skal de slippe rundgang i spesialisthelsetjenesten, men møte et enhetlig team som samarbeider tett i et sammenhengende behandlingsforløp. Dette teamet kommer sammen én gang i måneden og diskuterer behovene for hver enkelt bruker. I disse diskusjonene er alle fag like mye verdt, teamstrukturen er utpreget flat, og ildsjelene er til stede i stort monn. For oss som koordinerer på regionalt nivå, er det en glede å se hvordan kompetansen blir stadig bedre og mer tilgjengelig.
Men mye står igjen, og vi kan aldri si at vi gjør nok for våre brukere. Ikke minst bør vi komme tidligere inn med hjelpetiltak. Det er for eksempel helt uholdbart at flere med stort hjelpebehov kan gå gjennom hele skolesystemet uten å bli diagnostisert – for eksempel stillferdige jenter med ADHD. Et annet vesentlig og følsomt tema er medisinering, særlig av barn. Heldigvis ser vi mange lyspunkt på dette området. Blant annet kan mange personer med Tourettes syndrom behandles uten medikamenter for å dempe ticsutslag.
Samtidig må vi arbeide hardere for å høyne anseelsen for denne delen av helsesektoren. Fortsatt møter vi fordommer og latterliggjøring, og det er langt fra høystatus å jobbe med psykiske lidelser og funksjonshemninger. Vår særpregede kombinasjon av både psykiatri og habilitering sliter følgelig med «dobbel» statusmangel. Men vår aller viktigste kjepphest er å få brukerne inn i arbeidslivet der det er mulig. Det er viktig for alle å ha et arbeid eller en aktivitet å gå til for å styrke selvtilliten og forebygge psykiske problemer. En fersk undersøkelse fra Nord-Trøndelag viser imidlertid nedslående resultater. Her går det frem at voksne med ADHD knapt nok befinner seg i lønnet arbeid. Dette er ytterst uheldig for alle parter.
Appellen til arbeidsgiverne må derfor bli: Ta sjansen! Det er ingenting i veien for at «våre folk» kan arbeide hvis oppgaver og arbeidsforhold blir tilrettelagt for dem. Mange har gode evner, masse oppfinnsomhet og humør og selvironi så det holder. Gode Nav-ordninger fins det også for bedrifter som tør satse utradisjonelt. Men dessverre må jeg si at sjefer flest – i privat som offentlig virksomhet – er for slappe. De liker bedre å holde festtaler om inkluderende arbeidsliv enn å inkludere! Kan vi håpe på bedring i 2012?
Diskuter denne saken
Innsendt av O.J. Malm, 17.01.2012 08:33:18
Har selv Aspergers og ADD og har etter mange år med både forsøk på å få meg en utdanning innen grafiske fag endelig skjønt at jeg trenger en jobb der jeg bare trenger å bruke kroppen og ikke hodet!
De som prøver å få oss med Autisme ut i arbeidslivet burde begynt med 14-åringene med Aspergers først og gitt dem et praktisk arbeidtreningstilbud istedenfor å "dumpe" dem på studiespesialisering slik det gjøres i dag. Har selv sett en mildt sagt uatletisk gutt med Aspergers som gikk på idrettsfag (!) sannsynligvis fordi det var det eneste tilbudet som fantes. Han hadde fått det bedre med et mer praktisk tilbud.Vi må akseptere at det finnes elever i ungdomsskolen som hadde fått et bedre tilbud i "parkvesen-gruppa" på en Vekst-bedrift istedenfor et skoletilbud der det å få venner blant elever som ligger 5-8 år foran dem i modenhet er viktigere enn at de skal ut i arbeid en dag!
