Et hvert samfunn har sin overbygning av lover, normer og kultur. Den legger føringer for psykiatriens faglige normative og lovregulerte bestemmelser.
Endret: 17.01.2012 kl. 20:40
«Rettspsykiatrien er ingen verdinøytral og apolitisk vitenskap.»
Psykiatrien avspeiler majoritetens meningsstandard. Derfor blir minoritetens «avvik» fra den definerte standard gjenstand for samfunnets diagnostiske kultur. I «Galskapens historie» (1958) skrev psykologen Michel Foucault at galskapens former er kulturskapte og deler av vårt samfunn og dets historie. Galskapen i sine synlige former er en del av samfunnets historie og vår egen. Behandling er å få de gale tilbake til det borgerlige samfunnets verdier.
Den psykiatriske nomenklaturen – ikke minst Den rettmedisinske kommisjon – benekter enhver berøring med det politiske liv og dermed den politiske siden ved psykiatrien. Den moderne psykiatrien beherskes av biomedisinske ingeniører som melder til politikerne: Vi må ikke blande fag og politikk. Psykiatrien som påstås å være apolitisk og verdinøytral skal samtidig være fasit for hva samfunnet mener om galskap og normalitet. Denne objektive vitenskapen har sine legitime røtter fra nettopp det samfunnet den tjener, ikke minst rettspsykiatrien som er konsipert av det juridiske fellesskapet. Fasiten er derfor i samfunnets hender. Psykiatrien som fasit for galskap og normalitet er et gissel for samfunnskrefter som på forhånd har bestemt svarene. Svarene har bare fått latinske betegnelser – diagnosene.
For å beholde sin tro på politisk og kulturell nøytralitet har det ledende fagsjikt på en sublim måte fortrengt disse fakta. De forfinede bortforklaringer kunne selv være en psykiatrisk diagnose verd. Rettspsykiatrien bedrives i dag uten kunnskap om politisk, ideologisk og kulturell drivkraft bak lovovertrederes motiv og handling.
Kunnskapsløsheten og manglende interesse for transkulturelle og ideologiske fenomener er akilleshælen for psykiatriens troverdighet. Forskeren N. Coker påpeker dette i sin bok «Racism in medicine. An agenda for change». Slikt er faglig inkompetanse. Det settes heller diagnoser på det esoteriske og uforståelige. Radikal islam og ekstreme politiske syn betegnes som bisart tankegods, vrangforestillinger og personlighetsforstyrrelser. Både i, og særlig utenfor vår kulturkrets, blir slike karakteristika ikke forstått som kun galskap men som ideologi og politikk. Tilhengere av slike ideologier er forbilder for mange noe vi erfarer i sosiale medier. Leverandører av rasistiske og islamofobe ideer er ikke psykotiske men oppegående folk. De deler sine dystopiske framtidsvyer om rasehygiene og vår overlegenhet, med blant annet helsedirektør Karl Evang før krigen. Mange psykiatere og leger hadde samme oppfatning. Evang gikk sterkt inn for kastrering av tatere, sigøyner og samer, for å beholde de «beste» egenskapene i folkehelsen. I boka «Rasepolitikk og reaksjon», (1934) skrev han: «Den tanke for eksempel å begrense antall dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som sosialismen alltid har gått inn for. I det sosialistiske plansamfunn vil dette naturlig inngå som ledd i det forebyggende sunnhetsarbeid.» Slike ekstreme, rasistiske tanker var også i store deler av befolkningen i Europa og i USA. Høyreekstreme, fascistoide, islamofobe ideologier er i dag utbredt i Polen, Ungarn, Tsjekkia, Romania, Estland m.fl.
Anders Behring Breivik eksponerte i sitt manifest tankegods som har solid fotfeste i virkeligheten og er ingen vrangforestilling, men politikk.
Når Breivik mener at han er en tempelridder i forsvaret av Europa mot muslimsk okkupasjon som er initiert av «kulturmarxister», kan det virke som klassiske vrangforestillinger for psykiatere som ikke kjenner til teoriene bak. I boblen Breivik var i, foran pc-en på gutterommet i digital kontakt med rasistiske, islamofobe og konspiratoriske miljøer verden rundt, er dette en virkelighetsoppfatning som støttes av nok folk til at man kan oppleve det som «normalt». Betydelig stoff til Breiviks tankegods leveres av genuine rasister, tabloide media og opportunistiske politikere som betrakter «de andre», særlig muslimene, som underlegne og mistenkelige. Det er de konspirative, onde gruppebildene som fester seg.
Sverre Riisnæs var innenriksminister under Quisling-regimet og skjøt dødsdømte under krigen. Han risikerte dødsstraff under landssvikoppgjøret. Psykiaterne Lundh og Bauge erklærte ham sinnssyk. Lundh var trosfelle av Riisnæs. Som overlege på Reitgjerdet leste jeg den rettspsykiatriske erklæringen. Bak konklusjonen lå politiske sympatier og Lundh ville berge sin partikamerats liv. Nobelprisvinneren Hamsun fikk påvist «varig svekkede sjelsevner» på grunn av sine nazisympatier alene og kunne ikke straffes. Han var aldri medlem av NS. Riisnæs og Hamsun delte synspunkter med tusenvis av nordmenn og millioner i Europa. Det politiske establishment krevde, om enn fordekt, at Hamsun fikk sin diagnose. Man fengslet ikke en av Europas største forfatter som landssviker. Den politiske psykiatrien er ikke av ny dato selv om den benektes.
Rettspsykiatrien er ingen verdinøytral og apolitisk vitenskap. Den positivistiske holdningen med ensidig biologisk tenkning i psykiatrien og neglisjering av kulturelle og ideologiske faktorer er helt uegnet for å vurdere lovovertrederes politiske og ideologiske motiver.
Strafferetten må revideres snarest på rettspsykiatrifeltet ellers blir Breivik-saken rettspsykiatriens ruin.
Diskuter denne saken
Innsendt av Snøugla, 22.01.2012 22:34:44
Det samme kan sies om religion. Vi mennesker er de eneste i verden som lever i total forvirring angående livets abc. Politikken og religionen gjør oss selvutslettende. Kilde BBCs nye serie " Ei iskald verd".
Innsendt av mm nn, 18.01.2012 05:52:59
Måtte det virkelig en ABB til for å fastslå psy's fallitt? Skolemedisinere er jo fremdeles i betydelig grad historieløse, bevisst eller ubevisst. Man ser jo bare at fremdeles så gjentar historien seg gang på gang, kanskje med en litt annen innpakning. Har man lært noe av historiske feilsteg, tja,,, ?
Uansett en fin og meget viktig kronikk.....Innsendt av Zoia Grannes, 22.01.2012 19:44:41
En betimelig ytring av en meget kunnskapsrik psykiater Reppesgård. Jeg er født i Sovjet Unionen og er godt kjent med politisk bruk av diagnoser. Men i tillegg undres jeg over mange ting vedr. håndtering av ABBs forbrytelse. Det virker som det er mye politikk, posisjonering, opptatthet av sine jobber både i politiets ledelse og justisdepartementet. Storberget og politiet gikk ut tidlig og skrøt av hverandre. Får vi noen gang hele sannheten om hvordan disse to etatene sviktet det norske folk? Refrenget ble " Vi er ikke etter syndebukker". Hvorfor ikke?? Noen hoder burde rulle. PST sjefen gikk etter en uttalelse, men drap på 77 mennesker- og ingen syndebukker? Bare "læringspunkter"! Og: som nevropsykolog har jeg merket meg ting som tilsier nevropsykologisk testing av ABB ( Stavanger Aftenblad 06.01.12). Uansett om det passer politikerne eller jussen, må fagmiljøene følge viktige spor.For meg likner ABB på en person med organisk hjerneskade, det begrunner jeg i Aftenbladet. Ideologi er EN ting, men måten han masakrerte ungdommene trenger en forklaring. Jeg ville gjerne høre meninger fra nevropsykologer/psykologer som vil lese mitt innlegg i avisen.
Innsendt av Per Arne Berge, 18.01.2012 00:52:53
er at retten ser gjennom det jeg vil kalle skuespill. Hvordan kan han ha brukt så mange år på planleggingen uten å være " normal "?
Tviler på at det er mange som " ønsker " å risikere å møte han på gata om noen få år.Innsendt av Axel G, 17.01.2012 13:47:39
Det er ugjerningene som rammer enkeltpersoner og felleskapet som skal være styrende for en dom. Man dømmer er person for at han skal få en sraff som avspeiler forbrytelsens alvor. De som rammes av forbrytelser, må se at den dømte får en straff som rammer forbryteren. Forbryterens alltid usikre psykiatriske diagnose, må først bli vurdert når straffen er idømt og skal sones. Da kan eventuell diagnosistering og forslag til behandling fremmes for fengselsmyndighetene. Dagens rettpsykologi har gått ut på dato og har gitt en rettning innen psykiatrien en oppmerksomhet utøverne av denne yrkesgruppen en oppmersomhet de ikke skulle ha fått. Slik jeg har forstått det er Reppesgaard et godt eksempel på at psykiatere ikke burde hå deltatt i rettsprosessen. Vi må se på hvordan andre land med en mer logisk strafferettsprosess praktiserer sitt forhold til psykiatrien. Vår Justisminister har mange viktige oppgaver foran seg.
Innsendt av Terje Johansen, 17.01.2012 11:50:36
Reppesgaard viser i sin artikkel gode eksempler på psykiaterne som politiske aktører. Slik er det fortsatt. Naturlig nok har Breivik-saken skapt stor forvirring blant folk flest: Er Breivik psykotisk eller ikke? Det var nok en stor overraskelse for de fleste at de to oppnevnte psykiatriske sakkyndige konkluderte med at Breivik lider av den alvorlige psykokosen paranoid schizofreni. Av flere grunner: For det første: Hvorfor var da ikke Breivik registrert som psykotisk før 22. juli? For det andre: Hvorfor har da psykiatere/psykologer som observerte han daglig i fengslet etter 22. juli ikke funnet noen psykotiske trekk hos han? For det tredje: Er Breiviks paranoide ideer enestående for han eller deler han dem med tusenvis av mennesker med lignende islamofobe ideer på internett, der Breivik brukte mye tid ?
Breiviks stormannsgale ideer om seg selv som tempelridder i kamp for kristne verdier mot den truende islamisering av Europa, er vel noe han har til felles med mange som har en personlighetsforstyrrelse av typen narcissistisk. En personlighetsforstyrrelse er ikke en psykose. I motsetning til en som får diagnosen "psykotisk i gjerningsøyeblikket", er ikke en med personlighetsforstyrrelse regnet som strafferettslig utilregnelig. Det er vel i dag almennkunnskap at psykiatrien langt fra er noen eksakt vitenskap. Ja, det kan med god grunn reises spørsmålet om psykiatrien er noen vitenskap i streng forstand. Breivik-saken har avdekket vidt forskjellige oppfatninger om denne massemorderens psykiatriske diagnose blant kjente erfarne psykiatere. Mer ydmykhet i dette fagmiljøet kan være på sin plass.
