Gå til mobilutgaven
Tips oss 24 timer i døgnet på 07200!
  • Send SMS eller MMS med bilder til 07200, kodeord TIPS
  • Send epost til 07200@adresseavisen.no
  • Ring 07200 (telefonen er betjent hele døgnet)

Hver måned belønner vi det beste tipset med inntil 10.000 kroner. Alle tips blir vurdert. Du kan også benytte dette skjemaet:

forsiden / Meninger

«Utilreknelege» i mellomalderen

  •   Jan Ragnar Hagland, professor NTNU

Kronikk fredag 24. februar 2012

«Utilreknelege» i mellomalderen

I det offentlege ordskiftet om udådsmannen Anders Behring Breiviks mentale tilstand dukkar det jamleg opp tilvisingar til rettspraksis frå mellomalderen, der det seiest å ha vore straffefridom for folk som var «utilreknelege» på gjerningstidspunktet.
(Foto: Rune Petter Ness)

Foto: Rune Petter Ness

Leder torsdag 21. august 2014

Riktig krav til ungdom

Det må være selvsagt at samfunnet skal stille krav til ungdommer som får sosialstøtte.

Kronikk torsdag 21. august 2014

Oppgjør med antisemittismen

Den 8. juli innledet Israel en ny militær offensiv mot mål på Gazastripen. Formålet er å kneble den militante islamistbevegelsen, Hamas, men resultatet er som alltid en menneskelig tragedie.

Leder onsdag 20. august 2014

Støre og den siste oljen

Ap-leder Jonas Gahr Støre har mer enn antydet at han vil verne de omstridte områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Kronikk onsdag 20. august 2014

Satsing i dyphavet

De fleste vet at mer enn 70 prosent av jordas overflate er dekket av hav, men færre kjenner til at 60 prosent av havbunnen ligger dypere enn 2000 m.

Innlegg til Snakk ut:

Nei til skoleuniform

Jeg tror barn trenger en fargerik hverdag for å utvikle seg.

Signert, tirsdag 19. august 2014

Kommunereform og håndball

Kommunereformer kan skape uante effekter. Resultatet kan for eksempel være at et land blir en betydelig håndballnasjon.

Leder tirsdag 19. august 2014

Flyktningene vi ikke vil ha

Det kler Norge dårlig å avvise syke flyktninger fra Syria. Å trosse FNs anmodninger gir et svært dårlig signal i en internasjonal krisetid.

Kronikk tirsdag 19. august 2014

Havlandet Norge

Etter å ha brukt mesteparten av mitt arbeidsliv i posisjoner knytta til næringsliv, samfunnsutvikling og forvaltning av kyst- og havrelatert aktivitet har jeg undret meg over alt det jeg gjennom oppvekst og skolegang ikke lærte om Norge!

Signert, mandag 18. august 2014

Er lærerne helt på nett?

Lærerstreiken gjør meg ikke opprørt. Jeg bryr meg egentlig lite om hvor lenge lærerne er på skolen hver dag. De får jobbe hvor de vil for meg, bare de leverer «varen» – det gjør de ikke i dag.

– Ikkje mykje å henta i den rettshistoria vår for påtalemakt og forsvarsinstans i saka mot Breivik.

(Foto: Rune Petter Ness)

Foto: Rune Petter Ness

Saken oppdateres Last inn siden på nytt


Den underliggjande påstanden attom dette er at vi har ein lang liberal og human tradisjon her i landet for å la vera å straffa personar som påvisleg ikkje har kunna ta ansvaret for straffbare handlingar dei har utført. Med tanke på den store rettssaka som står for døra, kan det då saktens vera grunn til å sjå litt nærare på dei rettshistoriske forhold det her så ofte blir vist til og lagt så stor vekt på. Kva sa eigentleg mellomalderleg norsk lov om drap utført av slike folk, og kor relevant er det for saka vi no snart står midt oppe i?







Vi har lovmateriale som dreiar seg om handlingar utførte av «galne» personar, både i landskapslovene for Gulatinget og for Frostatinget, altså lovstoff som er atskilleg eldre enn Magnus Lagabøtes landslov frå 1270-åra. Dei to landskapslovene er såpass like at vi her kan halda oss til Frostatingslova (oms. av J. R. Hagland og J. Sandnes, Oslo 1994). I båe lovene er det i kristendomsbolken og i mannhelgebolken (bolken om personleg rettstryggleik) at vi finn spørsmålet om óðs mannz, galen manns, gjerning rettsleg tematisert. I Frostatingslova er det i kristendomsbolken (bolk III: 3) tale om straff for seksuelt samkvem mellom personar som var nærare i slekt enn det lova tillet. Båe partar, mann og kvinne, vart i slike tilfelle straffskuldige og mista alt sitt gods til biskopen.







Unnatak her var om mannen «bryt seg or band eller folk veit for visst at det har vore sett vitløyse på han før og etteråt». Det å bryta seg or band var då eit uttrykk for det same som å vera óðr (vill, rasande, galen), underforstått at personen var så vill og galen at han laut bindast opp for ikkje å valda skadeverk, i verste fall drap. I den nemnde rettsregelen frå kristendomsbolken seiest det ikkje noko om straff for den som gjorde brotet, om han vart rekna som galen. Vi kan gå ut frå at straffefridom galdt. Lovheimel for korleis galne drapsmenn skulle handsamast, er elles å finna i mannhelgebolken. Er det tale om drap i nære relasjonar, seier lova det slik (bolk IV: 31): «Om ein far vert så galen at han drep son sin, eller sonen far sin, eller bror bror sin, då skal han fara or landet i utlegd og aldri komma att i landet». Altså slett ikkje straffefridom.







Det andre tilfellet som er omtala, gjeld drap utført av person som er «så galen at han bryt seg or banda og vert mann til bane» (bolk IV: 32). Det at personen var i band innebar då at vedkommande var allment kjend for å vera så galen at han laut bindast fast i band. Også ein slik person skulle fara or landet «sidan når han er kommen til vitet». I så fall skulle han ha godset sitt, og han hadde ein halv månad på seg om sommaren og ein månad om vinteren til å komma seg bort. Avgjerande her var såleis at gjerningsmannen i ettertid kunne komma «til vitet». Då var han rettsansvarleg og fekk si straff. Om betring ikkje skjedde, var det andre forhold å ta omsyn til. Sidan drapsmenn som «kom til vitet» fekk ha godset sitt, men måtte fara or landet i utlegd, synest det underforstått at den som vart verande galen, i alle fall har måtta avstå gods han eventuelt har hatt.







Spørsmålet om ein person var «galen» eller om han var «ved vitet» vart elles avgjort utan rettsleg rådføring med særleg kunnige eller røynde personar, slik det elles kunne vera tale om i juridisk vanskelege saker. Spørsmålet om ein person var «galen» og ute av kontroll eller ikkje, synest altså å ha vore rekna som heilt sjølvinnlysande, og kven som helst kunne hekta inn personar dei oppfatta som galne: «Om nokon ser galskap på ein mann, då kan den som vil, binda han utan straff og taka han til tings og be frendane hans taka han» (IV: 32). I siste instans var det altså slekta som hadde ansvaret for å ta hand om personar samfunnet rekna som galne. Det gamle rettssamfunnet var såleis ikkje så oppteke av den galnes ve og vel som dagens retoriske bruk av rettshistoria kan synast å vilja ha det til. Det samfunnet i gamletida nok var mest oppteke av, var å hindra utilrekneleg galne personar å gjera skadeverk. Rettsleg interessant har også spørsmålet om arv vore, både for erklært galne og for etterkommarar av personar som var så ville og galne at dei «braut seg or band». Men det er ikkje så relevant for saka dei fleste no er opptekne av.







Det kan såleis ikkje vera så mykje å henta i den eldste rettshistoria vår, korkje for påtalemakt eller forsvarsinstans i saka mot Breivik. Mellomalderens rettstenking opererte med klåre kategoriar og opna ikkje for tvil om ein drapsmann var óðr eller ei. Var han óðr, eller œði (galskap) kunne fastslåast, var det heller ikkje tale om straffefridom i alle tilfelle.













Vis kommentarer

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

Disqus