Endret: 27.01.2012 kl. 09:03
Her er det en amerikansk filmkarakter som dumper ned i definisjonen av det norske samfunnet
Onsdag var det premiere på den mye omtalte tv-serien «Lilyhammer» i NRK1. Etter bråk om ulovlig snikreklame og produktplassering, var dramaserien endelig redigert såpass at den gikk gjennom sensuren og kunne kringkastes.
Nesten en million seere – mer enn populære «Himmelblå» – benket seg foran tv-en for å bivåne den hardkokte, amerikanske mafiabossen Frank Tagliano aka Giovanni Henriksens (Steven Van Zandt) første møte med OL-byen Lillehammer og det norske sosialdemokratiet. Mafiosoen fra New York er vant med å ordne opp sjøl (les: korrupsjon og voldsbruk), men det nytter lite å friste med brune konvolutter stinne av dollar på kontoret til selveste Marshall-hjelpa i det norske velferdssystemet: Nav. Her følger man lover og byråkratiets spilleregler med en kirurgs presisjon. Inntil Nav-konsulenten maler seg inn i et hjørne, vel å merke.
Kulturkollisjonene står med andre ord i kø for Frank som er plassert i Lillehammer under FBIs vitnebeskyttelsesprogram. For det kan ikke bare være systemet som forundrer amerikaneren. Han må saktens forbløffes over at folk, til tross for at de lever i en middels stor, norsk by i oljerike, moderne Norge i 2011, nærmest ser ut som de nettopp har fått innlagt vann og oppdaget poliovaksinen. Her er alle kledd i lusekofter, værslitte anorakker, ørevarmere, vadmelsnikkers og ellers fritidsbekledning som minner om kombinertløper Johan Grøttumsbråten anno 1931. Guttungene spiller ikke Playstation her til gards, men er rødkinnet engasjert i kjæledyret – en sau. Den arbeidsledige prøvehopperen fra OL i '94, Torgeir Lien (Trond Fausa Aurvåg) er riktignok noe «yngre» når det kommer til habitten. Han har en hillbilly/Snøfte Smith-stil som nappet ut av de svenske skogarna der camobukse og trailercaps er uniformen. Og bortsett fra at Frank er utstyrt med en lite attraktiv doning for en eks-mafiaboss – en knøttliten elbil – er scenografien som tatt ut av Distrikts-Norge à la 70-80-tallet: Furumøbler, korsstingsløpere, hjemmebrent på lommelerka, smalahove til fredagskosen (?!) og elgbørsa trygt plassert ved siden av skojernet i entreen.
Men hadde Frank besøkt virkelighetens Lillehammer hadde ting sett annerledes ut. 64-tommers flatskjerm i stua med Shabby Chic-interiør, downlights i dobbeltgarasjen, ti par racing Fischer-ski i smøreboden, hjemmelaget sushi på lørdagskvelden og dunparkas med kaninpels til 8000 kroner.
Likevel, «Lilyhammer» forsøker ikke å imitere samtiden, og kostymedesigneren og scenografen har neppe gjort noen blunder. Det er satt på spissen og koloritten skal stå i stil med komikken; her er det en amerikansk filmkarakter som dumper ned i definisjonen av det norske samfunnet, som havner i et lite stykke Norge som er like norsk som en bjelleku vandrende over E6. Det er blitt et univers som minner litt om filmen «Fargo»s, de amerikanske Coen-brødrenes triller fra 1996 som virkelig lar klumsete norskamerikanere i Nord-Dakota få gjennomgå.
Og kanskje inspirerer serien oss til å bytte ut den syntetiske skijakken og energisuppen i drikkebeltet med anorakk og fjellski på måneskinnstur mellom granleggene.
Men kokt sauehode til middags? Det holder lenge som rekvisitt.
Diskuter denne saken
Innsendt av joa-, 01.02.2012 00:52:14
Er jo ikke snik reklame når det ikke reklameres for noe firma. Lusekofte,hjemmebrent og smalahove kan du produsere selv.
