Endret: 24.01.2012 kl. 10:00
Norsk Rettsmuseum i Trondheim kommer inn som et naturlig lagringssted – ikke bare for bilvraket, men også for andre gjenstander knyttet til større straffesaker.
Først kom dette opp i forhold til det vi juridisk kaller «tinglige bevis», det vil si gjenstander av ulik karakter som har vært brukt som bevis i straffesaker. Forrige gang dette var et tema var i forbindelse med gjenåpning av Fritz Moen-saken, hvor det ble avdekket at gammelt bevismateriale lå både her og der, uten at noen hadde oversikt. Nå er det pekt på restene av den bilen terroristen sprengte i luften utenfor høyblokka i regjeringskvartalet. Bilvraket er et «tinglig bevis», som er gransket av politiet, særlig med tanke på å avklare om terroristens forklaring om bomben er korrekt.
Vi har svært få regler om lagring av slike bevis. Normalt skal slike ting destrueres nå saken er ferdig. Retten kan likevel beslutte at et bevis skal lagres, hvor man ser for seg at beviset kan ha betydning hvis saken senere kan tenkes begjært gjenopptatt. Men jeg kan ikke huske å ha sett at en domstol noen gang har besluttet noe slikt.
Restene av denne terrorbilen er nok helt uten interesse i et gjenopptakelsesperspektiv, og det er vel all grunn til å tro at vraket normalt ville ha havnet på en eller annen fylling. Men kan det likevel tenkes å ha en mening å lagre et sundsprengt bilvrak, da mer i evighetens perspektiv? Det kan nok det.
I Trondheim har vi en rekke museer. Vi gjemmer på trikker, gamle Fender-gitarer og historiske sentralbord. Vi har jødemuseum, vi har telemuseum. Og dette eksemplaret av Adresseavisen vil bli lagret for evigheten, med reklameinnstikkene, i Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana.
Hvorfor lagrer vi alle disse tingene? Det er vel fordi folk i fremtiden skal se hvordan vi har hatt det i dette landet. Jeg spurte et menneske på Nasjonalbiblioteket hvorfor de ikke i hvert fall kastet reklameinnstikkene? Svaret var at jo – dette er jo et veldig spennende materiale om 100 år. Og det er jo rett. I de gamle eksemplarene av ukebladet Illustrert på hytta er det jo nettopp reklamene som er spennende, med det bildet de formidler av samfunnet vårt på 1950-tallet.
Terrorsaken er ferskvare for oss i dag. Men den vil være en del av landets historie, og vil ikke bli glemt. Da bør vi sikre oss at ettertiden ikke bare skal lese om det som skjedde i historiebøkene, men også kan gå et sted og få en mer direkte tilgang til hva som skjedde. Å se restene av terrorbilen må da være et naturlig element.
Nå kan ikke dette bilvraket bli stående i garasjen til Oslo politidistrikt til evig tid. Den må plasseres et sted, hvor det kan bevares og gjenfinnes. Det er her Norsk Rettsmuseum i Trondheim kommer inn som et naturlig lagringssted – ikke bare for bilvraket, men også for andre gjenstander knyttet til større straffesaker. Det bør være både en kommunal og en nasjonal oppgave å få dette på plass.
Men lagring har også vært oppe i et annet perspektiv. I en rettssak er de forklaringer som gis av parter, tiltalte, ofre og vitner helt sentrale bevis. Mange tror nok at det som sies blir skrevet ned eller sikret på en annen måte. I Sverige sikres forklaringene ved at de tas opp på video. I USA skrives nærmest hvert kremt i rettssalen ned. I Norge er det ikke slik. Vi tar ikke lydopptak avp hva som sies. I en norsk rettsprotokoll vil det bare stå at vitne NN kom, åpnet nebbet og dro igjen, men ikke et ord om hva vitnet faktisk sa. Dommere noterer naturligvis ned det de mener å ha behov for å huske når avgjørelsen skal treffes, men notatene kastes etterpå og følger ikke saken. Det innebærer at hvis saken kommer opp til ankebehandling, så vet ikke ankedomstolen hva folk forklarte i tingretten. Dette åpner for gode muligheter til å forklare seg annerledes, uten at det er lett å bevise at forklaringen er endret. Og hvis saken gjenopptas, vil det ikke være mulig for Gjenopptakelseskommisjonen å se hva sentrale vitner har forklart da saken i sin tid var oppe. Også her har vi nok en lagringsutfordring.
