Endret: 23.01.2012 kl. 09:23
Det amerikanske høyre har hatet Romney i snart femti år
Det er det kanskje farlig å si når Nord-Koreas nye leder, general Kim Jung-un, nettopp er utropt til «geniet blant genier», et vidunder som uten noen form for militær erfaring skrev sin første avhandling om militærstrategi 16 år gammel, som i skriveprosessen bare sov tre-fire timer i døgnet, som droppet mat til fordel for studier, som ble ansett som et multitalent allerede fra fødselen, og som nå – 28 år gammel – gir geniale, uovertruffent klarsynte ordrer til sine soldater.
Det hele er naturligvis en gedigen bløff. Det som derimot ikke er en bløff, er at fire gamle og halvgamle menn nå slåss om å bli Barak Obamas utfordrer i kampen om å bli USAs president, etter at den femte, Rick Perry (61), trakk seg. Ingen av de gjenværende er under 50. Rick Santorum er 53. Mitt Romney er 65, Newt Gingrich 68, mens den siste, Ron Paul, går i sitt 77.
Paul ble nummer tre i Iowa og nummer to i New Hampshire, og var den foretrukne kandidaten blant halvparten av de unge, de mellom 18 og 29 år. Dette forteller oss, blant annet, at de som stemmer ved amerikanske primærvalg har en mer avslappet holdning til alder enn de som for eksempel nominerer kandidater til det norske storting.
Noen vil nå mene at den siste anførsel ikke er uten sammenheng med at artikkelforfatteren selv for lengst har passert seksti, hvilket ikke skal benektes.
Det fins mange definisjoner på det å bli gammel: «Alderdommen er den hardeste av alle dommer.» «Gammel er man når man ikke lenger sover sammen med tennene sine.» «En mann er gammel når han ser på menyen før han ser på serveringsdamen.» Men likevel; når modne menn fra tid til annen ser framover i vemod og aner at det i virkeligheten ikke er så mye å se fram til, kan vi tenke at William Gladstone var 82 da han dannet sin fjerde regjering, og at Winston Churchill var 64 da han reddet verden.
Når man har observert sine omgivelser en stund, er det blant annet lettere å se de store linjer, parallellene mellom det som er og det som var. For eksempel når det gjelder den amerikanske høyresidens motvilje mot familien Romney.
Også Mitt Romney er høyreorientert, men ikke så høyreorientert som det han gir inntrykk av for å sikre seg støtte fra republikanske aktivister, de som han nå trenger støtte fra.
Som guvernør i Massachusetts (2002-2007) var Mitt Romney en moderat republikaner, som blant annet innførte obligatorisk helseforsikring i delstaten. I dag har han løpt fra det meste både i helse-, homo-, abort- og klimapolitikken, for å tekkes republikanske aktivister som mener at abort må være ulovlig uansett, at homofile ekteskap bør forbys overalt, at alle papirløse innvandrere må sendes ut, og at ingen klimaendringer er menneskeskapte. Man kan si at det eneste han har holdt fast ved, er sin kone og sin mormonske tro. Men når – eller hvis – Romney blir nominert, vil han bevege seg tilbake til sentrum, hvor han nok trives best, i hvert fall så lenge det ikke dreier seg om beskatning av de megarike, inklusive han selv.
Hatet mot Romney på den republikanske høyresiden er både langt og dypt. Det går i virkeligheten tilbake til Mitts far, Michigans moderate guvernør George W. Romney (1963-69), som i 1964 nektet å støtte den høyreekstreme Barry Goldwaters presidentkandidatur, og som også i 1968, da han selv en stund ledet det republikanske kappløpet mot Det hvite hus, røk uklar med den republikanske høyresiden.
George Romneys største svakhet var ikke hans politikk, men hans manglende evne til å bruke det engelske språk. Ord, sa Aldous Huxley, er som røntgenstråler når man bruker dem riktig. George Romney brukte dem galt. Resultatet var en rekke verbale flauser. Mitt Romney er heller ingen ordets mann. For faderen ble denne svakheten skjebnesvanger. Men det er ikke like sikkert at det blir det for sønnen – ettersom mannen i Det hvite hus virkelig er en språkets mester – uten at det har vært til særlig nytte for ham som president.
