(Foto: Scanpix)

Foto: Scanpix

(Foto: Junge, Heiko)

Foto: Junge, Heiko

Leses nå:

Selv noen av oss med et litt anstrengt forhold til Lillebjørn Nilsens udødelige slager fra 1973 ble preget av bildene av 40 000 i samsang med Nilsen på Youngstorget i går.

Anders Behring Breiviks påstand om at «Barn av regnbuen» brukes til å hjernevaske norske skoleelever ble behørig grepet som påskudd til å gi visen ekstra kraft, ikke bare som sang om håp og bærekraftig utvikling av kloden, men som protestvise mot en massemorder.

Jeg kan ikke huske å ha sunget den mye på skolen. Derimot sitter den som spikret som gjenganger på Ønskekonserten fra midten av 70-tallet, da det var en av de programpostene på NRK hvor det kunne dukke opp en popsang eller to. Riktig nok etter salmer, barnesanger og skillingsviser. Tidene forandrer seg.

For min del ble det før 80-tallet rett og slett overdose, inntil sangen etter tragedien i fjor ble hentet fram og fikk en ny dimensjon. Noen har påpekt at «Barn av Regnbuen» er en Pete Seegers sang, vel så mye som Lillebjørn Nilsens. De kan neppe ha hørt mye på originalen.

Nilsen har selv i mange år vært opptatt av å ære sin venn Seeger, som han har spilt inn en rekke sanger av. Foran folkehavet i Oslo i går flettet han til og med inn originalen, «My Rainbow Race». Seeger fortjener ære for melodien og en tekst ganske lik den norske. Det er imidlertid det ved Nilsens gjendiktning som skille r seg fra originalen som gjør sangen større og mer samlende i Norge enn noe annet sted.

Bare ta effekten av å plassere barna i sentrum, både med kor og i teksten. Mens Seeger synger om sitt «rainbow race» med voksent blandakor, tar Nilsen i større grad barna og de unges perspektiv. En liten endring, til stor effekt for sangen som helhet.

Pete Seegers innflytelse på bølgene med samfunnsengasjerte sanger og protestviser fra 50-tallet til i dag kan neppe overvurderes, men «My Rainbow Race» er ikke av hans beste eller mest kjente sanger. En rekke store artister, fra Bruce Springsteen via The Byrds til Aretha Franklin har tolket Seeger. Ingen av dem valgte den.

Lillebjørn Nilsens versjon står seg ikke bare godt mot Seegers original. Ved å høre på noen av de andre som har tolket sangen, er det lett å skjønne hvorfor Seeger har tatt Nilsen til seg som venn og kollega. Den sutrete versjonen til Donovan (med barnekor à la Lillebjørn!) eller Nana Moskouris glorete variant låter som kuriositeter til sammenligning.

Enten man liker «Barn av regnbuen» eller ikke, har Lillebjørn Nilsen klart noe som versjoner eller gjendiktninger sjelden gjør, nemlig å tilføre en original ekstra verdi og mening. Det er verdt å feire både når Seeger fyller 93 neste torsdag og når Lillebjørns klassiker av hans råstoff runder 40 neste år.

terje.eidsvaag@adresseavisen.no