Endret: 24.01.2012 kl. 09:58
Både på 1500-, 1600- og 1700-tallet finner man referanser til Nidarosdomen som Norges gamle kroningskirke.
Kalmarunionen gikk i oppløsning da kong Christoffer døde i 1448. Sverige valgte adelsmannen Karl Knutsson av ætten Bonde til konge og Danmark grev Christiern av Oldenburg (Christian I). Norge var ikke lenger sterkt nok til å stå alene og var dermed tvunget til å velge mellom de to.
Som leder både av riksrådet og av kirka, som eide en stor andel av jorda i riket, var erkebiskop Aslak Bolt blant de mektigste mennene i Norge. Han støttet Karls kandidatur, trolig delvis ut fra en formodning om at Karl ville bli en svakere konge enn Christian og kirka dermed ville få mer å si.
Men i juni 1449 gikk riksrådets flertall inn for Christian, en avgjørelse som markerte overgangen fra arvekongedømme til valgkongedømme. I sin håndfesting (kongekontrakt) lovte Christian at han neste sommer ville komme til Trondheim for å la seg hylle. Men Karls tilhengere ga ikke opp og i juni lyktes de i å få allmuen på Frostating til å erklære seg villige til å velge ham til konge på visse betingelser. 25. oktober ble det arrangert kongevalg på Hamar og derfra reiste den nyvalgte kongen nordover til Trondheim.
Dermed kom han Christian i forkjøpet og 20. november 1449 ble Nidarosdomen for første gang scene for ei kroning da erkebiskopen satte den norske kongekrona på Karl Knutssons hode.
På vegne av allmuen ble det fire dager seinere utsendt et åpent brev, hvor Christian ble rådet til å holde seg borte ettersom man nå hadde valgt og kronet Karl til konge på det sted «som rette konger bør velges og krones, som er i Trondheim.
Men dette var en sannhet med modifikasjoner. Den gamle kongehyllinga på Øreting var blitt innskrevet i tronfølgelovene i 1163 og 1260. Kroningene hadde inntil da alltid foregått først i Bergen og seinere i Oslo, som etter 1299 overtok som hovedstad.
Når erkebiskopen var kongemaker, var det naturlig at kroningen skjedde i hans kirke. Å holde kroningen i Olav den helliges gravkirke skapte dessuten en forbindelse til rikets skytshelgen og styrket oppfatningen om at skiftende konger hadde landet som len fra Norges evige konge. Tydeligere kunne ikke kongemaktas avhengighetsforhold av kirka markeres.
At man forsøkte å gi inntrykk av at det var en gammel, lovfestet tradisjon Karl hadde gjennomgått da han ble kronet i Nidarosdomen, var naturligvis ment å styrke hans legitimitet. Men som historikeren Ole Jørgen Benedictow har skrevet, «norske konger kunne skapes i domkirken i Nidaros, men Norges rike kunne bare vinnes på slagmarken». Etter militære nederlag måtte Karl godta at de svenske utsendingene på et forhandlingsmøte i Halmstad i mai 1450 gikk med på at Karl skulle fraskrive seg sin rett til Norge til fordel for Christian.
Samme sommer kom Christian til Trondheim, hvor også han ble kronet i Nidarosdomen. Det må da ha framstått som en ren nødvendighet at han ble kronet samme sted som «usurpatoren» Karl for dermed å annullere hans kroning.
Selv om han ikke var blitt valgt til konge på lovlig vis, inngår Karl Knutsson, i motsetning til andre tronkrevere og motkonger, fortsatt i den norske kongerekka. Årsaken til forskjellsbehandlingen ligger nok nettopp i at han var blitt kronet til Norges konge i nasjonalhelligdommen.
Etter Christians død ble sønnen Hans kronet i Nidarosdomen i 1483, men Hans’ sønn, Christian II, ble kronet i Oslo i 1514. Men da Frederik I i 1525 bestemte seg for å krones i Konghelle, gjorde riksrådet ham oppmerksom på at det var gammel sedvane at kroningene skjedde i Trondheim. Av ulike grunner ble det aldri noe av Frederik Is norske kroning og da Norge i 1536 ble redusert til en dansk provins, ble det også slutt på norske kroninger.
Altså var det bare tre kroninger som fant sted i Trondheim i middelalderen, men at byen i 1449 var blitt så grundig proklamert som det stedet konger skulle krones, ser ut til å ha slått rot i sinnene. Både på 1500-, 1600- og 1700-tallet finner man referanser til Nidarosdomen som Norges gamle kroningskirke.
Spesielt innflytelsesrik var Gerhard Schønings bok om Nidarosdomen, som kom ut i 1762 og som etablerte den forfalne domkirka som et nasjonalt minnesmerke. Da Norge i 1814 igjen ble selvstendig, var slike forbindelser til nasjonens fortid som selvstendig stat naturligvis svært viktige. At få bygninger fra middelalderen var bevart styrket Nidarosdomens status som nasjonalmonument, særlig med tanke på at kroningskirkene i Bergen og Oslo for lengst var forsvunnet.
I 1814 ble det grunnlovsfestet at Norges konger heretter skulle krones i Nidarosdomen. Dermed knyttet man tilsynelatende linja tilbake til Norges storhetstid. Men i realiteten var det altså først i det gamle norske rikets solnedgangstime i seinmiddelalderen at tre kroninger ble holdt i Nidarosdomen.
Litteraturhistorikeren Fredrik Paasche så sammenhengen da han talte i domkirka under olavsjubileet i 1930: «Her stilnet vaar historie til slutt. De fremmede kom: Karl Knutsson, Christiern av Oldenburg. En som saa kong Christiern herinne, forteller: «Aldri saa jeg nogen fyrste gladere.» Og kanskje tenkte den unge gutt som tok imot den gamle krone at han vilde bli kong Olav en verdig arving». Men, la Paasche til med en henvisning til den danske kongen som beseiret Olav den hellige: «Han blev kong Knuts arving. Og det blev stille heroppe, øde herinne».
Diskuter denne saken
Innsendt av L.K Larsen, 25.01.2012 06:32:40
Artikkelen skapte assosiasjoner paa et hoeyere plan enn det T. Holm kommer med. Jeg gleder meg over kunnskapen som ble formidlet av historiker Isaksen, slikt er saa nyttig aa faa vite.Interessant historie, ja den gir oss assosiasjoner, og hva gjoer en ikke for aa sakralisere byggverk som en kaller helligdommer for begivenheter som kroninger, men kanskje naa til dags med andre begivenheter ogsaa.Det gir jo saa utrolig mye makt til de kirkelige og deres begivenheter, GRUNNET paa mer eller mindre oenskede tanker, fantasier og myter. Skjer ikke det samme idag mon tro? Kirkas makt,rikdom og sine myter om Olav den "Hellige" er jo kirkas baerebjelker fremdeles den dag i dag.
En oensker ikke dermed aa vanaere den eller de som falt i det blodige slaget paa Stiklestad. Men historien viser at folk maa stille spoersmaal. Mange lar seg fjernstyre med kranspaaleggelse av "Olav den Hellige" den dag i dag, eller er det kroning av den samme? Det synes som om en setter stoerre verdi paa Kong Olavs grav enn paa mennesket ( den iranske flyktningen som ble utestengt fra kirka for ikke saa lenge siden). Har kirka hatt kjennskap til ordet hellig, saa hadde den behandlet mennesket annerledes. Dette var noe utenom artikkelens innhold, men artikkelen foedte endel tanker. Igjen tusen takk for en historie som bare bekrefter at historien gjentar seg.Innsendt av Trygve Holm, 24.01.2012 21:39:08
Finnes mange byer i Norge, men Trondhjem er utrolig vakker vinter som sommer. :-)
