forsiden / Meninger

Litteraturformidleren

  •   Ørjan Greiff Johnsen, litteraturkritiker

Kronikk, tirsdag 21. februar 2012

Litteraturformidleren

Min egen lesning av Karl Ove Knausgårds «Min Kamp»-bøker har vært et besettende litterært ritt.
(Foto: JanO)

Foto: JanO

Leses nå
 

Saken oppdateres.

En tour de Knausgårdsom, på tross av et voluminøst omfang, har vært en lek å komme igjennom, og uansett hvordan man stiller seg til bøkene; han har tatt norsk litteratur et skritt videre, han har utfordret litterære konvensjoner og hvor langt man kan gå i å skildre virkelige mennesker, romanene har vært ujevne, på sitt beste gnistrende gode, aldri dårligere enn likegyldige, uansett; det vil gå år før vi får se maken igjen.

Knausgårdhar vært diskutert og anmeldt og snakket om og intervjuet, men det er et forhold ved bøkene som har kommet noe i bakgrunnen, nemlig Knausgård som leser og som formidler av annen litteratur. Forfatteren har skrevet mye og godt om hvilken litteratur og hvilke kunstverk som har hatt betydning for ham.

Og dette har han gjort med en innlevelse, en forståelse og – ikke minst – formidlingsevne det ikke er mange andre forunt å inneha. Knausgård framstår således også som en litteraturformidler av rang, fullt på høyde med Jan Erik Vold eller Gordon Hølmebakk, for å nevne to av de store. Jeg er neppe den eneste som, samtidig med lesningen av bøkene hans, jevnlig har besøkt mitt lokale bibliotek for å låne bøker han har skrevet om.

I tilleggtil å by på enestående leseopplevelser, har dette også satt Knausgårds romanprosjekt i et større perspektiv. En ikke ubetydelig del av «Min Kamp 6» er et essayistisk parti, «Navnet og tallet,» hvor Knausgård blant annet skriver om Hitlers «Min Kamp,» nazismens framvekst, hvordan mennesker blir til tall, det er et «jeg», et «vi» men ikke et «du».

Han leser Ian Kershaws standardverk om Hitler med et langt mer kritisk blikk enn de fleste andre. Når det gjaldt Hitlers ungdomstid, hviler Kershaw seg mye på August Kubizeks memoarer fra 1953, som omtalte Hitler i nøytrale ordelag i tiden i Wien etter 1 verdenskrig. Knausgård viser blant annet til hvordan Kershaw latterliggjør de interesser Hitler hadde for kunst, og hvordan Kershaw på denne måten ukritisk tar utgangspunkt i Hitler slik vi kjenner ham, og konkluderer – slik var han i ett og alt. Men var det egentlig da det gikk galt?

Knausgårder også en god leser av dikteren Paul Celan, hvis mest berømte dikt, «Dødsfuge» finnes i norsk oversettelse av blant andre Olav H. Hauge og Jan Erik Vold. Knausgård omtaler også dette suggererende, hypnotiske diktet som har en klar linje til jødeutryddelsene. Men samtidig sammenligner han det med et annet av Celans dikt som kan leses i forbindelse med Holocaust, «Trangføring,» og viser blant annet hvordan identiteten i «Trangføring» er ødelagt, språket ligger i grus. Det er ikke et navn tilbake, alt er helt stille, mens døden i «Dødsfuge» personifiseres, det er en «mester fra Tyskland.» Etter Knausgårds oppfatning tilhører den østerrikske forfatteren Peter Handke en av verdens tre beste nålevende forfattere.

Selv hadde jeg,før jeg ga meg i kast med «Min Kamp» lest en bok av ham, hans mest kjente; «Målmannens angst ved straffesparkmerket.» I «Min Kamp 6» skriver Knausgård om Handkes roman «Kravløs Ulykke,» som er en fortelling hvor Handke skildrer sin mors selvmord. Den er kort, uhyre presis og fantastisk god. Knausgård sammenligner sitt eget prosjekt med Handkes bok: Hvordan Handke beskriver sin mor uten å gripe inn i hennes integritet, det som var eget for henne, mens han selv bevisst søker det følelsesladde, sentimentale.

Fra «Min Kamp 2»vil mange huske hvordan Knausgård går rundt i Stockholm som sliten, desillusjonert småbarnsfar og føler seg som en rasende attenhundretallsmann; det eneste han vil ha er frihet til å arbeide. Og det ligger noe her. Knausgård er på mange måter lite i takt med tiden, det går en linje fra Hamlet, fra Brand til oss mennesker som lever i dag. Her er mye om Proust, Shakespeare, han registrerer at en venn snakker varmt om en roman av den amerikanske forfatteren Richard Ford, men av samtidsforfattere leser han helst de litt «smale» som svenske Stig Larsson (ikke krimforfatteren). Forfatteren sjekker sin e-post på Internettkafé, sosiale medier er fraværende.

Hva er detsom gjør Karl Ove Knausgård til ikke bare en vesentlig forfatter, men også en strålende formidler av annen litteratur? En av grunnene er at han skriver med innlevelse, forståelse, og kanskje viktigst av alt – forståelig. På tross av sin litteraturfaglige bakgrunn, faller han ikke for fristelsen til å skjule seg bak fremmedord, det er forfatteren Knausgård som forteller, ikke litteraturviteren. Så kan man selvsagt hevde at Knausgård ikke har suget alt av eget bryst, at hans analyser av Hitler og nazismens framvekst ikke er grensesprengende, og at eksempelvis en forfatter som Peter Handke allerede er vel etablert og ansett. Og det er på mange måter riktig, men jeg tror ikke det er mange utenfor de litterære miljøene som har et forhold til Handke.

Man kan selvsagtogså hevde at andre forfattere har skrevet godt om litteratur; Stig Sæterbakken, Trude Marstein, Ole Robert Sunde. Men Knausgård har gjort dette i romans form, og har slik nådd en langt større leserskare enn de rene essaybøker gjør, og ikke minst – han har løftet det som kan anses som smal litteratur ut til massene.

Romanprosjektetmunner ut i at Knausgård trekker et lettelsens sukk ved at han ikke lenger er forfatter; siste ord er neppe skrevet fra den kanten, han sier selv at han føler en dragning mot essayistikken, og det er å håpe at han vil fortsette å formidle annen litteratur med innsikt og innlevelse.

comments powered by Disqus
Fikk du med deg disse?